JEFTA

(Jẹfta) [måtte (Gud) åpne; (Gud) har åpnet].

En dommer i Israel av Manasse stamme. (4Mo 26: 29; Dom 11: 1) Han virket som dommer i Gilead i seks år, kanskje mens Eli var prest og Samuel ennå var ung. (Dom 12: 7) Jeftas bemerkning om at Israel hadde behersket området øst for Jordan i «tre hundre år», tyder på at hans seks år lange periode som dommer begynte omkring 1173 f.v.t. – Dom 11: 26.

Jefta var en ektefødt sønn. Jeftas mor var «en prostituert kvinne», noe som imidlertid ikke betydde at Jefta ble født mens hun drev med prostitusjon, eller at han var født utenfor ekteskap. Hans mor hadde vært prostituert før hun ble Gileads medhustru, akkurat som Rahab hadde vært prostituert før hun giftet seg med Salmon. (Dom 11: 1; Jos 2: 1; Mt 1: 5) Det at Jefta ikke var født utenfor ekteskap, framgår av at hans halvbrødre (sønner av den av Gileads hustruer som var først i rang) drev ham bort for at han ikke skulle få del i arven. (Dom 11: 2) Dessuten ble Jefta senere valgt til fører for mennene i Gilead (som hans halvbrødre tydeligvis spilte en fremtredende rolle blant). (Dom 11: 11) Han frambar også et offer til Gud ved tabernaklet. (Dom 11: 30, 31) Ikke noe av dette hadde vært mulig hvis Jefta hadde vært født utenfor ekteskap, for Moseloven sa uttrykkelig: «Ingen uekte sønn kan komme inn i Jehovas menighet. Selv inntil tiende generasjon kan ingen av hans etterkommere komme inn i Jehovas menighet.» – 5Mo 23: 2.

Jefta var tydeligvis Gileads førstefødte. Derfor ville han normalt ha arvet to deler av farens eiendom (Gilead var åpenbart død da Jefta ble drevet bort av halvbrødrene), og han ville også ha blitt familiens overhode. Jeftas halvbrødre kunne bare berøve ham hans rettmessige arv ved å drive ham bort, for selv når den førstefødte var sønn av sin fars medhustru eller av en hustru som faren elsket mindre, skulle han ikke fratas den førstefødtes rettigheter. – 5Mo 21: 15–17.

«Løse karer» samler seg om Jefta. Da Jefta ble drevet bort av sine halvbrødre, bosatte han seg i landet Tob, et område øst for Gilead som øyensynlig lå like utenfor Israels grenser. Her var han utsatt for angrep fra Israels fiender, især ammonittene. «Løse karer», sannsynligvis menn som hadde mistet sitt levebrød og var arbeidsløse på grunn av ammonittenes undertrykkelse, og som gjorde opprør mot Ammon, oppsøkte Jefta og underordnet seg under hans ledelse. (Dom 11: 3) Befolkningen øst for Jordan (Rubens stamme, Gads stamme og halve Manasse stamme) drev hovedsakelig med kvegoppdrett, og ammonittene (som til og med noen ganger gikk over Jordan) hadde på sine plyndringstokter tydeligvis berøvet mange av Gileads innbyggere deres eiendeler og deres levevei. – Dom 10: 6–10.

Ammonittenes krigstrussel. Ammonittenes undertrykkelse varte i 18 år. Gud tillot dette fordi israelittene var blitt troløse og hadde begynt å dyrke de omkringboende folkeslagenes guder. Israelittene kom imidlertid til fornuft; de angret sin dårskap og ropte til Jehova om hjelp. De begynte å fjerne sine avguder og å tjene Jehova. På dette tidspunktet samlet ammonittene seg i Gilead og gjorde seg rede til å foreta et omfattende angrep. (Dom 10: 7–17; 11: 4) Dette viser at det i virkeligheten var Guds store, usynlige fiende, Satan Djevelen, som satte de hedenske folkeslagene opp imot Israel, og at det egentlige stridsspørsmålet var tilbedelsen av den sanne Gud. – Jf. Åp 12: 9; Sl 96: 5; 1Kt 10: 20.

