Over Atlanteren på papyrus

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Danmark

«EN SEILENDE høystakk», «en papirsvane», «et flytende reir». Dette er noen av de navn som ble satt på en merkelig farkost som ble sjøsatt i en havn i Marokko den 17. mai i fjor. Den hadde ingen likhet med noe sjøgående fartøy vi kjente fra før. Farkostens fører, etnologen Thor Heyerdahl, som ledet den berømte Kon-Tiki-ekspedisjonen for omkring 20 år siden, aktet imidlertid å føre den ut i åpent farvann. Ja, han hadde til hensikt å føre den tvers over Atlanteren til Mellom-Amerika — en strekning på over 6000 kilometer!

Mange vitenskapsmenn så med skepsis på dette tiltaket fordi farkosten var så primitiv. Den var laget nesten utelukkende av papyrusrør og minnet om de fartøyer som ble brukt på Nilen på faraonenes tid. Men hvorfor valgte Heyerdahl å reise med en slik merkelig farkost? Hva ville han oppnå med ekspedisjonen?

Den mellomamerikanske gåten

Han ønsket å kaste lys over et spørsmål som er blitt mye diskutert, nemlig: Er det noen forbindelse mellom oldtidskulturen i middelhavslandene og den kultur spanjerne støtte på da de kom til Mellom-Amerika for snart 500 år siden? Mange forskere har vært opptatt av dette spørsmålet.

De spanske erobrerne, «conquistadorene», som krysset havet i Columbus’ kjølvann, støtte på noe mer enn primitive nomadesamfunn. De møtte mennesker som kunne skrive, som var dyktige arkitekter, kunstnere, astronomer og kirurger, og som bodde i godt organiserte bysamfunn. Deres herskere var både konger og prester og tilba solen. De hadde en kalender som var mer nøyaktig enn den som ble brukt i Europa. Deres kirurger kunne behandle beinbrudd, balsamere døde og foreta hjerneoperasjoner. Her var brolagte veier, enorme akvedukter og imponerende hengebroer. Her var vakkert tilhogde monumenter, pyramider og andre storslagne byggverk.

I dag er det bare ruiner som minner oss om denne høye kulturen. De griske erobrerne fra Europa herjet og plyndret i byene og gjorde dem av innbyggerne som de ikke drepte fordi de nektet å gå over til den katolske tro, til slaver. Kongene og deres hærer overga seg til en håndfull spanske soldater. Hvorfor gjorde de det? De hadde en overlevering om at «hvite menn med skjegg» en gang i tiden hadde kommet over havet og gitt dem kulturen, og nå trodde de at også disse hvite mennene kom som venner.

Var det bare en tilfeldighet at folkene i Mellom-Amerika bygde pyramider, laget mumier, foretok hjerneoperasjoner, tilba solen og hadde konger som var prester, akkurat som oldtidens egyptere? Eller skyldtes det at indianernes overlevering var basert på virkelighet, og at «hvite menn med skjegg» hadde drevet med havstrømmen fra Nord-Afrikas kyst?

Thor Heyerdahl skriver: «Helt inn i det tjuende århundre var det en vanlig oppfatning at sivilisasjonen hadde bare én vugge, som ikke sto langt fra Bibelens land, og at sivilisasjonen derfra spredte seg over kontinenter og hav til alle deler av verden.» Beretningen i 1 Mosebok viser at det var i Mesopotamia, området mellom elvene Eufrat og Tigris, de første samfunnene oppsto etter vannflommen, og at menneskene derfra ble spredt «over hele jorden». — 1 Mos. 10: 8—12; 11: 8.

Kritikk fra vitenskapelig hold

Dette synet ble snart angrepet av forskjellige antropologer. De framholdt at Bibelen er «for gammel» til å ha noen vitenskapelig verdi når det gjelder oldtidens historie. Under påvirkning av evolusjonsteorien trakk de den slutning at kulturen i Mellom-Amerika har utviklet seg uavhengig av andre kulturer. De hevdet at det nære fysiske og åndelige slektskap som eksisterer mellom alle slags mennesker, vil få dem til å reagere på samme måte under samme forhold. De trodde at Columbus var den første som kom til Amerika, bortsett fra noen primitive innvandrere som kom gjennom Sibir og krysset Beringstredet. På den måten kom de fram til det som skulle bli betraktet som et «ubestridelig vitenskapelig faktum».

Det gikk noen tiår, og så begynte dette «ubestridelige faktumet» å rakne. Andre vitenskapsmenn begynte å framlegge beviser for at Atlanterhavet var blitt krysset lenge før Columbus’ tid. Det ble for eksempel brakt på det rene at det hadde bodd vikinger på Newfoundland. Gårsdagens «urokkelige vitenskapelige faktum» er altså i dag avslørt som dårlig underbygde spekulasjoner.

