BØNN

Det å tale til den sanne Gud eller til falske guder i forbindelse med tilbedelse. Bare å tale til Gud er ikke nødvendigvis bønn, noe som framgår av beretningene om dommen i Eden og om Kain. (1Mo 3: 8–13; 4: 9–14) Bønn er forbundet med hengivenhet, tillit, respekt og en følelse av avhengighet av den man ber til. De forskjellige hebraiske og greske ordene som har med bønn å gjøre, overbringer slike tanker som det å komme med en anmodning, be om noe, be inntrengende, påkalle, bønnfalle (f.eks. om velvilje), søke og spørre, så vel som det å lovprise, takke og velsigne.

Det er selvsagt mulig å anmode og bønnfalle mennesker om noe, og ordene for bønn på Bibelens grunnspråk er noen ganger brukt i en slik sammenheng (1Mo 44: 18; 50: 17; Apg 25: 11), men da er det ikke snakk om bønn i religiøs forstand. Man kan bønnfalle eller trygle et annet menneske om å gjøre noe, uten at man dermed betrakter vedkommende som sin gud. Man ville for eksempel ikke rette en anmodning til vedkommende i sitt stille sinn eller når han ikke var synlig til stede, slik man gjør når man ber til Gud.

Han «som hører bønner». Gjennom hele den bibelske beretning blir det vist at bønner skal rettes til Jehova (Sl 5: 1, 2; Mt 6: 9), at han er den «som hører bønner» (Sl 65: 2; 66: 19), og at han har makt til å handle til gagn for dem som ber til ham. (Mr 11: 24; Ef 3: 20) Det blir vist at det er dårskap å be til falske guder og bilder av slike guder, ettersom gudebildene verken kan høre noe eller gjøre noe, og siden de gudene de står for, ikke tåler sammenligning med den sanne Gud. (Dom 10: 11–16; Sl 115: 4, 6; Jes 45: 20; 46: 1, 2, 6, 7) Styrkeprøven på Karmel-fjellet, som gjaldt hvorvidt det var Jehova eller Ba’al som var den sanne Gud, viste hvor tåpelig det er å be til falske guder. – 1Kg 18: 21–39; jf. Dom 6: 28–32.

Noen hevder at man med rette kan be til andre, for eksempel til Guds Sønn, men Bibelen viser tydelig at dette ikke er tilfellet. I noen få tilfeller er riktignok noen ord rettet til Jesus Kristus i himmelen. Like før Stefanus døde, kom han med denne inntrengende anmodningen til Jesus: «Herre Jesus, ta imot min ånd.» (Apg 7: 59) Sammenhengen viser imidlertid at omstendighetene var nokså spesielle da han kom med denne uvanlige uttalelsen. Stefanus hadde her et syn hvor han så «Jesus stå ved Guds høyre hånd». Han reagerte åpenbart som om Jesus var personlig til stede, og følte seg derfor fri til å rette en slik inntrengende anmodning til den som han anerkjente som hodet for den kristne menighet. (Apg 7: 55, 56; Kol 1: 18) Vi finner en tilsvarende uttalelse i avslutningen i Åpenbaringen, hvor apostelen Johannes sier: «Amen! Kom, Herre Jesus.» (Åp 22: 20) Her viser sammenhengen på lignende måte at Johannes i et syn (Åp 1: 10; 4: 1, 2) hadde hørt Jesus tale om sitt framtidige komme; Johannes reagerte ved å si dette som et uttrykk for sin lengsel etter hans komme. (Åp 22: 16, 20) Både i Stefanus’ og i Johannes’ tilfelle er situasjonen omtrent slik den var da Johannes førte en samtale med en himmelsk person i et syn i Åpenbaringen. (Åp 7: 13, 14; jf. Apg 22: 6–22.) Det er ingenting som tyder på at Jesu disipler talte slik til Jesus under andre omstendigheter etter at han hadde fart opp til himmelen. Apostelen Paulus skriver: «La i alle ting deres anmodninger bli gjort kjent for Gud ved bønn og påkallelse sammen med takksigelse.» – Flp 4: 6.

