BLODHEVNER

Dette begrepet heter på hebraisk goʼẹl haddạm. Det hebraiske ordet goʼẹl (som er brukt om blodhevneren), er et partisipp av gaʼạl, som betyr «vinne tilbake; kreve tilbake; kjøpe tilbake; gjenløse». (2Mo 15: 13; Sl 69: 18; 3Mo 25: 25; Jes 43: 1; Sl 72: 14) I hebraisk rett ble begrepet brukt om den nærmeste mannlige slektningen, som var forpliktet til å hevne blodet av en som var blitt drept. (4Mo 35: 19) Uttrykket goʼẹl betegnet også en nær slektning som hadde rett til å kjøpe en person tilbake, gjenløse ham. – 3Mo 25: 48, 49; Rut 2: 20, NW, fotn.; se GJENKJØP, GJENKJØPER.

Blodhevn bygger på det budet om blodets og livets hellighet som Jehova gav Noah: «Blodet av deres sjeler skal jeg kreve tilbake. . . . av hånden til enhver som er hans bror, skal jeg kreve menneskets sjel tilbake. Den som utgyter menneskeblod, ved mennesker vil hans eget blod bli utgytt, for Gud dannet mennesket i sitt bilde.» (1Mo 9: 5, 6) En som hadde drept noen med overlegg, skulle bli slått i hjel av blodhevneren, og det var ikke tillatt å ta imot noen løsepenge for en slik drapsmann. – 4Mo 35: 19–21, 31.

Jehova kommer til å sørge for at det uskyldige blodet av alle hans trofaste tjenere kommer til å bli hevnet når tiden er inne til det. – 5Mo 32: 43; Åp 6: 9–11.

Jehovas rettferdige lover skjelnet tydelig mellom å drepe noen med overlegg og å gjøre det av vanvare. For en som kom til å drepe noen av vanvare, utgjorde tilfluktsbyene en kjærlig foranstaltning; her kunne drapsmannen søke beskyttelse mot blodhevneren. (4Mo 35: 6–29; 5Mo 19: 2–13; Jos 20: 2–9) Det ble også opprettet domstoler hvor saker som hadde med spørsmålet om blodskyld å gjøre, kunne bli prøvd. – 5Mo 17: 8, 9; 2Kr 19: 10.