Mennesket Alexander den store

ALEXANDER den stores bedrifter hadde en enorm innvirkning på oldtidens verden. I løpet av ganske få år vant han herredømmet over et landområde som var større enn det noen før ham hadde hersket over. Men hva slags menneske var Alexander den store?

En viktig opplysningskilde er den greske biografen Plutarkhos, som levde over 300 år etter Alexanders tid.a Plutarkhos har således ikke førstehånds kjennskap til det han skriver om, men baserer det på eldre historikeres skrifter. Den greske historikeren Arrianos, som levde i det annet århundre etter Kristus, måtte likeledes basere sitt verk på det andre hadde skrevet. Idet vi lar disse kildene stå ved sitt verd, kan vi lese følgende beretning:

La tidlig spesielle egenskaper for dagen

Alexander la på et tidlig tidspunkt ærgjerrighet og kjærlighet til makt og ære for dagen og viste interesse for ting som gutter vanligvis bryr seg lite om.

En gang da Alexander var svært ung og hans far, Filip, ikke var hjemme, underholdt han sendemenn fra kongen i Persia. Hans spørsmål viste hvilken praktisk tankegang han allerede da hadde. Han spurte om slike ting som «avstandene og fremkomstmidlene i det indre av landet, og spurte om perserkongen selv, hvordan han var overfor sine fiender, og om persernes militære styrke».

Alexander gledet seg ikke særlig over farens seirer. Han følte det som om farens bragder kunne frata ham selv muligheten til å utføre store og strålende bedrifter. Han var ikke interessert i å arve rikdom og luksus, men ønsket å demonstrere sitt mot og oppnå makt og ære ved det han selv utrettet.

Alexander ønsket å oppnå den slags ære og berømmelse som han mente var konger verdig. Han lot seg derfor ikke imponere over profesjonelle atleter. Da han ble spurt om han ville delta i et kappløp i de olympiske leker, svarte han at han ville gjøre det hvis han fikk løpe mot konger.

Alexander hadde full tillit til seg selv og sine evner. Et slående eksempel på dette har vi i tilfellet med hesten Bukefalos. Da denne hesten ble ført bort fordi en mente at den var fullstendig vill og utemmelig, skal Alexander ha sagt: «For en hest de går glipp av, fordi de ikke forstår seg på den, og er for veke til å klare den.» Da Filip hadde hørt denne bemerkningen en rekke ganger, svarte han skarpt: «Kritiserer du oss som er eldre, fordi du tror du vet bedre, og bedre kan klare en hest?» Alexander hevdet dristig at han kunne tøyle hesten bedre enn andre. Han sa at han skulle betale full pris for hesten hvis han ikke klarte det. Men Alexander klarte å tøyle hesten, noe som fikk hans far til å utbryte: «Min sønn, finn deg et rike som er deg verdig. For Makedonia er for lite for deg.»

Senere sendte Filip bud etter Aristoteles for at Alexander skulle få undervisning av denne berømte filosofen. En mener at Aristoteles ikke bare underviste Alexander i etikk og politikk, men også i legevitenskap.

Det ser ut til at det i første rekke var Aristoteles som var ansvarlig for Alexanders store interesse for å lese og ta til seg kunnskap. Alexander holdt denne interessen ved like hele sitt liv. Under hodeputen hadde han alltid dolken sin og et eksemplar av Iliaden av Homeros som Aristoteles hadde rettet. Alexander fortsatte å lese historie, skuespill og oder. Også på de forskjellige kunnskapsområder ville han være den beste, og han ga uttrykk for misnøye da han fikk vite at Aristoteles hadde offentliggjort opplysninger som han hadde fått muntlig. Alexander skrev: «Det var ikke riktig av deg å utgi de akroamatiske [muntlig meddelte] lærer. Hvordan skal vi skille oss ut fra andre, hvis det vi har lært av deg, skal bli alles eie?»