I artikkelen TRE FRAM FOR GUD drøftes Jesu stilling som den som man retter bønner til Gud gjennom. Ved Jesu blod, som er blitt frambåret som et offer til Gud, «har [vi] frimodighet når det gjelder veien inn til det hellige sted», det vil si frimodighet til å nærme oss Gud i bønn, til å tre fram for ham «med sanne hjerter i troens fulle visshet». (He 10: 19–22) Jesus Kristus er altså den eneste «veien» til forlikelse med Gud og den eneste «veien» til Gud i bønn. – Joh 14: 6; 15: 16; 16: 23, 24; 1Kt 1: 2; Ef 2: 18; se JESUS KRISTUS (Sentral plass i Guds hensikt).

Hvem Gud bønnhører. Mennesker «av alt kjød» kan komme til ham «som hører bønner», Jehova Gud. (Sl 65: 2; Apg 15: 17) Selv på den tiden da Israel var Guds «personlige eiendom», hans paktsfolk, kunne fremmede nærme seg Jehova i bønn når de anerkjente Israel som Guds utnevnte redskap og templet i Jerusalem som det sted han hadde valgt som offersted. (5Mo 9: 29; 2Kr 6: 32, 33; jf. Jes 19: 22.) Senere, ved Jesu død, ble skillet mellom jøder og hedninger fjernet for godt. (Ef 2: 11–16) Da Peter var i italieneren Kornelius’ hjem, erkjente han at «Gud ikke er partisk», og at «i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham». (Apg 10: 34, 35) Den avgjørende faktoren er altså den enkeltes hjerte og hva det driver ham til å gjøre. (Sl 119: 145; Kla 3: 41) De som holder Guds bud og gjør «de ting som er velbehagelige i hans øyne», blir forsikret om at hans «ører» er åpne for dem. – 1Jo 3: 22; Sl 10: 17; Ord 15: 8; 1Pe 3: 12.

På den annen side blir ikke de som tilsidesetter Guds Ord og hans lov ved å utgyte blod og praktisere annen ondskap, hørt med velvilje av Gud; deres bønner er «en vederstyggelighet» for ham. (Ord 15: 29; 28: 9; Jes 1: 15; Mi 3: 4) Slike menneskers bønner kan i seg selv «bli en synd». (Sl 109: 3–7) Kong Saul mistet Guds gunst på grunn av den formastelige, opprørske kurs han fulgte, så «selv om Saul stadig spurte Jehova, svarte Jehova ham aldri, verken gjennom drømmer eller gjennom Urim eller gjennom profetene». (1Sa 28: 6) Jesus sa at hyklere som prøvde å henlede oppmerksomheten på sin egen fromhet ved å be i folks påsyn, ’fullt ut fikk sin lønn’ der og da – av mennesker, men ikke av Gud. (Mt 6: 5) Fariseerne, som foregav å være svært gudfryktige, bad lange bønner og skrøt av sin moralske fortreffelighet, men de ble fordømt av Gud fordi de var hyklerske. (Mr 12: 40; Lu 18: 10–14) De nærmet seg Gud med sin munn, men hjertet deres var langt borte fra Gud og hans sannhetsord. – Mt 15: 3–9; jf. Jes 58: 1–9.

Man må tro på Gud og tro at han «skal lønne dem som oppriktig søker ham» (He 11: 6), og man må tre fram for ham «i troens fulle visshet». (He 10: 22, 38, 39) Det er helt nødvendig å erkjenne at man er en synder, og hvis man har begått alvorlige overtredelser, må man først ’gjøre Jehovas ansikt mildere stemt’ (1Sa 13: 12; Da 9: 13) ved å gjøre sitt hjerte «mykt» ved oppriktig anger, ydmykhet og en sønderbrutt ånd (2Kr 34: 26–28; Sl 51: 16, 17; 119: 58). Dernest kan Gud lytte med velvilje og bønnhøre og tilgi en (2Kg 13: 4; 2Kr 7: 13, 14; 33: 10–13; Jak 4: 8–10); da vil man ikke lenger føle at Gud har ’sperret adgangen til seg selv med en skymasse for at ingen bønn skal trenge igjennom’ (Kla 3: 40–44). Selv om man ikke nødvendigvis blir helt avskåret fra å kunne tre fram for Gud hvis man unnlater å følge den veiledning han gir, kan ens bønner bli «hindret». (1Pe 3: 7) De som ønsker å bli tilgitt, må selv tilgi andre. – Mt 6: 14, 15; Mr 11: 25; Lu 11: 4.

