Job
29 Job fortsatte sin tale* og sa:
2 «Jeg lengter tilbake til de månedene som er forbi,
til de dagene da Gud beskyttet meg,
3 da han lot sin lampe lyse over mitt hode
og jeg gikk gjennom mørket i hans lys,+
4 da jeg var i min fulle kraft,
da Gud var min venn og var i mitt telt,+
5 da Den Allmektige ennå var med meg
og jeg hadde barna* mine rundt meg,
6 da mine føtter badet i smør
og olje strømmet ut av klippen til meg.+
7 Når jeg gikk ut til byporten+
og inntok min plass på torget,+
8 gikk de unge mennene til side* så snart de så meg,
og selv de eldre mennene reiste seg og ble stående.+
9 Fyrster lot være å tale,
de la hånden over munnen.
10 Framstående menn ble tause,
deres tunge hang fast i ganen.
11 Alle som hørte meg, talte vel om meg,
og de som så meg, ga meg godt vitnesbyrd.
12 For jeg reddet den fattige som ropte om hjelp,+
og det farløse barnet, ja alle som ikke hadde noen hjelper.+
15 Jeg var øyne for den blinde
og føtter for den som ikke kunne gå.
18 Jeg sa: ‘Jeg kommer til å få dø i mitt eget hjem,*+
og mine dager skal bli like mange som sandkornene.
19 Mine røtter vil spre seg og finne vann,
og hele natten vil det være dugg på mine grener.
20 Min ære blir stadig fornyet,
og med buen i min hånd fortsetter jeg å skyte.’
24 Når jeg smilte til dem, kunne de nesten ikke tro det.
Når mitt ansikt strålte, fikk de nytt mot.*