Allerede som tenåring utmerket Alexander seg ved sine militære bragder. Da han var 16 år, regjerte han Makedonia under sin fars fravær., Han slo det opprørske maiderfolket, tok deres viktigste by med storm, drev innbyggerne ut og førte andre folk inn i byen og ga den så navn etter seg selv, Alexandroupolis.

Som konge og militær leder

Etter at Alexanders far, Filip, var blitt myrdet, ble Alexander i en alder av 20 år konge over Makedonia. I sin mindre enn 13 år lange regjeringstid fortsatte Alexander å la seg drive av et uhemmet ønske om makt og ære. Selv om han tydeligvis var en drømmer, hadde han den besluttsomhet som måtte til for at han skulle kunne virkeliggjøre sine drømmer. Trass i at sjansene så små ut, gikk han modig i gang med å gjennomføre sine planer.

Ifølge Alexanders eget utsagn (slik det blir sitert av historikeren Arrianos) arvet han bare noen få gull- og sølvbegre etter sin far. Filip hadde en gjeld på 500 talenter, men det var mindre enn 60 talenter i skattkammeret. Alexander lånte imidlertid ytterligere 800 talenter og begynte så sitt erobringstog med en forholdsvis liten hær. Og det lyktes ham å underlegge seg landene like til India.

En må naturligvis ikke overse det faktum at Alexander hadde den fordel at han fikk begynne sine erobringer med en erfaren hær. Men det krevdes likevel stor dyktighet fra hans side. Nye situasjoner oppsto. Han ble stilt overfor helt nye metoder for krigføring. Motstanderne måtte derfor bekjempes ved hjelp av en ny, men riktig taktikk.

Det var dessuten for en stor del Alexanders personlighet som holdt hæren sammen i lang tid med forholdsvis få vanskeligheter blant soldatene. Alexander visste hvordan han skulle vinne sine menns hengivenhet og beholde den.

Hæren kunne se at han aldri sparte seg selv. Et eksempel på dette har vi fra den gangen da Alexander og hans menn var på marsj gjennom en ørken. Noen soldater hadde med store vanskeligheter klart å hente litt vann til ham i et elvefar, men trass i at han var forferdelig plaget av tørsten, helte han ut vannet mens mennene så på. Før han helte ut vannet, takket han soldatene på tilbørlig måte.

Mot slutten av sitt korte liv kunne Alexander si: «Det er ingen del av min kropp, i det minste foran, som ikke har arr; det finnes ikke noe våpen, brukt på nært hold eller slynget mot meg langt bortefra, som jeg ikke bærer merke etter. Nei, jeg er blitt såret av sverdet i nærkamp; jeg er blitt beskutt med piler, jeg er blitt truffet av katapulten og mang en gang rammet av steiner og køller.»

Det var også andre ting som gjorde at han vant sine styrkers hengivenhet og beundring. En gang ga han nygifte menn permisjon, slik at de kunne tilbringe vinteren i Makedonia sammen med sine hustruer. I den første delen av sin regjeringstid stolte han helt og fullt på sine venner. En gang da Alexander var alvorlig syk, laget en lege som het Filip, en sterk dose medisin til ham. Da han skulle til å gi den til Alexander, ble det avlevert et brev til Alexander hvor det ble sagt at kong Darius hadde bestukket Filip for at han skulle forgifte ham. Alexander tok ikke desto mindre imot medisinen. Han rakte brevet til Filip og drakk dosen mens Filip leste brevet. Det var ikke noe i veien med medisinen. Den førte tvert imot til at Alexander ble frisk.

Etter slagene besøkte Alexander de sårede. Han undersøkte sårene deres, roste soldatene for deres tapperhet og mot og hedret dem ved å gi dem gaver i samsvar med hva de hadde utrettet. Når de hadde tatt bytte etter en beleiring, etterga han alltid sine menn deres gjeld, uten å spørre om hvordan de hadde pådratt seg gjelden. Alexander arrangerte en storslått begravelse for dem som falt i kamp. De falne mennenes foreldre og barn ble fritatt for skatt. Etter slagene arrangerte Alexander leker og konkurranser for at soldatene skulle få atspredelse.

