Esekiel

20 Nå skjedde det i det sjuende året, i den femte måneden, på den tiende dagen i måneden, at noen menn av Israels eldre menn kom for å spørre Jehova,+ og de begynte å sette seg foran meg.+ 2 Da kom Jehovas ord til meg, og det lød: 3 «Menneskesønn, tal med Israels eldre menn, og du skal si til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Er det for å spørre meg dere kommer?+ ’Så sant jeg lever, jeg vil ikke la meg spørre av* dere,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»’

4 Vil du dømme dem? Vil du dømme dem, menneskesønn?+ Gjør dem kjent med deres forfedres vederstyggeligheter.+ 5 Og du skal si til dem: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Den dagen jeg utvalgte Israel,+ da løftet jeg også min hånd+ og avla ed overfor Jakobs hus’ ætt+ og begynte å gi meg til kjenne for dem i Egypts land.+ Ja, jeg løftet min hånd og avla ed overfor dem, idet jeg sa: ’Jeg er Jehova DERES Gud.’*+ 6 Den dagen løftet jeg min hånd+ og avla ed overfor dem på at jeg skulle føre dem ut av Egypts land til et land som jeg hadde utspeidet for dem, et som fløt med melk og honning.+ Det var alle landenes pryd.+ 7 Og jeg sa videre til dem: ’Enhver av dere må kaste bort sine øynes avskyeligheter,+ og med Egypts skitne avguder må dere ikke gjøre dere urene.+ Jeg er Jehova DERES Gud.’+

8 Og de begynte å gjøre opprør mot meg,+ og de ville ikke lytte til meg. Sine øynes avskyeligheter kastet de ikke hver især bort, og Egypts skitne avguder forlot de ikke,+ og derfor sa jeg at jeg ville utøse min voldsomme harme over dem, for å fullbyrde min vrede over dem midt i Egypts land.+ 9 Og jeg gikk i gang med å handle for mitt eget navns skyld, for at det ikke skulle bli vanhelliget for øynene på de nasjonene som de befant seg blant,+ fordi jeg hadde gitt meg til kjenne for dem for deres øyne idet jeg førte dem ut av Egypts land.+ 10 Jeg førte dem altså ut av Egypts land og førte dem inn i ødemarken.+

11 Og jeg gikk i gang med å gi dem mine forskrifter;+ og mine rettslige avgjørelser+ gjorde jeg kjent for dem, for at det menneske* som stadig handler etter dem, også skal bli i live ved dem.+ 12 Også mine sabbater gav jeg dem+ så de skulle bli et tegn mellom meg og dem,+ for at de skulle kjenne at jeg er Jehova, som helliger dem.*

13 Men de, Israels hus, gjorde opprør mot meg i ødemarken.+ Etter mine forskrifter vandret de ikke,+ og mine rettslige avgjørelser forkastet de,+ enda det menneske som stadig handler etter dem, også skal bli i live ved dem.+ Og mine sabbater vanhelliget de grovt,+ og derfor sa jeg at jeg ville utøse min heftige vrede over dem i ødemarken, for å utrydde dem.+ 14 Men jeg handlet for mitt eget navns skyld, for at det ikke skulle bli vanhelliget for øynene på de nasjonene for hvis øyne jeg hadde ført dem ut.+ 15 Og jeg selv løftet også min hånd og avla ed overfor dem i ødemarken+ på at jeg ikke skulle føre dem inn i det landet som jeg hadde gitt dem, et som fløt med melk og honning+ (det er alle landenes pryd),+ 16 fordi de forkastet mine rettslige avgjørelser; og hva mine forskrifter angår, så vandret de ikke etter dem, og mine sabbater vanhelliget de, for det var deres skitne avguder deres hjerte gikk etter.+

17 Og mitt øye begynte å synes synd på dem så jeg ikke gjorde ende på dem,+ og jeg foretok ikke en utryddelse av dem i ødemarken. 18 Og jeg tok til å si til deres sønner i ødemarken:+ ’Vandre ikke etter DERES forfedres forordninger,+ og gi ikke akt på deres dommer,+ og gjør dere ikke urene med deres skitne avguder.+ 19 Jeg er Jehova DERES Gud.*+ Vandre etter mine forskrifter+ og rett dere etter mine rettslige avgjørelser*+ og følg dem!+ 20 Og dere skal hellige mine sabbater,+ og de skal tjene som et tegn mellom meg og dere, for at dere skal kjenne at jeg er Jehova DERES Gud.’+

21 Og sønnene begynte å gjøre opprør mot meg.+ Etter mine forskrifter vandret de ikke, og mine rettslige avgjørelser rettet de seg ikke etter ved å følge dem, enda det menneske* som stadig handler etter dem, også skal bli i live ved dem.+ Mine sabbater vanhelliget de.+ Jeg sa derfor at jeg ville utøse min voldsomme harme over dem, for å fullbyrde min vrede over dem i ødemarken.+ 22 Og jeg trakk min hånd tilbake+ og gikk i gang med å handle for mitt eget navns skyld, for at det ikke skulle bli vanhelliget for øynene på de nasjonene for hvis øyne jeg hadde ført dem ut.+ 23 Jeg selv løftet også min hånd og avla ed overfor dem i ødemarken+ på at jeg skulle spre dem blant nasjonene og strø dem ut blant landene,+ 24 fordi de ikke handlet etter mine rettslige avgjørelser,+ men forkastet mine forskrifter+ og vanhelliget mine sabbater,+ og det viste seg at deres øyne fulgte deres forfedres skitne avguder.+ 25 Og jeg selv lot dem også få* forordninger som ikke var gode, og rettslige avgjørelser som de ikke kunne bli i live ved.+ 26 Og jeg lot dem gang på gang bli besmittet* ved sine gaver, når de lot hvert barn som åpnet morslivet, gå gjennom ilden+ — for at jeg kunne ødelegge dem, for at de kunne kjenne at jeg er Jehova.»’+