Israel samlet sine styrker i Mispa. Jeftas halvbrødre spilte åpenbart en fremtredende rolle blant Gileads eldste. (Dom 10: 17; 11: 7) De innså behovet for et godt lederskap. (Dom 10: 18) De forstod at hvis de skulle seire over Ammon, måtte den som skulle være deres overhode, være utnevnt av Gud. (Dom 11: 5, 6, 10) I Tob hadde Jefta og hans menn uten tvil utført store bedrifter som vitnet om at han var Guds utvalgte. (Dom 11: 1) Til tross for at Gileads eldste tidligere hadde foraktet Jefta, bestemte de seg nå for å gå til ham og be ham om å bli deres overhode.

Jefta blir Gileads overhode. Jefta gikk med på å lede dem i kampen mot ammonittene, men på én betingelse: Hvis Jehova gav ham seier, så skulle han fortsette å være deres overhode etter at han hadde vendt hjem fra kampen. Denne betingelsen var ikke et selvisk krav. Han hadde vist at han ønsket å kjempe for Guds navn og folk. Hvis han nå beseiret ammonittene, ville det være et bevis for at Gud var med ham. Han ville forvisse seg om at israelittene ikke vendte Guds herredømme ryggen igjen når krisen var over. Hvis han var Gileads førstefødte sønn, gjorde han dessuten bare gjeldende sin juridiske rett til å være overhode for Gileads hus. I Mispa sluttet så partene en pakt framfor Jehova. Også ved denne anledningen viste Jefta at han betraktet Jehova som Israels Gud og Konge og som folkets egentlige Befrier. – Dom 11: 8–11.

Jefta var en handlingens mann; han kastet ikke bort tiden, men gikk straks i gang med å ivareta sin oppgave som fører. Han sendte bud til Ammons konge og pekte på at det var Ammon som hadde framkalt konflikten ved å trenge inn i Israels land. Kongen svarte at det dreide seg om et område Israel hadde tatt fra Ammon. (Dom 11: 12, 13) Jefta viste nå at han ikke var en rå og ukultivert kriger, men at han hadde god kjennskap til historien og især til hvordan Gud hadde handlet med sitt folk. Han imøtegikk Ammons påstand med følgende argumenter: (1) Israel hadde ikke forulempet Ammon, og heller ikke Moab eller Edom. (Dom 11: 14–18; 5Mo 2: 9, 19, 37; 2Kr 20: 10, 11) (2) Det omstridte området var ikke i Ammons besittelse da israelittene erobret det, men det tilhørte de kanaaneiske amorittene, og Gud hadde gitt deres konge, Sihon, og hans land i Israels hånd. (3) Ammon hadde i de 300 år som hadde gått siden da, ikke dratt israelittenes rett til å bosette seg i området i tvil. På hvilket grunnlag gjorde de det så nå? – Dom 11: 19–27.

Jefta trengte inn til sakens kjerne da han påpekte at konflikten dreide seg om hvilken Gud man dyrket. Han erklærte at Jehova Gud hadde gitt landet til israelittene, og at de derfor ikke ville overgi så mye som en fotsbredd av det til noen som dyrket en falsk gud. Han omtalte Kemosj som Ammons gud. Noen har ment at dette må være en feil. Ammonittene er kjent for å ha dyrket guden Milkom, mens moabittene dyrket Kemosj. Men disse beslektede nasjonene dyrket mange guder. Salomo innførte for øvrig dyrkelsen av Kemosj i Israel på grunn av sine fremmede hustruer. (Dom 11: 24; 1Kg 11: 1, 7, 8, 33; 2Kg 23: 13) «Kemosj» betyr ifølge noen forskere «undertrykker, erobrer». (Se Gesenius’s Hebrew and Chaldee Lexicon, oversatt til engelsk av S. Tregelles, 1901, s. 401.) Jefta kan ha henledet oppmerksomheten på denne guden fordi det var den ammonittene gav æren for at de hadde ’undertrykt’ andre og ’erobret’ deres land.

Jeftas løfte. Jefta forstod nå at en kamp mot Ammon var i samsvar med Guds vilje. Med kraft fra Guds ånd førte han sin hær til kampen. Slik som Jakob hadde gjort omkring 600 år tidligere, avla han et høytidelig løfte og gav på den måten uttrykk for sitt helhjertete ønske om å la seg lede av Jehova og å gi ham æren for en eventuell seier. (Dom 11: 30, 31; 1Mo 28: 20–22) Jehova fant behag i dette løftet, og ammonittene ble undertvunget. – Dom 11: 32, 33.

