Esra

9 Så snart alt dette var blitt gjort, kom fyrstene til meg og sa: «Israels folk og prestene og levittene har ikke skilt seg ut fra landenes folk og de avskyelige skikkene deres+ – skikkene til kanaaneerne, hetittene, perisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne+ og amorittene.+ 2 De har tatt noen av døtrene deres til koner for seg selv og for sønnene sine.+ Nå er de, det hellige avkom,*+ blitt blandet med landenes folk.+ Fyrstene og embetsmennene har ledet an når det gjelder denne mangelen på trofasthet.»

3 Så snart jeg hørte dette, flerret jeg kjortelen og kappen min og rev hår av hodet og av skjegget, og jeg satte meg ned, helt sjokkert. 4 Alle som hadde dyp respekt for* Israels Guds ord, samlet seg da rundt meg fordi de som hadde vært i eksil, ikke hadde vært trofaste. Jeg ble sittende helt sjokkert fram til kveldskornofferet skulle bæres fram.+

5 Og ved tiden for kveldskornofferet+ reiste jeg meg etter å ha ydmyket meg på denne måten, med kjortelen og kappen flerret, og jeg la meg på kne og bredte hendene ut mot Jehova min Gud. 6 Så sa jeg: «Min Gud, jeg føler meg skamfull og flau over å løfte ansiktet opp mot deg, min Gud, for våre urette handlinger er blitt så mange at de har vokst oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når opp til himmelen.+ 7 Fra våre forfedres dager helt til denne dag har vi hatt stor skyld.+ Og på grunn av det gale vi har gjort, er vi, våre konger og våre prester blitt overgitt til andre lands konger – til sverd,+ til fangenskap,+ til plyndring+ og til skam, slik det er i dag.+ 8 Men nå har Jehova vår Gud vist oss godhet en kort stund ved at han har latt en rest av oss slippe unna og gitt oss en sikker plass* på sitt hellige sted+ for å få øynene våre til å stråle. Ja du, vår Gud, har gitt oss litt ny livskraft i vårt slaveri. 9 For selv om vi er slaver,+ har vår Gud ikke forlatt oss i vårt slaveri. Han har vist oss sin lojale kjærlighet i forbindelse med Persias konger+ for å gi oss ny livskraft så vi kan gjenreise vår Guds hus+ av ruinene, og for å gi oss en beskyttende mur* i Juda og i Jerusalem.

10 Men hva skal vi nå si etter dette, vår Gud? For vi har forlatt dine bud, 11 som du ga oss gjennom dine tjenere profetene, da du sa: ‘Det landet som dere drar inn i for å ta i eie, er et urent land på grunn av urenhetene til landenes folk. De har gjort landet urent ved å fylle det fra ende til annen med sine avskyelige skikker.+ 12 Gift derfor ikke bort døtrene deres til disse folkenes sønner, og ta heller ikke disse folkenes døtre til koner for sønnene deres.+ Og gjør aldri noe for å fremme disse folkenes fred og velstand.+ Ved å adlyde dette skal dere bli sterke og få spise av det gode i landet og ta det i eie til deres sønner for alltid.’ 13 På grunn av våre onde gjerninger og vår store skyld er vi blitt hardt rammet. Men du, vår Gud, har ikke behandlet oss så strengt som våre urette handlinger fortjener,+ og du har latt oss som er her, slippe unna.+ 14 Skal vi da igjen bryte dine bud og gifte oss med noen blant* de folkene som gjør disse avskyelige tingene?+ Kommer du ikke til å bli så harm på oss at du tilintetgjør oss fullstendig, slik at ingen rest eller overlevende blir igjen? 15 Jehova, Israels Gud, du er rettferdig,+ og derfor har en rest av oss overlevd fram til denne dag. Her er vi framfor deg i vår skyld, for etter alt dette er det umulig å stå framfor deg i en godkjent tilstand.»+