2. Samuelsbok
14 Nå fikk Jọab,+ Serụjas sønn,+ vite at kongens hjerte var vendt mot Ạbsalom.+ 2 Jọab sendte derfor bud til Tekọa+ og hentet der en vis+ kvinne og sa til henne: «Jeg ber deg, lat som om du har sorg, og kle deg i sørgeklær, det ber jeg deg om, og gni deg ikke inn med olje;+ og du skal bli som en kvinne her som i mange dager har sørget over en som er død.+ 3 Og du skal gå inn til kongen og tale et ord som dette til ham.» Dermed la Jọab ordene i hennes munn.+
4 Og kvinnen fra Tekọa kom så inn* til kongen og falt på sitt ansikt til jorden+ og kastet seg ned og sa: «Frels+ meg, konge!» 5 Da sa kongen til henne: «Hva er det med deg?» Til det sa hun: «Sannelig, jeg er en kvinne som er blitt enke,+ nå som min mann er død. 6 Og din tjenestekvinne hadde to sønner, og de to begynte å slåss ute på marken+ mens det ikke var noen befrier+ som kunne skille dem.* Til slutt slo den ene den andre ned og drepte ham. 7 Og se, hele slekten har reist seg mot din tjenestekvinne og sier stadig: ’Gi oss ham som slo sin bror i hjel, så vi kan la ham lide døden for hans brors sjel,+ for ham som han drepte,+ og la oss også tilintetgjøre arvingen!’ Og de kommer sannelig til å slokke det som er igjen av mine trekullglør, så min mann verken skal få navn eller rest* på jordens overflate.»+
8 Da sa kongen til kvinnen: «Gå til ditt hus, og jeg skal selv gi befaling angående deg.»+ 9 Så sa kvinnen fra Tekọa til kongen: «La misgjerningen hvile på meg, min herre konge, og også på min fars hus,+ mens kongen og hans trone er uten skyld.» 10 Og kongen sa videre: «Hvis det er noen som taler til deg, så skal du føre ham til meg, og han kommer aldri mer til å skade deg.» 11 Men hun sa: «Jeg ber deg, måtte kongen komme Jehova din Gud i hu,+ så blodhevneren+ ikke fortsetter å ødelegge, og så de ikke tilintetgjør min sønn.» Da sa han: «Så sant Jehova lever,+ ikke et eneste av din sønns hårstrå+ skal falle til jorden.» 12 Nå sa kvinnen: «Jeg ber deg, la din tjenestekvinne+ tale et ord+ til min herre kongen.» Da sa han: «Tal!»+
13 Og kvinnen sa videre: «Hvorfor har du da tenkt ut noe slikt+ mot Guds folk?+ Når kongen taler dette ord, er han som en som er skyldig,+ ettersom kongen ikke fører sin egen forviste sønn tilbake.+ 14 For vi kommer visselig til å dø+ og bli som vann som helles ut på jorden og ikke kan samles opp. Men Gud kommer ikke til å ta bort en sjel,+ og han har tenkt ut grunner til at den forviste ikke skal være vist bort fra ham. 15 Og når jeg nå er kommet inn for å tale dette ord til min herre kongen, er det fordi folket gjorde meg redd. Så din tjenestekvinne sa: ’Å, la meg tale til kongen. Kanskje kongen vil handle etter sin slavekvinnes ord. 16 Fordi kongen begynte å lytte for å utfri sin slavekvinne av den manns hånd som søker å utslette meg* og min eneste sønn fra den arv som Gud* har gitt’+ — 17 så sa din tjenestekvinne: ’Måtte min herre kongens ord tjene til å gi ro, det ber jeg om.’ For som en av den sanne Guds engler,+ slik er min herre kongen til å skjelne mellom det som er godt, og det som er ondt;+ og måtte Jehova din Gud vise seg å være med deg.»
18 Kongen svarte nå og sa til kvinnen: «Jeg ber deg, skjul ikke for meg noe av det som jeg spør deg om.»+ Til dette sa kvinnen: «La endelig min herre kongen tale.» 19 Og kongen sa videre: «Er Jọabs+ hånd med deg i alt dette?»+ Da svarte kvinnen og sa: «Så sant din sjel lever,+ min herre konge, ingen kan vike til høyre eller vike til venstre fra noe av det som min herre kongen har talt; for det var din tjener Jọab som gav meg påbud, og det var han som la alle disse ordene i din tjenestekvinnes munn.+ 20 For å gi saken et annet ansikt har din tjener Jọab gjort dette, men min herre er vis, som med den sanne Guds engels+ visdom, så han vet alt som er på jorden.»
21 Deretter sa kongen til Jọab: «Nåvel, jeg skal i sannhet gjøre* dette.+ Dra derfor av sted og før den unge mannen, Ạbsalom, tilbake.»+ 22 Da falt Jọab på sitt ansikt til jorden og kastet seg ned og velsignet kongen;+ og Jọab sa så: «I dag vet din tjener virkelig at jeg har funnet velvilje for dine øyne,+ min herre konge, fordi kongen har handlet etter sin tjeners ord.» 23 Dermed brøt Jọab opp og drog til Gẹsjur+ og førte Ạbsalom til Jerusalem.+ 24 Men kongen sa: «La ham gå til sitt eget hus, men mitt ansikt får han ikke se.»+ Da gikk Ạbsalom til sitt eget hus, og kongens ansikt så han ikke.
25 Nå viste det seg at det ikke var noen mann i hele Israel som var så vakker+ som Ạbsalom, ingen som ble lovprist så mye. Fra fotsåle til isse fantes det ikke lyte på ham. 26 Og når han raket håret på sitt hode — og det skjedde ved slutten av hvert år at han raket det, for det var så tungt+ for ham at han raket det — da veide han håret fra sitt hode: to hundre sekel* etter det kongelige steinlodd.* 27 Og det ble født Ạbsalom tre sønner,+ og en datter ved navn Tạmar. Hun ble en kvinne med et meget vakkert utseende.+
28 Og Ạbsalom ble boende i Jerusalem i to hele år, men kongens ansikt så han ikke.+ 29 Da sendte Ạbsalom bud på Jọab for å sende ham til kongen, men han ville ikke komme til ham. Så sendte han bud igjen, for annen gang, men han ville ikke komme. 30 Til slutt sa han til sine tjenere: «Se, der er Jọabs jordstykke ved siden av mitt, og der har han bygg. Gå og sett ild på det.»+ Dermed satte Ạbsaloms tjenere ild på jordstykket.+ 31 Da reiste Jọab seg og kom til Ạbsalom i huset og sa til ham: «Hvorfor har dine tjenere satt ild på det jordstykket som tilhører meg?» 32 Ạbsalom sa da til Jọab: «Se, jeg sendte bud til deg og sa: ’Kom hit og la meg sende deg til kongen og si: «Hvorfor er jeg kommet fra Gẹsjur?+ Det hadde vært bedre for meg om jeg var der fremdeles. Og nå, la meg se kongens ansikt, og hvis det er noen misgjerning hos meg,+ da må han la meg lide døden.»’»
33 Da gikk Jọab inn til kongen og fortalte ham det. Han tilkalte så Ạbsalom, som nå kom inn til kongen og kastet seg ned for ham, idet han falt* på sitt ansikt til jorden foran kongen; deretter kysset kongen Ạbsalom.+