Hva er det passende å be om?

Bønn omfatter i hovedsak bekjennelser (2Kr 30: 22), anmodninger (He 5: 7), lovprisninger (Sl 34: 1), takksigelser (Sl 92: 1) og løfter (1Sa 1: 11; For 5: 2–6). Den bønnen Jesus lærte disiplene sine, var tydeligvis et eksempel, en mønsterbønn, ettersom Jesus og disiplene ved senere anledninger ikke holdt seg strengt til disse formuleringene når de bad. (Mt 6: 9–13) Innledningsvis i mønsterbønnen rettes søkelyset mot det aller viktigste, nemlig helligelsen av Jehovas navn, som er blitt vanhelliget siden opprøret i Eden, og mot gjennomføringen av Jehovas vilje ved hjelp av det lovte Riket, som skal ledes av den lovte Ætt, Messias. (1Mo 3: 15; se JEHOVA [Hans navn må helliges og hans overherredømme hevdes og rettferdiggjøres].) Slike bønner fordrer at man helt og fullt står på Jehova Guds side i stridsspørsmålet om hans overherredømme.

Jesu lignelse i Lukas 19: 11–27 viser hva som menes med at ’Riket kommer’, nemlig at det skal fullbyrde dom, tilintetgjøre alle motstandere og utfri og lønne dem som har satt sin lit til det. (Jf. Åp 16: 14–16; 19: 11–21.) Med de neste ordene i bønnen, «la din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden», siktes det derfor ikke i første rekke til at mennesker skal gjøre Guds vilje, men til at Gud skal gripe inn i tråd med det som er hans vilje med jorden og dem som bor på den, og vise at han har makt til å gjennomføre sin erklærte hensikt. En som ber slik, gir naturligvis også derved uttrykk for at han setter Guds vilje høyest, og at han er villig til å underkaste seg under hans vilje. (Mt 6: 10; jf. Mt 26: 39.) Bønnene om det daglige brød, om tilgivelse, om beskyttelse mot fristelser og om å bli fridd fra den onde har alle tilknytning til et ønske om å fortsette å leve på en måte som har Guds godkjennelse. Man framsetter ikke dette ønsket bare med tanke på seg selv, men også med tanke på alle sine trosfeller. – Jf. Kol 4: 12.

Det som blir tatt opp i mønsterbønnen, er av grunnleggende betydning for alle troende; det dreier seg om behov som de alle har felles. Men Bibelen viser at det også er mange andre spørsmål som det er passende å ta opp i sine bønner, spørsmål som berører hver enkelt i større eller mindre grad, eller som kommer av bestemte omstendigheter eller hendelser. Selv om Jesus ikke nevner disse spesielt i sin mønsterbønn, har de tilknytning til det han tar opp der. Personlige bønner kan således omfatte praktisk talt alle livets sider. – Joh 16: 23, 24; Flp 4: 6; 1Pe 5: 7.

Alle kan for eksempel med rette be om større kunnskap, forståelse og visdom (Sl 119: 33, 34; Jak 1: 5), men noen har behov for dette i bestemte sammenhenger. De ber kanskje Gud om veiledning når de skal dømme i saker, slik Moses gjorde (2Mo 18: 19, 26; jf. 4Mo 9: 6–9; 27: 1–11; 5Mo 17: 8–13), eller i forbindelse med utnevnelse av noen som skal ta hånd om spesielle ansvarsoppgaver blant Guds folk (4Mo 27: 15–18; Lu 6: 12, 13; Apg 1: 24, 25; 6: 5, 6). De ber kanskje om styrke og visdom til å ta hånd om visse oppgaver eller møte bestemte prøvelser eller farer. (1Mo 32: 9–12; Lu 3: 21; Mt 26: 36–44) Grunnene til å lovprise og takke Gud varierer fra person til person, alt etter hva den enkelte har opplevd. – 1Kt 7: 7; 12: 6, 7; 1Te 5: 18.