Hadde Jefta et menneskeoffer i tankene da han lovte å ofre den første som kom ut av hans hus, som et brennoffer?

Noen kritikere og bibelkommentatorer har fordømt Jefta for hans løfte, idet de mener at han fulgte en hedensk skikk og i bokstavelig forstand ofret sin datter som et brennoffer. Dette kan imidlertid ikke være tilfellet. Det ville ha vært en krenkelse av Jehova, en avskyelig handling som var i strid med hans lov, å foreta en bokstavelig menneskeofring. Hans befaling til Israel lød: «Du [skal] ikke lære å ta etter disse nasjonenes vederstyggeligheter. Det skal ikke finnes hos deg noen som lar sin sønn eller sin datter gå gjennom ilden . . . For enhver som gjør disse ting, er en vederstyggelighet for Jehova, og på grunn av disse vederstyggelighetene driver Jehova din Gud dem bort foran deg.» (5Mo 18: 9–12) Jehova ville forbanne og ikke velsigne en som gjorde seg skyldig i noe slikt, og nettopp det folket som Jefta kjempet imot, ammonittene, ofret mennesker til sin gud Molek. – Jf. 2Kg 17: 17; 21: 6; 23: 10; Jer 7: 31, 32; 19: 5, 6.

Da Jefta sa: «Det [skal] skje at den som kommer ut, som kommer ut av dørene i mitt hus for å møte meg . . . skal tilhøre Jehova», tenkte han på et menneske og ikke et dyr, ettersom det ikke er sannsynlig at dyr som var egnet til ofring, fikk løpe fritt omkring i de israelittiske hjemmene. Dessuten ville ofringen av et dyr ikke være et vitnesbyrd om en ekstraordinær hengivenhet for Gud. Jefta visste at det kunne være hans datter som kom ut for å møte ham. Det bør også tas i betraktning at Jehovas ånd, som hvilte over Jefta på dette tidspunktet, ville ha hindret ham i å avlegge et forhastet løfte. I hvilken forstand skulle så den som kom ut for å møte Jefta og gratulere ham med seieren, «tilhøre Jehova» og bli ofret «som et brennoffer»? – Dom 11: 31.

Mennesker kunne bli viet til å tjene Jehova på heltid ved helligdommen, og foreldre hadde rett til å vie sine barn til en slik tjeneste. Et eksempel på det er Samuel, som allerede før han ble født, ble lovt bort til tjeneste ved tabernaklet av sin mor, Hanna. Hennes mann, Elkana, var innforstått med dette løftet. Så snart Samuel var avvent, tok Hanna ham med til helligdommen sammen med et dyreoffer. (1Sa 1: 11, 22–28; 2: 11) En annen som fra barnsben av var viet til å tjene Gud som nasireer, var Samson. – Dom 13: 2–5, 11–14; jf. 4Mo 30: 3–5, 16, som viser hvor stor myndighet en far hadde over sin datter.

Da Jefta førte sin datter til helligdommen, som den gangen var i Sjilo, hadde han uten tvil samtidig med seg et dyr som brennoffer. Ifølge Moseloven skulle et brennoffer slaktes, flås og deles opp i sine stykker; innvollene og skankene skulle vaskes, og alt sammen, også hodet, skulle brennes på alteret. (3Mo 1: 3–9) Det at hele dyret ble ofret, stod for en fullstendig, uforbeholden og helhjertet innvielse til Jehova, og når brennofferet ble frambåret i forbindelse med et annet offer (som når det ble frambåret etter syndofferet på soningsdagen), utgjorde det en bønn til Jehova om å godta dette andre offeret. – 3Mo 16: 3, 5, 6, 11, 15, 24.

