1. Samuelsbok

20 David flyktet så fra Najot i Rama. Han kom til Jonatan og sa: «Hva har jeg gjort?+ Hvilken urett og hvilken synd har jeg begått mot din far, siden han prøver å ta livet av meg?» 2 Jonatan svarte: «Det er utenkelig!+ Du skal ikke dø. Far kommer ikke til å gjøre noe, verken stort eller smått, uten å fortelle det til meg. Hvorfor skulle far skjule denne saken for meg? Det kommer ikke til å skje.» 3 Men David sverget og sa: «Din far vet godt at jeg er din venn,+ så han har sikkert sagt: ‘Jonatan må ikke få vite om dette, for det vil gå hardt inn på ham.’ Men så sant Jehova lever, og så sant du lever, det er bare et skritt mellom meg og døden!»+

4 Jonatan sa da til David: «Hva du enn sier, skal jeg gjøre for deg.» 5 David sa til Jonatan: «I morgen er det nymåne,+ og det forventes at jeg sitter til bords med kongen. Du må sende meg bort, og jeg skal gjemme meg ute på marken helt til kvelden i overmorgen. 6 Hvis din far skulle savne meg, skal du si: ‘David ba meg inntrengende om lov til å skynde seg til hjembyen sin, Betlehem,+ for der holdes det en årlig ofring for hele slekten.’+ 7 Hvis han sier: ‘Det er i orden’, betyr det fred for din tjener. Men hvis han blir sint, kan du være sikker på at han er fast bestemt på å skade meg. 8 Vis din tjener lojal kjærlighet,+ for du har inngått en pakt med din tjener framfor Jehova.+ Men hvis jeg er skyldig,+ så drep meg du. Hvorfor skulle du overgi meg til din far?»

9 Til dette sa Jonatan: «Du må ikke engang tenke noe slikt! Hvis jeg finner ut at far er fast bestemt på å skade deg, vil jeg selvfølgelig la deg få vite det.»+ 10 Da sa David til Jonatan: «Hvem skal fortelle meg det hvis din far gir deg et hardt svar?» 11 Jonatan sa til David: «Kom, så går vi ut på marken.» Da gikk begge ut på marken. 12 Og Jonatan sa til David: «La Jehova, Israels Gud, være vitne på at jeg skal lodde stemningen hos far på denne tiden i morgen eller i overmorgen. Hvis han er positivt innstilt til deg, skal jeg sende bud og la deg få vite det. 13 Men hvis far planlegger å skade deg, måtte Jehova da straffe meg både nå og senere hvis jeg ikke advarer deg og lar deg dra bort i fred. Måtte Jehova være med deg,+ slik han har vært med far.+ 14 Og måtte du vise meg en slik lojal kjærlighet som Jehova viser, både mens jeg lever, og når jeg dør.+ 15 Du må aldri slutte å vise min husstand lojal kjærlighet,+ ikke engang når Jehova utsletter alle fiendene dine fra jordens overflate.» 16 Slik inngikk Jonatan en pakt med Davids hus, og han sa: «Jehova skal straffe Davids fiender og kreve dem til regnskap.» 17 Og Jonatan fikk igjen David til å sverge ved sin kjærlighet til ham, for han elsket ham like høyt som sitt eget liv.+

18 Så sa Jonatan til ham: «I morgen er det nymåne,+ og du vil bli savnet når plassen din står tom. 19 I overmorgen kommer de i hvert fall til å spørre etter deg, og du må gå til det stedet der du gjemte deg her om dagen,* og oppholde deg i nærheten av denne steinen. 20 Jeg skal skyte tre piler mot den ene siden av den, som om jeg siktet på noe. 21 Når jeg sender tjeneren, skal jeg si: ‘Gå og finn pilene.’ Hvis jeg sier til ham: ‘Pilene ligger på denne siden av deg. Hent dem!’, da kan du komme tilbake. For så sant Jehova lever, det betyr at du kan føle deg trygg, og at det ikke er noen fare. 22 Men hvis jeg sier til gutten: ‘Pilene ligger bortenfor deg’, så dra av sted, for da vil Jehova at du skal dra. 23 Når det gjelder det løftet vi har gitt hverandre,+ du og jeg, måtte Jehova da være vitne mellom oss for alltid.»+

24 David gjemte seg så ute på marken. Da det ble nymåne, satte kongen seg til bords for å spise.+ 25 Han satt på sin vanlige plass ved veggen. Jonatan satt rett overfor ham, og Abner+ satt ved siden av Saul, men Davids plass var tom. 26 Saul sa ikke noe den dagen, for han tenkte: «Det har vel hendt noe, så han ikke er ren.+ Ja, han må være uren.» 27 Men da Davids plass fortsatt var tom neste dag, dagen etter nymånen, sa Saul til sin sønn Jonatan: «Hvorfor har ikke Isais sønn+ kommet til måltidet verken i går eller i dag?» 28 Jonatan svarte Saul: «David ba meg inntrengende om lov til å dra til Betlehem.+ 29 Han sa: ‘Vær så snill å la meg dra, for slekten vår holder en ofring i byen, og min egen bror har bedt meg komme. Hvis det er mulig, så la meg få dra og hilse på brødrene mine.’ Det er derfor han ikke har kommet til kongens bord.» 30 Da ble Saul rasende på Jonatan og sa til ham: «Du sønn av en opprørsk kvinne! Tror du ikke jeg vet at du tar parti for Isais sønn, til skam for deg selv og til skam for din mor?* 31 Så lenge Isais sønn er i live på jorden, er verken du eller din kongemakt trygg.+ Så send nå noen for å hente ham til meg, for han skal dø.»*+

32 Men Jonatan sa til sin far Saul: «Hvorfor skal han dø?+ Hva har han gjort?» 33 Da kastet Saul spydet mot ham for å treffe ham,+ og Jonatan skjønte at faren var fast bestemt på å drepe David.+ 34 Jonatan reiste seg straks fra bordet i sinne, og han spiste ikke noe mat den dagen. For det med David gikk hardt inn på ham,+ og hans egen far hadde ydmyket ham.

35 Morgenen etter gikk Jonatan ut på marken, slik han hadde avtalt med David, og han hadde med seg en ung tjener.+ 36 Han sa til tjeneren: «Løp og finn de pilene som jeg skyter.» Tjeneren løp, og Jonatan skjøt en pil forbi ham. 37 Da tjeneren kom til det stedet der pilen lå, den som Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan til ham: «Ligger ikke pilen bortenfor deg?» 38 Jonatan ropte til tjeneren: «Fort! Skynd deg! Du må ikke somle!» Og Jonatans tjener plukket opp pilene og kom tilbake til sin herre. 39 Tjeneren skjønte ingenting av det hele. Det var bare Jonatan og David som visste hva dette betydde. 40 Så ga Jonatan våpnene sine til tjeneren og sa til ham: «Gå, ta dem med deg til byen.»

41 Da tjeneren hadde gått, kom David fram fra gjemmestedet sitt i nærheten, mot sør. Så kastet han seg ned med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt over hverandre, men David gråt mest. 42 Jonatan sa til David: «Dra bort i fred, for vi har begge sverget+ i Jehovas navn og sagt: ‘Måtte Jehova være vitne mellom deg og meg og mellom dine etterkommere og mine etterkommere for alltid.’»+

Så dro David sin vei, og Jonatan gikk tilbake til byen.