I 1. Timoteus 2: 1, 2 nevner apostelen bønner som blir frambåret «angående alle slags mennesker, angående konger og alle som er i høye stillinger». Den siste kvelden Jesus var sammen med disiplene, sa han i en bønn at han ikke kom med noen anmodning angående verden, men angående dem som Gud hadde gitt ham, og at disse ikke var av verden, men ble hatet av verden. (Joh 17: 9, 14) Dette tyder på at bønner som kristne ber angående verdslige øvrighetspersoner, skal holdes innenfor visse rammer. Det apostelen videre sier, viser at slike bønner i siste instans blir bedt til gagn for Guds folk. Han sier: «For at vi skal kunne fortsette å føre et stille og rolig liv med fullstendig gudhengivenhet og alvor.» (1Ti 2: 2) Et par eksempler fra tidligere tider illustrerer dette: Nehemja bad om at Gud måtte la ham «finne medlidenhet hos» kong Artaxerxes. (Ne 1: 11; jf. 1Mo 43: 14.) Og da Jehova gav israelittene befaling om å ’søke fred for den byen’ som de skulle gå i landflyktighet til (Babylon), og be for den, lød begrunnelsen: «I dens fred skal det vise seg å være fred for dere selv.» (Jer 29: 7) På lignende måte bad de kristne bønner i forbindelse med trusler som øvrighetspersoner kom med mot dem (Apg 4: 23–30), og i de bønnene de bad for Peter da han satt i fengsel, nevnte de sikkert også de myndighetspersonene som hadde makt til å løslate ham. (Apg 12: 5) I tråd med Kristi veiledning bad de for dem som forfulgte dem. – Mt 5: 44; jf. Apg 26: 28, 29; Ro 10: 1–3.

Det å takke Gud for de gaver han gir, for eksempel å takke for maten, har vært vanlig fra de tidligste tider av. (5Mo 8: 10–18; se også Mt 14: 19; Apg 27: 35; 1Kt 10: 30, 31.) Man bør imidlertid vise sin takknemlighet for Guds godhet i forbindelse med «alt», ikke bare når det gjelder materielle velsignelser. – 1Te 5: 17, 18; Ef 5: 19, 20.

I siste instans er det kunnskap om Guds vilje som bestemmer innholdet i ens bønner; man må forstå at bønnene må behage Gud for at de skal bli oppfylt. Når man vet at Gud ikke har behag i de onde og slike som ikke har respekt for hans Ord, kan man selvsagt ikke be om noe som er i strid med rettferdigheten og hans åpenbarte vilje, blant annet den lære som ble framholdt av Guds Sønn og av Guds Sønns disipler, som skrev under inspirasjon. (Joh 15: 7, 16) Jesu uttalelse om at ’hvis vi ber Faderen om noe, skal han gi oss det’ (Joh 16: 23), må altså ikke løsrives fra sammenhengen. Han mener åpenbart ikke at man skal få oppfylt bønner som man vet eller har grunn til å tro ikke behager Gud. Johannes sier: «Dette er den tillit vi har til ham, at uansett hva det er vi ber om i samsvar med hans vilje, så hører han oss.» (1Jo 5: 14; jf. Jak 4: 15.) Jesus sa til disiplene: «Hvis to av dere her på jorden blir enige om noe av betydning som de bør be om, så skal det skje for dem, takket være min Far i himmelen.» (Mt 18: 19) Selv om man med rette kan be om materielle ting, for eksempel mat, vil det ikke være riktig å be om å få oppfylt materialistiske begjær og ambisjoner, noe som framgår av skriftsteder som Matteus 6: 19–34 og 1. Johannes 2: 15–17. Det vil heller ikke være passende å be for slike som Gud fordømmer. – Jer 7: 16; 11: 14.

