17 Min livskraft er brutt, mine dager er slokket,
gravplassen venter meg.+
2 Jeg er omgitt av folk som håner meg,+
og mitt øye må se på deres opprørske oppførsel.
3 Ta imot mitt pant og ha det hos deg.
Hvem ellers vil gi meg sitt håndtrykk og stille sikkerhet for meg?+
4 Du har skjult innsikt for deres hjerte.+
Derfor opphøyer du dem ikke.
5 En mann tilbyr seg å dele med sine venner,
samtidig som hans egne barn blir forsømt.
6 Gud har gjort meg til en som folk gjør narr av,+
jeg er blitt en som de spytter i ansiktet.+
7 Mine øyne er sløvet av sorg,+
mine kroppsdeler er ikke annet enn en skygge.
8 De rettskafne stirrer overrasket på dette,
og den uskyldige blir opprørt over de gudløse.
9 Den rettferdige holder fast ved sin vei,+
og den som har rene hender, blir sterkere og sterkere.+
10 Men bare kom igjen, fortsett med argumentene deres,
for jeg har ikke funnet en eneste blant dere som er vis.+
11 Mine dager er over.+
Mine planer, det mitt hjerte ønsker, er knust.+
12 De gjør natt til dag og sier:
‘Siden det er mørkt, må det snart bli lyst.’
13 Hvis jeg venter litt til, blir graven mitt hjem,+
i mørket skal jeg re min seng.+
14 Til gravens dyp skal jeg rope:+ ‘Du er min far!’,
til larvene: ‘Min mor og min søster!’
15 Hvor er da mitt håp?+
Hvem kan se noe håp for meg?
16 Det forsvinner bak gravens låste porter
når vi alle stiger ned i støvet sammen.»+