Noen eksperter hevdet også at det ikke var mulig å ta seg over havet på en båt som var laget av rør eller papyrus, de materialer egypterne i gammel tid bygde sine båter av. Egyptologer var av den oppfatning at slike rørbåter bare kunne brukes på elver, og at de ikke tålte slike påkjenninger som de ville bli utsatt for på havet. Det ble også framholdt at papyrusen ville bli gjennomtrukket av sjøvann og begynne å gå i oppløsning før det hadde gått to uker.

Men Thor Heyerdahl lot seg ikke imponere av all kritikken fra forskjellige vitenskapsmenn. Han trodde at det var mulig å motbevise disse moderne teoriene. Og han hadde virkelig grunn til å trekke «autoritetenes» uttalelser i tvil.

«Autoriteter» kan ta feil

Før han seilte fra Sør-Amerika til Polynesia på den berømte balsaflåten Kon-Tiki i 1947, var alle «eksperter» av den oppfatning at de gamle kulturfolkene i Amerika ikke kunne ha kommet til øyene i Stillehavet på sine balsaflåter og rørbåter og påvirket utviklingen der. I 1943 skrev J. E. Weckler at ingen amerikanske indianere hadde havgående fartøyer som kunne tåle en reise til Polynesia. Denne oppfatningen ble det også gitt uttrykk for i en lærebok av Polynesia-eksperten Sir Peter Buck, som ble utgitt to år senere. Det viser seg at han bygde på opplysninger han hadde fått av en kollega, dr. Kenneth P. Emory, som er konservator ved Bishop Museum på Hawaii.

I 1942 hadde Emory forlatt den oppfatning at det noen gang hadde kommet amerikanske indianere til Polynesia. Hvorfor hadde han det? Jo, fordi en kollega hadde fortalt ham at stokkene i en balsaflåte i løpet av kort tid blir gjennomtrukket av vann. Denne kollegaen hadde på sin side fått opplysningen fra en avhandling som var skrevet av en forsker med Sør-Amerika som spesialfelt. Det ble der sagt at balsatreet mister flyteevnen fullstendig etter noen få uker.

Denne spesialisten hadde sine opplysninger fra en reiseskildring, skrevet for omkring 100 år siden av en engelskmann som hadde sett en balsaflåte utenfor kysten av Sør-Amerika. Kapteinen på det skipet engelskmannen reiste med, fortalte ham at i løpet av noen få uker ville balsatreet ’miste mye av sin flyteevne’. Det er ikke kjent hvor kapteinen hadde denne opplysningen fra. Hans uttalelse ble imidlertid godtatt, og, for å sitere Heyerdahl, fordi «tallrike lærere overleverte det de visste, uten engang å fortelle hvor de hadde det fra, ble oppfatningen et aksiom».

Heyerdahl seilte likevel 8000 kilometer på en balsaflåte, og det som en trodde var et «vitenskapelig faktum», viste seg å være en fiksjon. Det var god grunn til å tro at vitenskapsmennene tok feil også når det gjaldt papyrusfarkosten. «Ekspertene» benektet at en rørbåt kunne holde seg flytende i mer enn to uker, men det var ingen av dem som hadde sett en papyrusbåt i virkeligheten.

Havgående farkoster av siv

Da spanjerne kom til Amerika, var farkoster av rør i bruk blant de indianere som bodde ved Stillehavskysten, fra California til Chile. Det ble også brukt slike båter på en rekke sjøer i Mexico. Lignende båttyper var alminnelige «fra Irak til Etiopia, tvers over hele Nord- og Sentral-Afrika til Tchad, Niger og Marokko, ja, selv på Sardinia». — Hjemmet (dansk) for 2. desember 1969, side 7.

Da spanjerne kom til Perus kyst, så de mange båter av tynne, sammenbuntede rør med elegant oppsvingt for- og akterstavn. De kunne minne litt om vikingskip. Noen var så store at de hadde 24 manns besetning, og de klarte seg med letthet i brenningene langs inkarikets kyst.

Heyerdahl skriver: «På peruanske vaser fra før-inkaisk tid er det ofte avbildet rørbåter med dobbelt dekk og en mengde passasjerer og last. Ved Titicacasjøen blir det fremdeles bygd rørbåter store nok til å frakte kveg, selv i stormfullt vær. På seilturer med fjellindianerne ble jeg meget imponert over båtenes sjødyktighet og bæreevne.» Til og med på Påskeøya, langt ute i Stillehavet, er det på steinmonumenter funnet avbildninger av rørbåter med master og seil.

Det er ikke alle som er enige i at rørbåter utelukkende ble brukt på elvene i middelhavsområdet og lenger øst. I boken The Story of the First Ships sies det: «Det fantes ikke treskip i det gamle Egypt før faraonene begynte å skaffe seg tømmer. Driftige sjøfarere seilte på Middelhavet i båter av papyrusrør som var dekket med bitumen.» Den romerske forfatteren Plinius den eldre forteller om «papyrusskip med rigg som var fra Nilen» og seilte mellom Ganges og Ceylon, en reise som vanligvis tok omkring 20 dager.

