Salme
Til dirigenten. Av David. En sang.
109 Min Gud, som jeg lovpriser,+ ikke vær taus.
2 For de onde og de svikefulle åpner munnen mot meg.
De snakker om meg med løgn på tungen.+
14 Måtte hans forfedres urette handlinger bli husket av Jehova,+
og måtte hans mors synd ikke bli strøket ut.
16 For den onde husket ikke å vise godhet,*+
men forfulgte de undertrykte,+ fattige og fortvilte
for å ta livet av dem.+
17 Han elsket å forbanne, derfor ble han rammet av forbannelse.
Han ønsket ikke å velsigne, derfor ble han ikke velsignet.
18 Han var kledd i forbannelser.
De trengte inn i kroppen hans som vann,
inn i knoklene som olje.
19 Måtte hans forbannelser omgi ham som de klærne han har på seg,+
og som det beltet han alltid har om livet.
Redd meg, for din lojale kjærlighet er stor.+
23 Jeg går bort lik en skygge som forsvinner,
jeg er blitt ristet av som en gresshoppe.
25 Jeg er blitt til hån og spott.+
Når de ser meg, rister de på hodet.+
26 Hjelp meg, Jehova, min Gud!
Frels meg i din lojale kjærlighet.
27 Måtte de forstå at dette skjer ved din hånd,
at det er du, Jehova, som har gjort det.
28 Når de forbanner, måtte du da velsigne.
Når de reiser seg mot meg, måtte de da bli til skamme.
Men la din tjener glede seg.
29 La dem som motarbeider meg, bli kledd i ydmykelse.
Måtte de bli dekket av skam som av en kappe.*+
31 For han skal stå ved den fattiges høyre side
for å redde ham fra dem som fordømmer ham.