27 Tal derfor til Israels hus, menneskesønn, og du skal si til dem:+ ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Også i denne henseende spottet DERES forfedre meg, ved at de handlet troløst mot meg.+ 28 Og jeg gikk i gang med å føre dem inn i det landet+ som jeg hadde løftet min hånd og avlagt ed på at jeg skulle gi dem.+ Da de fikk se hver høy ås+ og hvert tre med tette grener, da begynte de å frambære sine slaktofre+ der og å gi sin krenkende offergave der og å komme med sine formildende* dufter+ der og å utøse sine drikkofre+ der. 29 Da sa jeg til dem: ’Hva betyr den offerhaugen som dere går til, siden den skulle gis navnet Offerhaug,* som den kalles den dag i dag?’»’+

30 Si derfor til Israels hus: ’Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Gjør dere ikke dere selv urene på DERES forfedres vei,+ og vandrer dere ikke i umoralsk omgang etter deres avskyeligheter?+ 31 Og når dere bærer fram DERES gaver ved å la DERES sønner gå gjennom ilden,+ gjør dere ikke da dere selv urene for alle DERES skitne avguder den dag i dag?+ Skulle jeg på samme tid la meg spørre av dere, Israels hus?»’+

’Så sant jeg lever,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’jeg vil ikke la meg spørre av dere.+ 32 Og det som stiger opp i DERES ånd,+ det skal visselig ikke skje,+ idet dere sier: «La oss bli som nasjonene, som slektene i landene,+ ved å tjene tre og stein.»’»+

33 «’Så sant jeg lever,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’med sterk hånd og med utrakt arm+ og med utøst voldsom harme vil jeg herske som konge over dere.+ 34 Og jeg vil føre dere ut fra folkene, og jeg vil samle dere fra de landene som dere er blitt spredt til, med sterk hånd og med utrakt arm og med utøst voldsom harme.+ 35 Og jeg vil føre dere ut i folkenes ødemark+ og innlede et rettsoppgjør med dere der, ansikt til ansikt.+

36 Liksom jeg innledet et rettsoppgjør med DERES forfedre i ødemarken ved Egypts land,+ slik skal jeg innlede et rettsoppgjør med dere,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn. 37 ’Og jeg vil la dere gå under staven+ og føre dere inn i paktens bånd.+ 38 Og jeg vil rense ut fra dere dem som gjør opprør og dem som begår overtredelser+ mot meg, for ut av det landet hvor de bor som utlendinger, skal jeg føre dem, men inn på Israels jord skal de ikke komme;+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’+

39 Og dere, Israels hus, dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Gå, tjen hver og én av dere sine egne skitne avguder.+ Og deretter, hvis dere ikke lytter til meg, da kommer dere ikke mer til å vanhellige mitt hellige navn ved DERES gaver og ved DERES skitne avguder.’+

40 ’For på mitt hellige fjell, på Israels høydes fjell,’+ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’der skal de, hele Israels hus i dets helhet, tjene meg, i landet.+ Der skal jeg finne behag i dem, og der skal jeg kreve DERES bidrag og førstegrøden av DERES gaver blant alle DERES hellige ting.+ 41 På grunn av den formildende duften skal jeg finne behag i dere,+ når jeg fører dere ut fra folkene og jeg virkelig samler dere fra de landene som dere er blitt spredt til,+ og jeg vil bli helliget i dere for nasjonenes øyne.’+

42 ’Og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova,+ når jeg fører dere inn på Israels jord,+ inn i det landet som jeg løftet min hånd og avla ed på at jeg skulle gi DERES forfedre. 43 Og der skal dere i sannhet huske DERES veier+ og alle DERES gjerninger som dere gjorde dere urene ved,+ og dere skal virkelig føle vemmelse ved DERES egne ansikter på grunn av alt det onde som dere gjorde.+ 44 Og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova,+ når jeg går til handling overfor dere for mitt navns skyld,+ ikke etter DERES onde veier eller etter DERES fordervede gjerninger,+ Israels hus,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn.»

45* Og Jehovas ord fortsatte å komme til meg, og det lød: 46 «Menneskesønn, vend ditt ansikt+ i retning av det sørlige området,* og la ord dryppe+ mot sør,* og profetér for skogen i området i sør.* 47 Og du skal si til skogen i sør: ’Hør Jehovas ord. Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: «Se, jeg tenner en ild mot deg,+ og i deg skal den fortære hvert tre som ennå er saftig, og hvert tørt tre.+ Den flammende ilden skal ikke bli slokket,+ og av den skal alle ansikter bli svidd, fra sør til nord.+ 48 Og alt kjød skal se at det er jeg, Jehova, som har tent den, slik at den ikke vil bli slokket.»’»+

49 Og jeg sa så: «Akk, Suverene Herre Jehova. De sier om meg: ’Formulerer han ikke ordspråkaktige utsagn?’»*+