Sykkelen — et greit framkomstmiddel

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Den dominikanske republikk

HAR du noen gang hørt om ham som fikk tilnavnet «én mil i minuttet»? En mann som het Murphy, fikk dette navnet i 1899 da han syklet en engelsk mil bak et tog på litt over 57 sekunder. Han hadde fått overtalt jernbaneselskapet Long Island Railroad Company til å legge en cirka en meter og 30 centimeter bred og fire kilometer lang sykkelbane av bord mellom skinnene i et jernbanespor. På den tiden var sykling yndlingssporten til millioner av mennesker rundt omkring i verden, og sykkelen har aldri vært så populær som da.

Sykkelen er det hurtigste framkomstmiddel et menneske kan bruke ved bare å benytte egen kraft, og i mange land regnes sykkelen fremdeles for å være et både billig og pålitelig transportmiddel. Barn ber om å få en sykkel så snart de har lært å gå. Jeg kan huske at mine foreldre innløste to forsikringspoliser bare for å få råd til å kjøpe sykler til min bror og meg. Det varte ikke lenge før vi var avisbud og hadde ruter som var flere kilometer lange, noe som hadde vært vanskelig uten syklene. Vi syklet til og fra skolen og når vi skulle ut i et eller annet ærend, og vi fikk på denne måten all den mosjon vi trengte. I flere år syklet far til og fra den vindmøllen han arbeidet i.

I noen land blir sykkelen i dag betraktet som et leketøy. Den er blitt erstattet av motorsykkelen og bilen. Glemt er det faktum at sykkelen, denne ubetydelige tingesten, har hatt stor betydning for utviklingen i verden, særlig i Amerika. Den var årsak til at en begynte å lage harde, jevne veidekker, og banet således veien for bilen. En skribent har faktisk hevdet at «både fysisk og psykologisk var den bilens sanne forgjenger».

Litt av sykkelens historie

I midten av forrige århundre var det ingen udelt fornøyelse å sykle. Du kan sikkert tenke deg hvordan det føltes å sykle med jernringer på den tidens ujevne, brolagte gater. Omkring 1870 kom den typen som fikk navnet veltepetter. Den var beregnet på mer dristige syklister, dem som ville kjøre fort. Den hadde et stort forhjul, som kunne være omkring 130 centimeter i diameter og hadde pedaler, og et lite bakhjul. Hvis underlaget var jevnt, kunne en med denne sykkelen nesten holde følge med en rytter. Men det var problematisk å stoppe. Og ettersom det var halvannen meter ned til bakken, ble det brukket mangt et bein når folk forsøkte å komme av disse innretningene.

I 1880 kom det en vesentlig forbedring: Sykkelen ble utstyrt med et kjede som drev bakhjulet, og et slikt kjede kunne overføres til forskjellige tannhjul, alt etter om en ville øke farten eller den kraft som ble overført til bakhjulet. Før dette var det store hjulet blitt drevet ved hjelp av noen upraktiske stenger. I løpet av de neste ti år kom en rekke andre nyttige forbedringer idet gummidekket, kulelageret, hjulbremsen og sykkelstyret så dagens lys. Hver av disse tingene bidro til å øke sykkelens popularitet.

«Safety» het en sykkeltype som kom i 1890. Den hadde to like store hjul og var stort sett lik den sykkelen vi har i dag. Amerikanerne gir Connecticut-firmaet Pope Manufacturing Company of Hartford æren for å ha konstruert den. Samtidig dukket det imidlertid opp sykkeltyper som var svært lik den, både i England og Frankrike. Hvem det nå enn var som sto for oppfinnelsen, ble i hvert fall Connecticut-firmaet, som laget sykler med utskiftbare deler, hurtig den ledende produsenten, og snart ble det eksportert amerikanske sykler til alle deler av verden.

I 1896 hadde omkring fire millioner mennesker i De forente stater sykler. På et eneste år ble det produsert over en million sykler i 312 forskjellige fabrikker. Den amerikanske sykkelindustrien hadde en tid et stort marked i Storbritannia, i første rekke fordi de britiske sykkelprodusentene ikke kunne dekke den enorme etterspørselen. Det at bilen kom, fikk imidlertid større innvirkning på sykkelens popularitet i De forente stater enn i Storbritannia og på det européiske kontinent. Det ble alminnelig å ha bil, og ettersom prisene også var lave nok for familier med gjennomsnittsinntekt, ble syklene i stor utstrekning overlatt til barna.

Ikke desto mindre er det i dag over 24 millioner sykkeleiere i De forente stater. I Danmark eier omtrent hver annen person en sykkel, og syklene er fremdeles det alminneligste framkomstmiddel i mange land hvor det å ha bil er en luksus som den vanlige arbeider ikke kan unne seg. I hele Europa og i Mellom-Amerika, Indonesia, Japan og Nord-Afrika kan en se mengder av syklister.

Her i Den dominikanske republikk bruker selgere og forretningsfolk av alle slag sykkelen som en slags rullende forretning. Noen har med seg en isblokk og flasker med farget, søt saft. De dukker opp overalt hvor det er mange mennesker, og tilbyr kremmerhus med is som de har skrapt av blokken, og over isen heller de den saften som kunden ønsker. Andre selger frukt, grønnsaker eller andre spiselige ting fra sine sykler. Atter andre har sykler som er bygd om slik at de kan ha med seg utstyr til å slipe sakser og kniver med. Det hender ofte at en ser en sykkel med et spesielt stativ bak. På slike sykler bringer renseriene tilbake dresser og bukser som folk har sendt til rensing.

Helsebringende framkomstmiddel

Sykling appellerer uten tvil til dem som interesserer seg for friluftsliv og helsebringende virksomhet. Ved hjelp av en sykkel kan en på egen hånd ta seg ut på landet. Det å sykle har samme gagnlige virkning som det å gå; men har jo den fordel at en kommer mye hurtigere fram til steder som ligger langt borte. Det er et utmerket middel til å motvirke de skader en kan pådra seg ved å sitte mye stille. Turistorganisasjoner som oppfordrer folk til å benytte denne reisemåten, har sørget for at det langs hovedveiene er opprettet herberger med 15 til 25 kilometers mellomrom.

Sykkelen er også et nyttig hjelpemiddel når en skal forkynne det gode budskap om Guds rike på avsidesliggende steder, også der hvor det ikke er gode veier. Syklisten greier seg med en hardtråkket sti. Og når det gjelder oppbevaring og vedlikehold, trenger han ikke stort annet enn en plass under en trapp og en fille med litt olje på. En behøver derfor ikke å vente til en får råd til å anskaffe bil, hvis en vil besøke fjerntliggende steder med det budskap som kan hjelpe folk til å finne trøst og håp i Guds løfter.

Å sykle er en god måte å komme fram på og en behøver dessuten ikke å være engstelig for å få motorstopp. Når en sykler, går det ikke fortere enn at en har tid til å studere landskapet og glede seg over skaperverkets undere omkring en. Luftstrømmen mot ansiktet, rødmen som en får når en anstrenger seg for å nå en bakketopp, stillheten og følelsen av frihet hører også med til de ting som gjør det så sunt å sykle.