Romerne 8: 26, 27 viser at det i noen tilfeller vil være slik at en kristen ikke vet nøyaktig hva han skal be om, men at Gud hører vedkommendes «uuttalte sukk». Apostelen viser at dette skjer ved hjelp av Guds ånd, Guds virksomme kraft. Her bør man ha i tankene at det var ved sin ånd Gud inspirerte De hellige skrifter. (2Ti 3: 16, 17; 2Pe 1: 21) Bibelen forteller om hendelser og forhold som lignet på det som Guds tjenere senere skulle komme ut for, og som viste hvordan Gud skulle lede sine tjenere og gi dem den hjelp de trengte. (Ro 15: 4; 1Pe 1: 6–12) Det er kanskje først etter at man har fått den hjelp man hadde behov for, at man forstår at det som man kunne ha bedt om (uten å vite hvordan), allerede var nevnt i Guds inspirerte Ord. – Jf. 1Kt 2: 9, 10.

Svar på bønner. Selv om Gud i gammel tid hadde en viss toveiskommunikasjon med noen enkeltpersoner, var ikke dette alminnelig; i hovedsak var dette begrenset til noen spesielt utvalgte, for eksempel Abraham og Moses. (1Mo 15: 1–5; 2Mo 3: 11–15; jf. 2Mo 20: 19.) Og selv i disse tilfellene ble hans ord tydeligvis overbrakt ved engler, unntatt når han talte til eller om sin Sønn, mens han var på jorden. (Sml. 2Mo 3: 2, 4 med Ga 3: 19.) Det var også uvanlig at budskaper ble overbrakt personlig av engler som hadde materialisert seg, noe som framgår av at de som fikk slike budskaper, vanligvis ble nokså urolige. (Dom 6: 22; Lu 1: 11, 12, 26–30) I de fleste tilfeller ble bønner besvart gjennom profeter eller ved at de ble oppfylt, eventuelt ved at det ble tydelig at de ikke kom til å bli det. Mange ganger var det lett å se at en bønn ble besvart, for eksempel når Jehova utfridde sine tjenere fra deres fiender (2Kr 20: 1–12, 21–24), og når han dekket deres fysiske behov i perioder da de led alvorlig mangel. (2Mo 15: 22–25) Men i de aller fleste tilfeller var svaret sikkert ikke så lett å oppfatte, fordi det bestod i at man fikk moralsk styrke og ble opplyst, slik at man ble i stand til å holde fast ved den rette kurs og utføre et gudgitt arbeid. (2Ti 4: 17) Særlig for de kristne har svar på bønner i hovedsak dreid seg om åndelige spørsmål; de har ikke vært så iøynefallende som visse kraftige gjerninger som Gud gjorde i gammel tid, men like viktige. – Mt 9: 36–38; Kol 1: 9; He 13: 18; Jak 5: 13.

For at ens bønner skal bli hørt, må de rettes til riktig person, til Jehova Gud; de må ha det rette innhold, være i tråd med Guds erklærte hensikt; de må bes på den rette måten, gjennom den «veien» Gud har utnevnt, Jesus Kristus; de må bes med det rette motiv og med et rent hjerte. (Jf. Jak 4: 3–6.) I tillegg til alt dette må man være vedholdende i bønnen. Jesus sa at man må ’fortsette å be, lete og banke på’ og ikke gi opp. (Lu 11: 5–10; 18: 1–7) Han reiste også spørsmålet om hvorvidt han ved sitt framtidige ’komme’ ville finne troen på bønnens makt på jorden. (Lu 18: 8) Det at Gud tilsynelatende er sen med å besvare noen bønner, skyldes ikke at han ikke er i stand til eller villig til å besvare dem; dette er noe Bibelen tydelig viser. (Mt 7: 9–11; Jak 1: 5, 17) I noen tilfeller må svaret vente til Guds tid er inne. (Lu 18: 7; 1Pe 5: 6; 2Pe 3: 9; Åp 6: 9–11) Men først og fremst gir Gud tydeligvis dem som ber til ham, anledning til å vise hvor dypt deres bekymring stikker, hvor inderlig deres ønske er, og hvor rett deres motiv er. (Sl 55: 17; 88: 1, 13; Ro 1: 9–11) Noen ganger må de etterligne Jakob, som kjempet lenge for å få en velsignelse. – 1Mo 32: 24–26.