Forholdsvis måteholden i sine vaner i begynnelsen

I motsetning til mange andre herskere mente Alexander at det var «større å seire over seg selv enn å seire over fiendene». Det var etter sigende bare én kvinne som han sto i intimt forhold til før han giftet seg, og det var Barsine, enken etter Memnon, en av de persiske troppenes generaler. Angående Alexanders ekteskap med Roxane skriver den greske biografen Plutarkhos:

«Med Roxane giftet han seg av kjærlighet. . . . Men giftermålet lot seg godt føye inn i de planer han hadde, for stemningen blant barbarene ble bedre fordi han giftet seg inn blant dem, og de syntes det var storartet gjort av ham, som var så behersket i slike ting, at når han en gang ble beseiret av en kvinne, rørte han henne ikke, før de var bundet til hverandre med lovens bånd.»

Alexander respekterte også andres ekteskap. Selv om kong Darius’ hustru var hans fange, sørget han for at hun ble hederlig behandlet. Alexander så henne aldri selv og tillot ikke andre å snakke om hennes skjønnhet når han var til stede. Da han fikk høre at to makedoniske soldater hadde voldtatt noen fremmedes hustruer, ga han befaling om at de skulle henrettes hvis de ble funnet skyldige.

Alexander betraktet homoseksuelle handlinger som noe avskyelig. Da han fikk tilbud om å kjøpe to unge gutter som han kunne ha kjønnslig omgang med, ble han rasende og skrev at ’selgeren og varene hans skulle sendes dit pepperen gror’.

Alexander var måteholden i sine spisevaner. Men når det gjelder drikkevaner, ser det ut til at han med tiden henga seg til utskeielser. Han talte lenge over hvert beger med vin han drakk, og skrøt av sine bragder. Ved slike anledninger fant han også stor glede i å bli smigret.

Svært religiøs

I likhet med sin mor, Olympias, var Alexander svært religiøs. Det hersker tvil om hvorvidt han virkelig trodde at han selv var en gud. Plutarkhos antyder at Alexander rett og slett brukte påstandene om guddommelighet som et middel til å bevare en følelse av overlegenhet overfor andre folk. Alexander var imidlertid svært nøye med å overholde religiøse ritualer. Han frambar offer før og etter slagene og rådførte seg med sine spåmenn om betydningen av visse tegn og varsler. Han rådførte seg også med Ammons orakel i Libya. Og i Babylon overholdt han kaldeernes bestemmelser for frambæring av offer og ofret til Bel.

I betraktning av at Alexander hadde slike religiøse interesser, er det kanskje et visst grunnlag for det den jødiske historikeren Josephus forteller om når han skriver at Alexander kom til Jerusalem (skjønt mange er av en annen oppfatning). Den jødiske ypperstepresten skal ha vist Alexander Daniels bok, hvor det står at en greker skulle ødelegge Perserriket. Alexander trakk den slutning at han var den det var tale om, og senere ga han derfor jødene alt det de ville ha.

Etter hvert som tiden gikk, ser det ut til at Alexanders religiøsitet ble en besettelse hos ham. Plutarkhos skriver:

«Troen på det overnaturlige hadde på dette tidspunkt fullstendig besatt Aleksander. Han var blitt så usikker og engstelig til sinns at hvis noe var merkelig og uvanlig, hvor ubetydelig det enn var, så la han varsel og tegn i det. Kongens omgivelser var oppfylt av folk som ofret og renset og tydet varsler.»

Dette får oss til å tenke på enkelte diktatorer i vår tid, for eksempel Hitler, som alltid rådførte seg med astrologer før de gjorde noe.

