Job
10 Min sjel føler i sannhet vemmelse ved mitt liv.+
Jeg vil gi uttrykk for min bekymring over meg selv.*
Jeg vil tale i min sjels bitterhet!
3 Synes det godt for deg at du skulle gjøre urett,+
at du skulle forkaste frukten av dine henders* harde arbeid,+
og at du skulle stråle på de ondes råd?
5 Er dine dager som et dødelig menneskes dager+
eller dine år akkurat som en sunn og sterk manns dager,
8 Dine egne hender har formet meg, så de dannet meg+
helt og holdent, rundt om, og likevel vil du oppsluke meg.
13 Men disse ting har du skjult i ditt hjerte.
Jeg vet jo at disse ting er hos deg.
14 Om jeg har syndet og du stadig har voktet på meg+
og du ikke regner meg for å være uskyldig med hensyn til min misgjerning,+
15 om jeg virkelig har urett, da ve meg!+
Og selv om jeg virkelig har rett, kan jeg ikke løfte mitt hode,+
mett av vanære og fylt med nød.+
16 Og om det viser seg hovmodig,+ kommer du til å jage etter meg som en ungløve,+
og du kommer igjen til å vise deg underfull i mitt tilfelle.
17 Du kommer til å føre fram dine nye vitner* foran meg
og til å gjøre din gremmelse over meg større;
stadig motgang er hos meg.*
19 da skulle jeg ha blitt som om jeg ikke hadde vært til;
fra mors liv skulle jeg ha blitt ført til gravstedet.’
20 Er ikke mine dager få?+ Måtte han holde opp,
måtte han vende sitt blikk fra meg, så jeg kan bli litt glad igjen+
22 til landet med dunkelhet som mørket, med dyp skygge
og uorden, der hvor det ikke stråler mer enn mørket gjør.»