SABBATSÅR

Det siste året i hver periode på sju år. I løpet av dette sjuende året skulle jorden i fortidens Israel hvile og ligge brakk, og ingen hebreere skulle presse sine landsmenn til å betale gjeld.

Fra 1473 f.v.t., det året israelittene gikk inn i det lovte land, skulle det være sabbatsår «ved slutten av hver periode på sju år», noe som i realiteten betydde hvert sjuende år. (5Mo 15: 1, 2, 12; jf. 5Mo 14: 28.) Sabbatsåret ble etter alt å dømme innledet med at det ble blåst i trompet den 10. etanim (tisjri), som var soningsdagen. Noen mener imidlertid at sabbatsåret begynte den 1. tisjri, mens jubelåret begynte på soningsdagen.

I sabbatsåret skulle ingen dyrke eller tilså jorden, beskjære vinranker eller samle inn landets grøde, men det som vokste av seg selv, fikk stå på marken og kunne benyttes til føde av jordeieren og hans slaver, leiearbeiderne og de fastboende utlendingene. Dette var en barmhjertig ordning for de fattige og dessuten for husdyr og ville dyr, for de ville også kunne spise av det som vokste i sabbatsåret. – 3Mo 25: 1–7.

Sabbatsåret ble kalt «ettergivelsesåret [sjenạth hasjsjemittạh]». (5Mo 15: 9; 31: 10) I dette året hadde landet fullstendig hvile, i og med at det lå brakk. (2Mo 23: 11) Det skulle også være et år med hvile i form av ettergivelse av gjeld. Det skulle være en «ettergivelse for Jehova», til ære for ham. Noen kommentatorer (som andre er uenige med) mener at gjeld ikke ble strøket, men at en hebraisk kreditor ikke skulle presse en landsmann til å betale en gjeld, siden jordbrukerne ikke ville ha noen inntekter i et slikt år. En långiver kunne imidlertid presse en utlending til å betale. (5Mo 15: 1–3) Noen rabbinere mener at gjeld som var stiftet fordi en fattig bror trengte hjelp, ble strøket, mens det stilte seg annerledes med gjeld som noen hadde pådratt seg i forbindelse med forretninger. De hevder at Hillel i det første århundre e.v.t. innførte en ordning som gikk ut på at en långiver kunne gå til retten og sikre sitt tilgodehavende ved å avgi en bestemt erklæring. – The Pentateuch and Haftorahs, redigert av J. Hertz, London 1972, s. 811, 812.

Ettergivelsen i sabbatsåret, eller hvilen med hensyn til betaling av gjeld, innebar ikke at slaver (som i mange tilfeller var blitt slaver på grunn av gjeld) ble satt fri. Hebraiske slaver ble frigitt enten når de hadde tjent som slaver i seks år, eller i jubelåret, avhengig av hva som kom først. – 5Mo 15: 12; 3Mo 25: 10, 54.

Det krevde tro å holde loven om sabbatsårene, som var en del av Jehovas pakt med israelittene, men hvis de holdt pakten fullt ut, ville det føre til store velsignelser. (3Mo 26: 3–13) Gud lovte å sørge for at de kunne høste så mye i det sjette året at de hadde mat nok i deler av tre år, fra det sjette året til høsten i det åttende året. Siden de ikke kunne så noe i det sjuende året, kunne de ikke høste noe før i det åttende året. (Jf. 3Mo 25: 20–22.) Etter at israelittene gikk inn i det lovte land under ledelse av Josva, brukte de seks år til å beseire folkene i Kanaan og fordele arveloddene. I løpet av denne tiden fikk de selvfølgelig ikke sådd særlig mye, kanskje ikke noe i det hele tatt, men de kunne høste av det kanaaneerne hadde sådd. (5Mo 6: 10, 11) Det sjuende året var en sabbat, så de måtte vise tro og lydighet og vente til de kunne høste i det åttende året, og fordi Gud velsignet dem, klarte de seg.

I ettergivelsesåret skulle hele folket, både menn, kvinner, barn og fastboende utlendinger, komme sammen i løvhyttehøytiden for å høre på at Loven ble opplest. – 5Mo 31: 10–13.

Hvis israelittene hadde holdt Loven slik de skulle, ville landet hatt 121 sabbatsår og 17 jubelår før de ble ført i landflyktighet. Men bestemmelsene om sabbatsårene ble bare delvis overholdt. Da folket ble ført i landflyktighet til Babylon, ble landet liggende øde i 70 år «inntil landet hadde gjort opp for sine sabbater». (2Kr 36: 20, 21; 3Mo 26: 34, 35, 43) Det står ikke noe sted i Bibelen at jødene hadde unnlatt å holde nøyaktig 70 sabbatsår, men Jehova sørget for at landet ble liggende øde i 70 år for at det skulle bli gjort opp for alle de sabbatsårene som ikke var blitt holdt.