Ettersom Jefta ikke hadde andre barn, må det at han oppfylte sitt løfte, ha betydd et stort offer, ikke bare for hans datter, men også for ham. (Dom 11: 34) Det betydde at han ikke ville få noen etterkommer som kunne videreføre hans navn og overta hans arvelodd i Israel. Hans datter var hans eneste håp i denne henseende. Hun gråt, ikke over sin død, men over sin «jomfrudom», for i Israel var det enhver manns og kvinnes ønske å sette barn til verden, slik at familiens navn og arvelodd kunne videreføres. (Dom 11: 37, 38) Barnløshet ble betraktet som en stor ulykke. Men Jeftas datter «hadde aldri omgang med en mann». Disse ordene hadde vært overflødige hvis de bare hadde referert til tiden før oppfyllelsen av løftet, for det sies uttrykkelig at hun var jomfru. At ordene har å gjøre med oppfyllelsen av løftet, framgår av at de følger like etter at det sies: «Han [oppfylte] det løftet som han hadde avlagt angående henne.» Beretningen viser altså at Jeftas datter forble jomfru etter oppfyllelsen av løftet. – Dom 11: 39; jf. gjengivelsene i NB, GN, NV.

Dessuten fikk Jeftas datter «år etter år» besøk av sine venninner, som kom for å «prise» henne. (Dom 11: 40) Det hebraiske ordet tanạh, som blir brukt her, forekommer også i Dommerne 5: 11, hvor det blir gjengitt med «forkynne» (NV), ’prise’ (NO, EN) og ’nevne’ (MMM). I A Hebrew and Chaldee Lexicon (redigert av B. Davies, 1957, s. 693) blir det definert som «å gjenta, å repetere». I Dommerne 11: 40 gjengir King James Version uttrykket med «klage over», men i margen står det «snakke med». I forbindelse med tjenesten ved helligdommen, hvor Jeftas datter uten tvil utførte arbeid i likhet med andre netinim-tjenere var det mye hun kunne gjøre. (Netinim betyr «slike som er gitt»; dette var personer som var viet til tjenesten ved helligdommen.) De som utførte slik tjeneste, samlet ved, drog opp vann og utførte utbedringsarbeid, og det har sikkert vært mye annet som de hjalp prestene og levittene med. – Jos 9: 21, 23, 27; Esr 7: 24; 8: 20; Ne 3: 26.

Efraimittene kjemper mot Jefta. Efraimittene, som betraktet seg selv som den førende stammen i det nordlige Israel (Gilead innbefattet), nektet stolt å anerkjenne Jefta og forsøkte å rettferdiggjøre seg selv. De tenkte derfor ut en falsk anklage for å ha et påskudd for sin hatefulle holdning overfor ham. Noen år tidligere, på dommeren Gideons tid, hadde de lagt en lignende holdning for dagen. (Dom 8: 1) De hevdet nå at Jefta hadde unnlatt å tilkalle dem for å be dem gå med ham i kampen mot Ammon, og de truet med å brenne ned Jeftas hus over ham. – Dom 12: 1.

Jefta svarte at han hadde sendt bud etter dem, men at de ikke hadde kommet. Han sa: «Jehova [gav] dem [ammonittene] i min hånd. Så hvorfor har dere på denne dag kommet opp mot meg for å kjempe mot meg?» (Dom 12: 2, 3) Om Jeftas styrker sa efraimittene: «Unnslupne fra Efraim er hva dere er, Gilead, midt i Efraim, midt i Manasse.» (Dom 12: 4) Med disse nedsettende ordene hentydet de muligens til det at Jefta ble fordrevet fra hjemmet, og til at han hadde knyttet til seg «løse karer», ubeskjeftigede flyktninger. – Dom 11: 3.

I kampen som fulgte, ble efraimittene beseiret og slått på flukt, men Jeftas menn stanset dem ved Jordans vadesteder. Da de flyktende efraimittene forsøkte å skjule sin identitet, avslørte deres uttale dem. De ble bedt om å si ordet «sjibbolet», men de klarte ikke å uttale sj-lyden og sa bare «sibbolet». Følgen ble at 42 000 efraimitter mistet livet fordi de hadde gjort opprør mot en som Jehova hadde utpekt til å utfri dem. – Dom 12: 5, 6.

Godkjent av Gud. I 1. Samuelsbok 12: 11 blir Jefta omtalt som en befrier som var sendt av Jehova, og i Hebreerne 11: 32 blir han nevnt blant de trofaste som utgjør «en sky av vitner». – He 12: 1.