Det var åpenbart at papyrusbåter var sjødyktige og i stand til å tåle betydelige påkjenninger i sterk vind og grov sjø. Heyerdahl mente at hvis en slik farkost kunne holde seg flytende på Atlanterens bølger i mer enn to uker, ville det være på det rene at sjøfarere fra Middelhavet kunne ha kommet til Amerika lenge før Columbus og påvirket den kulturelle utvikling der.

Rørbåten bygges

I museer overalt i verden studerte en bilder av egyptiske fartøyer. Dr. Björn Landström, en svensk forsker som er ekspert på egyptiske tegninger av skip, dro til Kairo for å kopiere bilder av faraonenes rørbåter. På grunnlag av disse tegningene ble båten bygd.

Byggematerialene kom fra Etiopia. Det ble i alt fraktet 12 tonn med tørkede papyrusstengler som var mellom 2,5 og 4,5 meter lange, over fjellene til byggeplassen bak pyramidene i den egyptiske ørken. Papyrusrørene ble bundet sammen i bunter med en bestemt form, og til dette gikk det med kilometervis med tau.

Den ferdige båten var omkring 15 meter lang og fem meter bred. Bunnen var halvannen meter tykk. Midtskips var det en hytte av flettverk, og den tjente som kahytt for mannskapet, som var på seks mann foruten Heyerdahl. Til den ti meter høye dobbeltmasten var det festet et brunt, trapesformet bomullsseil med en oransjefarget solskive på. Fartøyet ble oppkalt etter den egyptiske solguden, Ra.

Ekspedisjonen

Den unike farkosten ble transportert til den marokkanske havnebyen Safi, den vestligste havn de gamle egyptere kjente til. Etter å ha ligget en uke i havnen ble «Ra» slept ut i Kanaristrømmen, som ville føre den vestover. Her er Heyerdahls egen beretning om det som videre skjedde:

«Papyrusbuntene beveget seg som gummitau på bølgene. Tykke årer ble splintret som fyrstikker, men ikke en eneste papyrusstengel brast. . . . papyrusstenglene var faste som bambusfibrer og seige som reip. Tre uker gikk. Fire uker gikk. Snart hadde vi seilt lenger enn fra Egypt til Kreta, Hellas eller Italia, ja, lenger enn noen avstand i Middelhavet, [Og lenger enn «ekspertene» trodde at de kunne!] Bølgene raste fremdeles mot oss. . . . men papyrusen var fortsatt like sterk og seig. Etter seks uker hadde vi seilt like langt som fra København til Nordpolen.»

Men som det senere ble fortalt i nyhetsmeldingene, kom båten inn i et stormsenter øst for Antillene, og noe av papyrusen begynte da å rives løs på styrbord side, hvor gulvet i kahytten hadde gnagd over de tauene som holdt papyrusstenglene sammen. Stormen knekte masten. Noen dager senere ble Thor Heyerdahl og hans mannskap tvunget til å forlate papyrusbåten fordi haier hindret dem i å utføre ytterligere reparasjoner. De hadde vært på Atlanteren i 52 dager, hadde tilbakelagt omkring 5000 kilometer, og var bare omkring 950 kilometer fra Barbados i Vestindia.

Eksperimentet var ikke mislykket

En nærmere undersøkelse av kjensgjerningene viser at trass i forliset var eksperimentet ikke mislykket. Heyerdahl var ganske fornøyd med å ha fått «tilstrekkelig bevis for at papyrusbåten er et sjødyktig fartøy». Han sa at en av grunnene til forliset var at han og hans mannskap «hadde gjort så mange tabber som bare det moderne menneske kan gjøre når det skal behandle et gammelt fartøy uten å ha noen til å veilede seg».

En italiensk universitetsprofessor var av samme oppfatning. Han sa: «Båten var bygd med for lav akterstavn. Egypterne nektet først å bygge akterstavnen på Ra, og den lave stavnen som til slutt ble bygd, var en av grunnene til at fartøyet så hurtig ble ødelagt av den tunge sjøen. En annen grunn er det usedvanlig dårlige været ekspedisjonen hadde.»

Det ble vist at folkene rundt Middelhavet var i stand til å krysse og godt kunne ha krysset Atlanterhavet med sine spinkle rørbåter. De kunne ha foretatt denne reisen frivillig eller ha blitt drevet ut på havet av uvær og på denne måten fått kontakt med den innfødte befolkning i Mellom-Amerika. Det er også mulig at noen av dem kunne ha vært i Amerika lenge nok til å gjøre de innfødte kjent med sin kunst, sine båter og sine religiøse forestillinger.