Ester

9 Den 13. dagen i den tolvte måneden, det vil si måneden adar,*+ skulle kongens ord og hans lov gjennomføres.+ Den dagen hadde jødenes fiender håpet å få makten over dem, men det motsatte skjedde, og jødene beseiret dem som hatet dem.+ 2 Jødene samlet seg i byene sine i alle kong Ahasvẹrus’ provinser+ for å kjempe mot* dem som ønsket å skade dem. Og det var ingen som kunne stå imot jødene, for alle folkene var redde for dem.+ 3 Alle provinsfyrstene, satrapene,+ stattholderne og de som tok seg av kongens saker, støttet jødene, for de var redde for Mọrdekai. 4 Mọrdekai hadde fått stor makt+ i kongens hus,* og ryktet om ham spredte seg i alle provinsene, for han ble stadig mektigere.

5 Jødene drepte alle fiendene sine med sverdet og utryddet dem. De gjorde som de ville med alle som hatet dem.+ 6 I borgen Susan+ drepte og tilintetgjorde jødene 500 mann. 7 De drepte også Parsjandạta, Dalfon, Aspạta, 8 Porạta, Adạlja, Aridạta, 9 Parmạsjta, Ạrisai, Ạridai og Vaisạta, 10 de ti sønnene til Haman, Hammedạtas sønn, jødenes fiende.+ Men de tok ikke noe bytte.+

11 Samme dag ble det rapportert til kongen hvor mange som var drept i borgen Susan.

12 Kongen sa til dronning Ester: «I borgen Susan har jødene drept og utryddet 500 mann og dessuten Hamans ti sønner. Hva har de da gjort i resten av kongens provinser?+ Hva vil du be om nå? Du skal få det. Og hva mer ønsker du? Det skal bli oppfylt.» 13 Ester svarte: «Hvis kongen synes godt om det,+ så la jødene i Susan også i morgen få tillatelse til å handle etter loven for i dag,+ og la Hamans ti sønner bli hengt på pælen.»+ 14 Kongen befalte da at dette skulle gjøres. Det ble bestemt ved lov i Susan, og Hamans ti sønner ble hengt opp.

15 Jødene i Susan samlet seg igjen den 14. dagen i måneden adar,+ og de drepte 300 mann i Susan. Men de tok ikke noe bytte.

16 De andre jødene i kongens provinser samlet seg også og forsvarte sitt liv.*+ De ryddet fiendene sine av veien+ og drepte 75 000 av dem som hatet dem. Men de tok ikke noe bytte. 17 Dette skjedde den 13. dagen i måneden adar. Den 14. dagen hvilte de, og de gjorde den til en dag for fest og glede.

18 Jødene i Susan samlet seg den 13. dagen+ og den 14. dagen.+ Den 15. dagen hvilte de, og de gjorde den til en dag for fest og glede. 19 Men de jødene som bodde i byene i distriktene utenfor hovedstaden, gjorde den 14. dagen i måneden adar til en dag for fest og glede, en dag da man skal feire,+ og en dag da man skal sende noe av maten sin som gaver til hverandre.+

20 Mọrdekai+ skrev ned det som hadde skjedd, og sendte offisielle brev til jødene i alle kong Ahasvẹrus’ provinser, både de som var nær, og de som var langt borte. 21 Han påla dem å feire både den 14. og den 15. dagen i måneden adar hvert eneste år. 22 For på de dagene fikk jødene ro for fiendene sine, og i den måneden ble deres fortvilelse vendt til glede og deres sorg+ til en festdag. De skulle feire dagene med fest og glede, og de skulle sende noe av maten sin til hverandre og gi gaver til de fattige.

23 Jødene var enige om at de skulle la den feiringen som de hadde begynt med, bli en tradisjon, og at de skulle gjøre det som Mọrdekai hadde skrevet til dem. 24 For Haman,+ agagitten+ Hammedạtas sønn, jødenes fiende, hadde lagt planer om å utrydde jødene,+ og han hadde kastet «pur»,+ eller lodd, for å skape panikk blant dem og for å utrydde dem. 25 Men da Ester trådte fram for kongen, ga han denne skriftlige befalingen:+ «La Hamans onde plan mot jødene+ slå tilbake på ham selv.» Og de hengte ham og sønnene hans på pælen.+ 26 Derfor kalte de disse dagene purim, etter ordet «pur».*+ På grunn av alt som sto i dette brevet, og det som de hadde sett i forbindelse med denne saken, og det som hadde rammet dem, 27 lovte jødene at de og etterkommerne deres og alle som sluttet seg til dem,+ hvert år skulle feire disse to dagene. De lovte at de til fastsatt tid hvert eneste år skulle følge de retningslinjene som var gitt. 28 Disse dagene skulle minnes og feires i hver generasjon, hver slekt, hver provins og hver by. Jødene skulle ikke glemme disse purimdagene, og etterkommerne deres skulle aldri slutte å feire minnet om dem.

29 Senere ble det skrevet enda et brev om purim, og dronning Ester, Ạbihajils datter, og jøden Mọrdekai bekreftet det med all sin myndighet. 30 Det ble sendt offisielle brev til alle jødene i de 127 provinsene+ i Ahasvẹrus’ rike,+ med fredelige og sanne ord. 31 Brevene bekreftet at disse purimdagene skulle feires til fastsatt tid med inderlig bønn og faste,+ akkurat som jøden Mọrdekai og dronning Ester hadde pålagt dem,+ og akkurat som jødene hadde lovt at de og etterkommerne deres skulle gjøre.+ 32 Esters befaling bekreftet det som gjaldt purim,+ og det ble skrevet opp i en bok.