Nehemja
9 Og på den tjuefjerde dagen i denne måneden+ samlet Israels sønner seg under faste+ og med sekkelerret+ og jord+ på seg. 2 Og Israels ætt begynte å skille seg ut+ fra alle de fremmede*+ og stå fram og bekjenne+ sine egne synder+ og sine fedres misgjerninger.+ 3 Da reiste de seg på sin plass,+ og de leste opp av boken med Jehova sin Guds lov+ en fjerdedel av dagen;+ og en fjerdedel avla de bekjennelse+ og bøyde seg for Jehova sin Gud.+
4 Og Jesjụa og Bạni, Kạdmiel, Sjebạnja, Bụnni, Sjerẹbja,+ Bạni og Kenạni reiste seg så på levittenes plattform+ og ropte med høy røst+ til Jehova sin Gud. 5 Og levittene Jesjụa og Kạdmiel, Bạni, Hasjabnẹja, Sjerẹbja, Hodịa, Sjebạnja og Petạhja sa videre: «Reis dere, velsign+ Jehova DERES Gud fra uavgrenset tid til uavgrenset tid.+ Og la dem velsigne ditt herlige navn,+ som er opphøyd over all velsignelse og lovprisning.
6 Du alene er Jehova;+ det er du som har dannet himlene,+ himlenes himmel, og hele deres hær,+ jorden+ og alt som er på den,+ havene+ og alt som er i dem;+ og du holder dem alle i live; og himlenes hær+ bøyer seg for deg. 7 Du er Jehova, den sanne Gud, som utvalgte Ạbram+ og førte ham ut av kaldeernes Ur+ og bestemte at hans navn skulle være Abraham.+ 8 Og du fant hans hjerte trofast innfor deg;+ derfor ble pakten+ sluttet* med ham om å gi ham kanaaneernes, hetittenes, amorittenes og perisittenes og jebusittenes og girgasjittenes land, å gi det til hans ætt;+ og du gikk i gang med å oppfylle dine ord, for du er rettferdig.+
9 Siden så+ du våre forfedres nød i Egypt, og du hørte+ deres rop ved Rødehavet. 10 Da gjorde du tegn og mirakler mot farao og alle hans tjenere og hele folket i hans land,+ for du visste at de handlet formastelig+ mot dem; og du gjorde deg så et navn+ som på denne dag. 11 Og havet kløvde+ du foran dem, så de gikk over midt gjennom havet på tørt land;+ og deres forfølgere kastet du i dypet+ som en stein+ i de mektige vannmassene.+ 12 Og med en skystøtte ledet du dem om dagen,+ og med en ildstøtte om natten,+ for å lyse+ opp for dem den veien som de skulle gå på. 13 Og på Sịnai-fjellet steg du ned+ og talte med dem fra himmelen+ og gav dem så rette rettslige avgjørelser+ og sannhets lover,+ gode forordninger+ og bud.+ 14 Og din hellige sabbat+ gjorde du kjent for dem, og bud og forordninger og en lov gav du dem befaling om gjennom din tjener Moses.+ 15 Og brød fra himmelen gav du dem for deres sult,+ og vann lot du komme fram fra den steile klippe for deres tørst,+ og du sa videre til dem at de skulle dra inn i+ og ta i eie det land som du hadde løftet din hånd og avlagt ed på å gi til dem.+
16 Og de, ja våre forfedre, handlet formastelig+ og begynte å gjøre sin nakke hard,+ og de lyttet ikke til dine bud. 17 De ville altså ikke lytte,+ og de kom ikke i hu+ de underfulle gjerningene som du hadde gjort med dem, men de gjorde sin nakke hard+ og utpekte en fører+ for å vende tilbake til sin trelletjeneste i Egypt.* Men du er en tilgivende+ Gud,* nådig+ og barmhjertig,+ sen til vrede+ og rik+ på kjærlig godhet, og du forlot dem ikke.+ 18 Selv da de hadde laget seg en støpt billedstøtte av en kalv+ og begynte å si: ’Dette er din Gud,* som førte deg opp fra Egypt’,+ og fortsatte å gjøre seg skyldig i meget respektløse handlinger, 19 selv da forlot du dem i din store barmhjertighet ikke+ i ødemarken. Skystøtten vek ikke bort fra stedet over dem om dagen, der den ledet dem på veien,+ og heller ikke ildstøtten om natten, der den lyste opp for dem den veien som de skulle gå på.+ 20 Og din gode ånd+ gav du for å gjøre dem kloke, og din manna holdt du ikke tilbake fra deres munn,+ og vann gav du dem for deres tørst.+ 21 Og i førti år+ sørget du for mat til dem i ødemarken. De manglet ingenting.+ Deres klær ble ikke utslitt,+ og deres føtter ble ikke hovne.+