Slik er det også når mange ber til Jehova Gud om det samme. Selv om Jehova ikke lar seg presse til å gjøre noe bare fordi det er mange som ber om det, legger han tydeligvis merke til hvor viktig hans tjenere som gruppe betraktet synes at en sak er, og går til handling når de kollektivt gir uttrykk for dyp bekymring og sterk interesse. (Jf. 2Mo 2: 23–25.) Hvis de er sløve eller likeglade, kan han avstå fra å foreta seg noe. Gjenoppbyggingen av templet i Jerusalem, et prosjekt som man i en periode støttet dårlig opp om (Esr 4: 4–7, 23, 24; Hag 1: 2–12), ble preget av avbrudd og forsinkelser, mens Nehemjas gjenoppbygging av bymuren på et senere tidspunkt, som folket støttet godt opp om ved bønn og god arbeidsinnsats, bare tok 52 dager. (Ne 2: 17–20; 4: 4–23; 6: 15) I et av sine brev til menigheten i Korint forteller Paulus at Gud hadde utfridd ham av dødsfare, og sier: «Dere kan også hjelpe til ved deres påkallelse for oss, for at mange skal si takk på våre vegne for det som i godhet er gitt oss på grunn av mange bedende ansikter.» (2Kt 1: 8–11; jf. Flp 1: 12–20.) Gjentatte ganger blir det understreket hvilken makt som ligger i forbønner, enten disse blir bedt av enkeltpersoner eller av hele grupper. Det var i forbindelse med det å «be for hverandre» Jakob sa at «et rettferdig menneskes påkallelse har stor kraft når den er i virksomhet». – Jak 5: 14–20; jf. 1Mo 20: 7, 17; 2Te 3: 1, 2; He 13: 18, 19.

Noe annet som har betydning, er at man hyppig legger fram sin sak for Jehova, Den Suverene Hersker. Dette innebærer at man legger fram grunnene til at man mener at det man ber om, er rett og riktig, at man nevner ting som vitner om at man har rette, uselviske motiver, og at man søker å underbygge at det er faktorer inne i bildet som er viktigere enn hensynet til en selv og hva man selv vil ha fordeler av. Det kan dreie seg om at Guds navns ære står på spill, om hans folks ve og vel eller om hvilken virkning det kan få på utenforstående at Gud griper inn eller unnlater å gjøre det. Man appellerer kanskje til Guds rettferdighet, til hans kjærlige godhet eller til det at han er en barmhjertig Gud. (Jf. 1Mo 18: 22–33; 19: 18–20; 2Mo 32: 11–14; 2Kg 20: 1–5; Esr 8: 21–23.) Kristus Jesus gjør noe tilsvarende når han «går i forbønn» for sine trofaste etterfølgere. – Ro 8: 33, 34.

Hele Salmenes bok består av bønner og lovsanger til Gud, og dens innhold viser hvordan bønner bør være. Det er også verdt å merke seg bønner som ble bedt av Jakob (1Mo 32: 9–12), Moses (5Mo 9: 25–29), Job (Job 1: 21), Hanna (1Sa 2: 1–10), David (2Sa 7: 18–29; 1Kr 29: 10–19), Salomo (1Kg 3: 6–9; 8: 22–61), Asa (2Kr 14: 11), Jehosjafat (2Kr 20: 5–12), Elia (1Kg 18: 36, 37), Jona (Jon 2: 1–9), Hiskia (2Kg 19: 15–19), Jeremia (Jer 20: 7–12; Klagesangene), Daniel (Da 9: 3–21), Esra (Esr 9: 6–15), Nehemja (Ne 1: 4–11), noen av levittene (Ne 9: 5–38), Habakkuk (Hab 3: 1–19), Jesus (Joh 17: 1–26; Mr 14: 36) og Jesu disipler (Apg 4: 24–30). – Se KROPPSSTILLINGER, GESTER, SYMBOLSKE HANDLINGER; RØKELSE (Betydning).