38 Da de kom til synagogeforstanderens hus, så han oppstyret og folk som gråt og klaget høyt.+ 39 Han gikk inn og sa til dem: «Hvorfor gråter dere og lager alt dette oppstyret? Jenta er ikke død – hun sover.»+ 40 Da begynte de å le hånlig av ham. Men han sendte alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der hun lå. 41 Så tok han hånden hennes og sa: «Talitạ kụmi», som betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!»+ 42 Med det samme reiste jenta seg og begynte å gå omkring. (Hun var tolv år.) Og straks ble de helt fra seg av glede. 43 Men han ga dem gjentatte ganger beskjed* om at de ikke skulle fortelle dette til noen,+ og han sa at de skulle gi henne noe å spise.

52 Men alle gråt og slo seg selv av sorg over henne. Så sa han: «Ikke gråt,+ for hun er ikke død – hun sover.»+ 53 Da begynte de å le hånlig av ham, for de visste at hun var død. 54 Men han tok henne i hånden og sa høyt og tydelig: «Stå opp, barnet mitt!»+ 55 Da fikk hun livet+ tilbake,* og hun sto straks opp,+ og han ba dem om å gi henne noe å spise. 56 Foreldrene hennes var helt fra seg av glede, men han sa at de ikke skulle fortelle noen om det som hadde skjedd.+