Hvorfor jeg forlot min kirke
DEN gangen jeg fikk en stilling på kirkens kontor, følte jeg at Gud hadde velsignet meg. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle komme til å oppleve.
Det at jeg på denne måten kom innenfor kirkens organisasjon, ga meg nemlig en helt spesiell anledning til å se og høre mer enn den alminnelige kirkegjenger, som bare overværer gudstjenesten søndag formiddag. Jeg fikk se ting i kirken som de færreste har kjennskap til.
En dag ringte telefonen på kirkens kontor. Det var en familie som ba meg om å sende presten hjem til dem med en gang, ettersom moren lå for døden. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen. I stedet for å gå bort dit og gi åndelig hjelp ba presten meg om øyeblikkelig å få tak i kirkens sakfører. Presten ville at han skulle gå til dette hjemmet og forvisse seg om at den døende kvinnens testamente var i orden, og at hun hadde husket kirken.
Den dagen ble mine øyne virkelig åpnet for første gang, og jeg begynte å be om veiledning. Så flyttet vi hit til denne lille byen, og jeg håpet at forholdene ville være annerledes i metodistkirken her. Det var ingen som talte til oss eller besøkte oss på flere uker. Jeg pleide å overvære gudstjenesten, men etterpå gikk jeg hjem og gråt.
Til slutt tilbød jeg meg å hjelpe til med å undervise på søndagsskolen. Jeg hadde denne oppgaven helt til en alvorlig sykdom tvang meg til å slutte. Presten ble sint fordi jeg ikke kunne fortsette undervisningen. Men de visste alltid hvor jeg var, når de skulle ha penger og atter penger! Jeg hørte ikke noe annet enn at de trengte 9000 dollar til å reparere orgelet, flere penger til et nytt hus til presten, og så videre.
Det endte med at jeg holdt meg borte, trass i at jeg følte meg skyldbetynget og redd fordi jeg ikke lenger gikk til alters den første søndagen i hver måned. Til slutt ble mine bønner besvart. En dag da jeg var særlig nedtrykt, fikk jeg besøk av et av Jehovas vitner. Hun fortalte meg om profetiene i Bibelen og om Jehova Guds hensikter i forbindelse med menneskene. Jeg begynte å studere Bibelen, og ikke lenge etter forlot jeg kirken. Jeg begynte å komme sammen med Jehovas sanne tjenere, hans vitner. Dette har gitt meg store velsignelser. Hvis vi bare ber om at Jehovas vilje må være vår vilje, vil alt skje til vårt eget beste. — Innsendt.