Franskmenn sjokkert over presters holdning i moralske spørsmål
DET første fjernsynprogrammet i denne serien viste hva grunnen var til at fransk fjernsyn hadde anbefalt at visse deler av det bare ble sett av voksne. Til og med mange voksne katolikker ble sjokkert. Dette var spesielt tilfelle hva den delen som handlet om moral, angikk, og sjokket kom under den delen av programmet som var fra Nederland.
Innledningsvis fikk en se en katolsk kirke i Nederland som var dekorert med planter, blomster, et akvarium og et fuglebur. Da det på en høflig måte ble spurt hva grunnen var til denne noe uvanlige dekorering av en katolsk kirke, svarte presten at messen «er en høytid, ikke slik som Solesmes [hovedkvarteret til de franske Benediktinermunkene, som er eksperter i gregoriansk kirkesang], men slik som Woodstock [et sted i De forente stater hvor hippier pleier å arrangere en kjempestor pop-festival]».
Men dette var bare begynnelsen. Flere overraskelser var i vente for de fransktalende seerne i Frankrike, Belgia og Sveits. Noen få bilder senere ble spørsmålet om hemmelig skriftemål brakt på bane, og TV-kommentatoren oppsummerte situasjonen i Nederland ved å si følgende: «Det er knapt noen som skrifter lenger, hovedsakelig fordi en bølge av seksuell frigjøring har feid over Holland, slik at folk ikke lenger vet hva som egentlig er synd i seksuell henseende.»
En sogneprest innrømmet at den katolske kirke har en del av ansvaret for det moralske forfall. Han sa at den hadde latt katolske psykiatere og psykologer senke skrankene mot umoralen.
Det største sjokket
Seerne fikk nå sitt største sjokk. De så og hørte beviser for at den katolske kirke stilltiende ser gjennom fingrene med ikke bare kjønnslig umoral, men også perversitet.
Seerne fikk vite at det i Amsterdam finnes en «menighet» som består av bare katolske homoseksuelle. Den presten som «tjener» dem, ble spurt: «Kan homoseksuelle være kristne?» Han svarte: «Ja, det er jeg sikker på, og alle medlemmene av gruppen vår, som har arbeidet blant homoseksuelle i ti år her i Holland, er det.»
Denne presten fortalte at minst to homoseksuelle «ekteskap» var blitt inngått i en katolsk kirke i Nederland. Da han ble spurt om det var passende med en slik seremoni, sa han: «Når to homoseksuelle ber om det, mener jeg at en prest kan velsigne dem.»
De fransktalende, katolske seerne kunne knapt tro sine egne øyne og ører. Enda mer graverende forhold skulle imidlertid komme for dagen. Det neste de fikk se, var at en katolsk prest uten å skamme seg innrømmet i TV at han var homoseksuell og begikk homoseksuelle handlinger. Intervjuet forløp slik:
Kommentatoren: «Ettersom homoseksuelle handlinger ikke lenger betraktes som synd, har fader . . . , som er prest i studentmenigheten, valgt å snakke rett ut. Fader . . ., De er prest. Tilhører De også C.O.C., en organisasjon av homoseksuelle?»
Presten: «Ja.»
Kommentatoren: «Er De homoseksuell?»
Presten: «Ja.»
Kommentatoren: «Hvor lenge har det vært offentlig kjent at De er homoseksuell?»
Presten: «Ikke så lenge. I seks måneder.»
Kommentatoren: «Har denne situasjonen resultert i noen reaksjon fra biskopens side? Det må vel være første gang at en prest offentlig har innrømmet at han er homoseksuell og et aktivt medlem av en organisasjon av homoseksuelle.»
Presten: «Nei, biskopen har ennå ikke reagert.»
Kommentatoren: «Mener De at De i andre menneskers øyne er en likså god prest som noen annen?»
Presten: «Ja, naturligvis! Hvorfor ikke?»
Biskopen og kardinalen uttaler seg
Etter denne overraskende samtalen spurte TV-reporteren en nederlandsk biskop om hva han ville gjøre hvis en prest i hans bispedømme åpenlyst innrømmet at han var homoseksuell.
Mange katolikker som så programmet, ventet uten tvil at denne prelaten uten å nøle skulle svare: ’Jeg ville suspendere ham øyeblikkelig!’ De fikk i stedet se og høre biskopen ’gå som katten om den varme grøten’ og si: «Det er meget vanskelig for meg å svare på det. Hvis en slik situasjon oppsto, måtte jeg snakke med presten og finne ut om hans standpunkt hadde sjokkert de troende.» Da han ble spurt om han personlig var rystet på grunn av en slik situasjon, fikk han stammet fram: «Den er . . . den er . . . den er helt ny for meg.»
Den andre biskopen, som var direkte berørt i denne saken, hadde ikke foretatt seg noe i forbindelse med presten som åpenlyst hadde innrømmet at han var homoseksuell. Denne biskopen, som ble intervjuet, var heller ikke rystet på grunn av situasjonen, eller også var han ikke modig nok til å si det. For et eksempel for oppriktige katolikker!
Det var imidlertid fortsatt håp om at den katolske kirkes presteskap skulle ta et klart standpunkt for Bibelens rettferdige prinsipper og mot umoralske handlinger som ble begått og tolerert av medlemmer av presteskapet. Dette håpet var knyttet til den franske kardinalen Daniélou, som hadde sittet i studio under hele dette programmet. TV-kommentatoren stilte kardinalen følgende spørsmål: «Fader, hva er Deres mening etter å ha sett denne reportasjen fra Holland?»
Hvilken enestående anledning var ikke dette til å forsvare kristne prinsipper! Hvilken stor skuffelse var det derfor ikke for oppriktige katolikker å høre denne høytstående prelaten filosofere og så gå på akkord med kristne prinsipper! Kardinalen sa: «Jeg tror at homoseksualitet er et problem som kirken nøye bør studere på grunn av dens åpenbart oppsiktsvekkende karakter; på den annen side er det helt klart at en homoseksuell har full rett til å tilhøre kirken og ha tro.»
Selv om denne franske kardinalen senere vedgikk at homoseksualitet ikke er ’normalt’, fordømte han ikke på noe tidspunkt homoseksuelle handlinger og hadde tydeligvis glemt at katolske bibeloversettelser omtaler dem som «urenhet», «perversitet», «avskyelig oppførsel» og «forderv». — Rom. 1: 26—32, Douay; Jerusalem Bible.
Etter dette programmet skrev en oppriktig, ung katolsk kvinne i Lyon følgende åpne brev til kardinal Daniélou: «Ville det ikke ha vært passende at De, fader, i betraktning av de usle teorier angående kjønnslivet og spesielt angående homoseksualitet som vi hørte i fjernsynet i går, hadde reist Dem og høyt og tydelig gitt uttrykk for Deres misbilligelse og forakt? . . . Jeg gråt nesten av skam!» Dette sto å lese i avisen Le Progrès de Lyon.