22 Og du begynte å gi dem riker+ og folkeslag og å dele dem ut stykke for stykke;+ slik tok de i eie Sịhons land,+ ja Hẹsjbons+ konges land, og Ogs,+ Bạsjans konges, land.+ 23 Og deres sønner gjorde du så mange som himlenes stjerner.+ Så førte du dem inn i det landet+ som du hadde lovt deres forfedre+ at de skulle dra inn i for å ta det i eie. 24 Deres sønner+ kom altså inn og tok landet i eie,+ og da undertvang+ du landets innbyggere, kanaaneerne,+ foran dem og gav dem i deres hånd, ja deres konger+ og folkene i landet,+ så de kunne gjøre med dem som de ville.+ 25 Videre inntok de befestede byer+ og fet jord+ og tok i eie hus fulle av alle slags gode ting,+ uthogde cisterner,+ vingårder og olivenlunder+ og trær til føde i mengde, og de begynte å spise og bli mette+ og bli fete+ og leve høyt på din store godhet.+
26 Men de ble ulydige+ og gjorde opprør mot deg+ og kastet gang på gang din lov bak sin rygg,+ og de drepte dine profeter,+ som vitnet mot dem for å føre dem tilbake til deg;+ og de fortsatte å gjøre seg skyldig i meget respektløse handlinger.+ 27 Derfor gav du dem i deres motstanderes hånd,+ de som stadig voldte dem trengsel;+ men i sin trengselstid pleide de å rope til deg,+ og du — du hørte det bestandig fra himlene;+ og i din store barmhjertighet+ gav du dem hver gang frelsere,+ som frelste dem av deres motstanderes hånd.+
28 Men så snart de hadde ro, gjorde de igjen det som var ondt, innfor deg,+ og du overlot dem hver gang i deres fienders hånd, de som trådde dem ned.+ Da pleide de å vende om og rope til deg om hjelp,+ og du — du hørte det fra himlene+ og utfridde dem i din store barmhjertighet, igjen og igjen.+ 29 Selv om du hver gang vitnet+ mot dem for å føre dem tilbake til din lov,+ handlet de på sin side direkte formastelig+ og lyttet ikke til dine bud; og de syndet+ mot dine rettslige avgjørelser,+ som et menneske* skal leve ved* hvis han gjør etter dem.+ Og de fortsatte å sette en gjenstridig skulder imot,+ og sin nakke gjorde de hard,+ og de lyttet ikke.+ 30 Men du var overbærende mot dem i mange år+ og vitnet+ gjentatte ganger mot dem ved din ånd gjennom dine profeter, og de lyttet ikke.+ Til slutt gav du dem i landenes folkeslags hånd.+ 31 Og i din store barmhjertighet lot du dem ikke bli utryddet+ og forlot dem ikke;+ for du er en nådig+ og barmhjertig+ Gud.*
32 Og nå, vår Gud, den store,+ veldige+ og fryktinngytende*+ Gud,* som holder fast ved pakten+ og den kjærlige godhet,*+ la dem ikke synes ubetydelige+ framfor deg, alle de besværlighetene som har rammet oss,+ våre konger,+ våre fyrster+ og våre prester+ og våre profeter+ og våre forfedre+ og hele ditt folk fra Assyrias kongers dager helt fram til denne dag.+ 33 Og du er rettferdig+ når det gjelder alt det som er kommet over oss, for du har handlet trofast,+ men vi — vi har handlet ondt.+ 34 Våre konger, våre fyrster, våre prester og våre forfedre+ har ikke handlet etter din lov+ og heller ikke gitt akt på dine bud+ eller på dine vitnesbyrd,* som du vitnet+ mot dem med. 35 Men de — under deres* kongedømme+ og midt blant dine mange gode ting+ som du gav dem, og i det vidstrakte og fete landet+ som du stilte til rådighet for dem — de tjente deg ikke+ og vendte ikke om fra sine onde gjerninger.+ 36 Se, vi er i dag slaver;+ og når det gjelder det landet som du gav til våre forfedre for at de skulle spise dets frukt og dets gode ting, se, så er vi slaver i det,+ 37 og sin grøde bringer det rikelig+ for de kongene+ som du har satt over oss på grunn av våre synder,+ og de hersker over våre legemer og over våre husdyr som de vil, og vi er i stor trengsel.*+
38 I betraktning av alt dette slutter* vi nå en bindende avtale,+ som er skriftlig og dessuten bevitnet med segl+ av våre fyrster,* våre levitter og våre prester.»+