Personligheten svekkes ytterligere

Også når det gjaldt andre ting, forandret Alexander seg til det verre. I begynnelsen ignorerte han lite smigrende ting som ble sagt om ham, og bestrebet seg på å være fordomsfri i sine vurderinger. Senere hadde han imidlertid lett for å tro på falske anklager. Da det aller viktigste for ham ble å bevare sin makt og ære og sin anseelse, straffet han andre med hard hånd. Da noen hadde fått ham til å tro at Filotas hadde vært delaktig i en sammensvergelse mot ham, lot han ham henrette. Deretter sendte han bud til Media og lot Parmenion, Filotas’ far, drepe. Dette gjorde han trass i at det ikke fantes det ringeste bevis for at Parmenion hadde stått ham etter livet.

Noe av det verste Alexander gjorde seg skyldig i, var at han drepte sin venn Kleitos i et raserianfall under et drikkelag. Arrianos sier om denne hendelsen:

«[Alexander] viste derved at han var slave av to laster som ingen mann med respekt for seg selv burde la seg overmanne av, nemlig sinne og drukkenskap.»

Alexander innså imidlertid hvor forferdelig han hadde handlet. De eldste historikere (ifølge Arrianos) sier at Alexander fordømte seg selv for at han hadde myrdet sine venner. I tre døgn lå han i sengen og ville hverken spise eller drikke. Til slutt fikk hans venner overtalt ham til å ta til seg føde.

Det sies at sofisten Anaxarkhos trøstet Alexander ved å si til ham at «alle herskerens handlinger skal være lovlige og rettferdige». Arrianos sier om dette:

«Jeg mener at [Anaxarkhos] gjorde Alexander en urett som var mer alvorlig enn det problem som plaget ham; . . . . For det sies at Alexander til og med ønsket at folk skulle bøye seg til jorden for ham. Dette skyldtes den idé at det var Ammon som var hans far, og ikke Filip, og at han nå etterlignet perserne og mederne, både ved at han forandret sin klesdrakt, og ved at han forandret sin levemåte i sin alminnelighet. Det sies at han absolutt ikke manglet ivrige smigrere som ga etter for ham hva dette angikk.»

Det ser således ut til at Alexanders trang til makt og ære til slutt framkalte de dårligste egenskaper hos ham.

Alexanders død

Etter at Alexander hadde utkjempet flere voldsomme slag i India, ble han plutselig angrepet av feber mens han var i Babylon. De kongelige dagbøker forteller at selv etter at feberanfallene hadde begynt, satt han to ganger oppe til sent på natt og drakk sammen med Medios. Alexanders tilstand ble gradvis verre, men han fortsatte å frambære de vanlige offerne. Til slutt kunne han ikke snakke.

Soldatene forlangte å få se Alexander. Arrianos skriver, idet han baserer sine uttalelser på de kongelige dagbøker:

«Han hadde allerede mistet taleevnen da hæren defilerte forbi, men han hilste på hver enkelt ved at han med store vanskeligheter løftet hodet og gjorde tegn til dem med øynene.»

Om lag to dager senere døde Alexander. Han hadde ikke levd lenger enn i 32 år og åtte måneder. Det var som visse indiske vismenn hadde sagt:

«Kong Alexander, hvert menneske er bare i besittelse av så mye av denne jord som vi står på; og du er et menneske som alle andre, bortsett fra at du er full av virkelyst og er ubøyelig, at du flakker omkring på hele denne jord langt borte fra ditt hjem, idet du uleiliger deg selv og skaper vanskeligheter for andre. Men om ikke så lenge kommer du til å dø, og du kommer ikke til å være i besittelse av mer av jorden enn det som trengs for at du kan bli begravd.»

Alexander kom riktignok med bifall da han hørte disse vismennenes ord, men han ga aldri akt på dem. Hans ærgjerrighet drev ham til å fortsette sine erobringer helt til han ikke hadde flere krefter igjen. Da han var død, hadde han ikke mer enn andre mennesker.

[Fotnote]