1. Kongebok
21 Etter dette skjedde følgende: Nabot fra Jịsreel hadde en vingård. Den lå i Jịsreel,+ ved siden av slottet til Akab, kongen i Samaria. 2 Akab sa til Nabot: «Gi meg vingården din, så jeg kan bruke den som grønnsakhage, for den ligger like ved huset mitt. Jeg vil gi deg en bedre vingård i stedet. Eller hvis du foretrekker det, vil jeg gi deg det den er verdt i penger.» 3 Men Nabot sa til Akab: «Av respekt for Jehova er det utenkelig for meg å gi deg fedrearven min.»+ 4 Da gikk Akab hjem, sur og motløs fordi Nabot fra Jịsreel hadde svart ham: «Jeg gir deg ikke fedrearven min.» Så la han seg på sengen, vendte ansiktet mot veggen og nektet å spise.
5 Hans kone Jẹsabel+ kom inn til ham og spurte: «Hvorfor er du* så nedfor at du ikke vil spise?» 6 Han svarte henne: «Det er fordi jeg sa til Nabot fra Jịsreel: ‘Gi meg vingården din for penger. Eller hvis du foretrekker det, vil jeg gi deg en annen vingård i stedet.’ Men han sa: ‘Jeg gir deg ikke vingården min.’» 7 Jẹsabel sa til ham: «Er det ikke du som er konge over Israel? Stå opp og få deg noe å spise. Opp med humøret! Jeg skal gi deg vingården til Nabot fra Jịsreel.»+ 8 Så skrev hun brev i Akabs navn, forseglet dem med hans segl+ og sendte brevene til de eldste+ og de høytstående mennene som bodde i samme by som Nabot. 9 Hun skrev i brevene: «Utrop en faste, og la Nabot sitte øverst blant folket. 10 Og la to samvittighetsløse menn sitte rett overfor ham, så de kan vitne mot ham+ og si: ‘Du har forbannet Gud og kongen!’+ Før ham så ut og stein ham til døde.»+
11 De eldste og de høytstående mennene som bodde i samme by som Nabot, gjorde det som sto i de brevene Jẹsabel hadde sendt til dem. 12 De utropte en faste og lot Nabot sitte øverst blant folket. 13 Så kom to samvittighetsløse menn inn og satte seg rett overfor ham. De vitnet mot Nabot foran folket og sa: «Nabot har forbannet Gud og kongen!»+ Han ble deretter ført til utkanten av byen og steinet til døde.+ 14 De eldste og de høytstående mennene sendte nå bud til Jẹsabel og sa: «Nabot er blitt steinet til døde.»+
15 Så snart Jẹsabel fikk høre at Nabot var blitt steinet til døde, sa hun til Akab: «Nå kan du gå og ta over vingården til Nabot fra Jịsreel,+ den som han ikke ville gi deg for penger, for Nabot lever ikke lenger. Han er død.» 16 Med det samme Akab hørte at Nabot fra Jịsreel var død, reiste han seg og gikk ned til Nabots vingård for å overta den.
17 Men Jehovas ord kom til Elịa+ fra Tisjbe, og det lød: 18 «Dra ned for å møte Akab, Israels konge, som regjerer i Samaria.+ Han er i vingården til Nabot, og han har gått dit for å overta den. 19 Du skal si til ham: ‘Dette er hva Jehova sier: «Har du myrdet en mann+ og i tillegg tatt eiendommen hans?»’*+ Så skal du si til ham: ‘Dette er hva Jehova sier: «På det stedet der hundene slikket opp Nabots blod, skal hundene slikke opp ditt blod.»’»+
20 Akab sa til Elịa: «Så du har funnet meg, du min fiende!»+ Han svarte: «Jeg har funnet deg. Gud sier: ‘Fordi du er bestemt på* å gjøre det som er ondt i Jehovas øyne,+ 21 skal jeg føre ulykke over deg. Jeg skal feie rent etter deg og utslette alle menn*+ i Akabs slekt, også de hjelpeløse og svake i Israel.+ 22 Jeg skal gjøre det samme med ditt hus som jeg gjorde med huset til Jerọboam,+ Nebats sønn, og med huset til Basja,+ Akịjas sønn. For du har gjort meg harm og fått Israel til å synde.’ 23 Og om Jẹsabel har Jehova sagt: ‘Hundene skal ete opp Jẹsabel på jordstykket i Jịsreel.+ 24 Den i Akabs slekt som dør i byen, skal hundene ete opp, og den som dør ute på marken, skal himmelens fugler ete opp.+ 25 Aldri har det vært noen som Akab,+ som var så bestemt på* å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne, fordi han var påvirket av sin kone Jẹsabel.+ 26 Han handlet i høyeste grad motbydelig ved å følge de avskyelige avgudene,* slik amorittene hadde gjort, de som Jehova hadde drevet ut foran israelittene.’»+
27 Så snart Akab hørte disse ordene, flerret han klærne sine og tok på seg sekkelerret. Han fastet, sov i sekkelerret og gikk ulykkelig omkring. 28 Da kom Jehovas ord til Elịa fra Tisjbe: 29 «Har du sett hvordan Akab har ydmyket seg for meg?+ Fordi han har ydmyket seg framfor meg, skal jeg ikke la ulykken komme i hans levetid. I hans sønns dager skal jeg føre ulykken over hans hus.»+