2. Mosebok
9 Jehova sa derfor til Moses: «Gå inn til farao og si til ham: ‘Dette er hva Jehova, hebreernes Gud, har sagt: «La mitt folk dra, så de kan tjene meg.+ 2 Men hvis du nekter å la dem dra og fortsetter å holde på dem, 3 skal Jehovas hånd+ ramme husdyrene dine på marken. Det skal komme en forferdelig pest over hestene, eslene, kamelene, storfeet og småfeet.+ 4 Men Jehova skal gjøre forskjell på Israels husdyr og Egypts husdyr. Ikke noen av israelittenes dyr skal dø.»’»+ 5 Jehova fastsatte dessuten en tid og sa: «I morgen skal Jehova gjøre dette i landet.»
6 Neste dag gjorde Jehova som han hadde sagt, og alle slags husdyr i Egypt døde.+ Men ikke ett av israelittenes dyr døde. 7 Farao sendte bud og fant ut at ikke et eneste av israelittenes dyr hadde dødd. Likevel fortsatte faraos hjerte å være ubøyelig, og han lot ikke folket dra.+
8 Jehova sa da til Moses og Aron: «Dere skal fylle hendene med sot fra en brennovn, og Moses skal kaste det opp i luften foran farao. 9 Det skal bli til fint støv over hele Egypt, og det skal bli til verkebyller på mennesker og dyr i hele Egypt.»
10 Så tok de sot fra en brennovn og gikk fram for farao. Moses kastet det opp i luften, og det ble til verkebyller på mennesker og dyr. 11 Magikerne klarte ikke å gå for å møte Moses på grunn av byllene, for det hadde kommet byller på magikerne som på alle de andre egypterne.+ 12 Men Jehova tillot at faraos hjerte fortsatte å være hardt, og farao hørte ikke på dem, akkurat som Jehova hadde sagt til Moses.+
13 Da sa Jehova til Moses: «Stå tidlig opp i morgen og still deg opp foran farao og si til ham: ‘Dette er hva Jehova, hebreernes Gud, har sagt: «La mitt folk dra, så de kan tjene meg. 14 For nå sender jeg alle plagene mine mot deg, mot tjenerne dine og mot folket ditt, for at du skal forstå at det ikke er noen som er lik meg på hele jorden.+ 15 Jeg kunne allerede ha rakt ut hånden og slått deg og folket ditt med en forferdelig pest, så du var blitt utslettet fra jorden. 16 Men dette er grunnen til at jeg har latt deg leve: for å vise deg min makt og for å la mitt navn bli forkynt på hele jorden.+ 17 Oppfører du deg fortsatt arrogant ved å nekte å la mitt folk dra? 18 I morgen på denne tiden skal jeg sende et voldsomt haglvær, et som det ikke har vært maken til i Egypt fra den dagen landet ble grunnlagt, og til nå. 19 Send derfor bud om at alle husdyrene og alt som er ditt på marken, skal føres inn under tak. Alle mennesker og dyr som er igjen på marken og ikke har kommet i hus, vil dø når haglet kommer over dem.»’»
20 De av faraos tjenere som hadde respekt for Jehovas ord, skyndte seg å bringe tjenerne og husdyrene sine i hus, 21 men de som ikke tok Jehovas ord alvorlig, lot tjenerne og husdyrene sine være igjen ute på marken.
22 Jehova sa nå til Moses: «Rekk hånden opp mot himmelen, slik at det kommer hagl ned over hele Egypt,+ over mennesker og dyr og alle plantene på marken.»+ 23 Moses rakte da staven sin mot himmelen, og Jehova sendte torden og hagl, og det fór ild* ned mot jorden. Og Jehova lot det fortsette å hagle over Egypt. 24 Det kom hagl, og ild lynte midt i haglskurene. Haglværet var svært kraftig. Det hadde aldri vært noe lignende i landet siden Egypt ble en nasjon.+ 25 Haglet slo ned alt som var på marken i hele Egypt, både mennesker og dyr, og det ødela alle plantene og knuste alle trærne på marken.+ 26 Det var bare i Gosen, der israelittene bodde, at det ikke haglet.+
27 Da sendte farao bud etter Moses og Aron og sa til dem: «Denne gangen har jeg syndet. Jehova er rettferdig, og jeg og folket mitt er skyldige. 28 Bønnfall Jehova om at det må bli slutt på tordenværet og haglet fra Gud. Så vil jeg la dere dra, og dere skal ikke bli værende her lenger.» 29 Da sa Moses til ham: «Så snart jeg går ut av byen, skal jeg løfte hendene og be til Jehova. Tordenværet skal stanse, og haglet skal ikke fortsette lenger, for at du skal forstå at jorden tilhører Jehova.+ 30 Men jeg vet allerede at du og tjenerne dine ikke engang da kommer til å frykte Jehova Gud.»
31 Linet og byggen var blitt slått ned, for byggen sto i aks, og linet sto i knopp. 32 Men hveten og spelten var ikke blitt slått ned, for de modnes senere. 33 Moses gikk nå bort fra farao og ut av byen og løftet hendene i bønn til Jehova. Tordenværet og haglet stanset, og regnet sluttet å strømme ned på jorden.+ 34 Da farao så at det hadde sluttet å regne, hagle og tordne, syndet han igjen og gjorde hjertet hardt,+ både han og tjenerne hans. 35 Faraos hjerte fortsatte å være hardt, og han lot ikke israelittene dra, akkurat som Jehova hadde sagt gjennom Moses.+