Fór Jesus virkelig opp til himmelen?

EN AV de turistattraksjoner besøkende i Jerusalem får se, er Himmelfartskapellet. Det ligger på Oljeberget, øst for bymuren til det gamle Jerusalem, og i det finner vi «den stein som etter sigende skal bære et avtrykk av Kristi føtter», det «sted hvor han sist sto, og hvorfra han ble løftet opp». En må i sannhet være naiv for å tro på en slik legende.

Mange prester i kristenheten går til den andre ytterlighet. I The Interpreter’s Bible (bind 10, side 633) står det: «Hva gjør kirken i vår tid ut av Kristi himmelfart? Svært lite, kan en godt si. Det er vanskelig å finne trykte prekener om Kristi himmelfart. Men for kirken i den første tid var Kristi himmelfart et spørsmål av avgjørende betydning.»

Tendensen går i dag i retning av å betvile at Kristus fór opp til himmelen ved en bestemt anledning. Noen henger seg opp i at Bibelen sier at Jesus fór opp til himmelen. Hastings’ Dictionary of the Bible (revidert utgave) sier: «Vår Herres himmelfart blir ikke omtalt som en begivenhet i de synoptiske evangelier. . . . Den eneste beretning om Kristi himmelfart som en selvstendig begivenhet finner vi i Apostlenes gjerninger 1: 6—11. . . . Det som er tvilsomt ved beretningen i Apostlenes gjerninger, er antydningen om at Kristi himmelfart er en selvstendig begivenhet som ikke er knyttet til hans oppstandelse, og at den blir plassert sammen med en rekke andre begivenheter.»

En selvstendig begivenhet

Han som skrev Apostlenes gjerninger, Lukas, ikke bare ’antyder’ at Jesus fór opp til himmelen ved en annen anledning enn da han ble oppreist, men han sier dette meget klart. Han gir oss en rekke detaljer om begivenheten og forteller når, hvor og hvordan den fant sted.

Når fór Jesus opp til himmelen? Det skjedde 40 dager etter at han var blitt oppreist, for Lukas begynner å fortelle om denne begivenheten like etter at han har sagt følgende: «Dem [disiplene] som han også framstilte seg for levende med mange beviser etter at han hadde lidt, idet han i førti dager viste seg for dem og talte om det som hører til Guds rike.» — Ap. gj. 1: 3.

Fra hvilket sted fór han opp til himmelen? Fra Oljeberget, for umiddelbart etter beretningen om dette sier Lukas: «Da vendte de» — hans disipler, som hadde vært vitne til hans himmelfart — «tilbake til Jerusalem fra det berg som kalles Oljeberget og ligger nær ved Jerusalem, en sabbatsreise derfra.» — Ap. gj. 1: 12.

Og på hvilken måte skjedde det? Vi leser: «Da han hadde sagt dette, fór han opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne. Og mens de stirret opp mot himmelen idet han fór bort, se, da sto to menn hos dem i hvite klær, og de sa: I galileiske menn! hvorfor står I og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som er opptatt fra eder til himmelen, skal komme igjen på samme måte som I så ham fare opp til himmelen.» — Ap. gj. 1: 9—11.

Hvordan kan en slik beretning kalles ’tvilsom’ eller bare en ’antydning’? Det blir her gjentatte ganger henvist til det som skjedde, som en selvstendig begivenhet. Det sies at Jesus ’fór opp’. Hans apostler så på «idet han fór bort». Og de to englene sa: «Denne Jesus som er opptatt fra eder til himmelen, skal komme igjen.» Kunne disse uttalelsene være klarere?

Hensikten med at Jesus forsvant gradvis ved å stige opp mens de så på, var tydeligvis å understreke det faktum at han virkelig fór opp til himmelen, og at de ikke kunne vente å få se ham igjen. Når han ved tidligere anledninger viste seg for dem etter sin oppstandelse, forsvant han sannsynligvis helt plutselig, slik det for eksempel står at han gjorde etter at han hadde trøstet de to disiplene som var på vei til Emmaus. Etter at han hadde gitt seg til kjenne for disiplene, ’ble han usynlig for dem’. — Luk. 24: 31.

Andre vitnesbyrd

De som stiller seg kritisk til beretningen i Apostlenes gjerninger, kapittel 1, betviler at den parallelle beretningen i Lukas 24: 50, 51 er autentisk, og sier at det bare er Apostlenes gjerninger som henviser til Jesu himmelfart som en selvstendig begivenhet. Men har de god nok grunn til å gjøre det? En del gamle håndskrifter inneholder riktignok ikke ordene «og ble opptatt til himmelen», men mange andre, deriblant det alexandrinske, det vatikanske nr. 1209 og Codex Ephraemi, inneholder disse ordene. Versene lyder i sin helhet: «Og han førte dem ut imot Betania [på Oljeberget], og han løftet opp sine hender og velsignet dem; og det skjedde da han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen.»

Faktum er at Westcott og Hort, som utarbeidet en av de mest autoritative greske bibeltekster, tok ordene med i sin tekst, riktignok under tvil. Og det er treffende blitt sagt at forskjellen bør «snarere betegnes som en utelatelse fra den vestlige tekst enn som en tilføyelse til den østlige».

Det har også vakt betydelig diskusjon at beretningen i Lukas, kapittel 24, kan tydes slik at Jesus fór opp til himmelen den samme dag som han oppsto fra de døde. Hvorfor trekker noen denne slutningen? Forklaringen er at det i dette kapitlet ikke sies noe om de begivenheter som inntraff mellom Jesu oppstandelse og hans himmelfart. Men i 1 Korintierne 15: 4—9 blir det gitt ytterligere detaljer. Det blir der sagt at Jesus viste seg gang på gang for sine disipler etter sin oppstandelse og før han fór opp til himmelen.

Jesus uttalte selv en rekke ganger at han skulle vende tilbake til sin Far i himmelen: «Jeg går til min Fader.» (Joh. 14: 12, 28; 7: 33; 16: 5, 10, 28) På pinsedagen påpekte apostelen Peter beviset for at Jesus hadde fart opp til himmelen. Han sa: «Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om. Etter at han nå er opphøyd ved Guds høyre hånd og av sin Fader har fått den Hellige Ånd, som var lovt, så utgjøt han dette som I både ser og hører.» — Ap. gj. 2: 32, 33.

Lignende vitnesbyrd ble gitt av andre av Kristi apostler. Paulus sier for eksempel at Jesus sitter ved Guds høyre hånd (Rom. 8: 34; Ef. 1: 20; Kol. 3: 1), at han ble opphøyd (Fil. 2: 9—11; Heb. 7: 26), og at han er i himlene. (Ef. 6: 9; Fil. 3: 20; Heb. 4: 14) Disse uttalelsene levner ikke tvil om at Bibelen lærer at Jesus både oppsto fra de døde og fór opp til himmelen, hvor han siden har vært.

I hvilken retning?

Noen vil ikke godta Bibelens beretning om denne begivenheten fordi de synes det er ufornuftig å tro at himmelen er «oppe» i forhold til jorden, uansett hvor en måtte befinne seg. Denne innvendingen er imidlertid ikke holdbar. I en artikkel i New York Times om en romferd noen astronauter foretok, sto det at de «steg opp til 1370 kilometer», mens de i virkeligheten beveget seg så langt bort fra jorden.

Da Jesus fór opp til himmelen, beveget han seg til å begynne med utvilsomt oppover (egentlig utover) — i likhet med astronautene — fra det sted hvor apostlene sto. Etterpå beveget han seg selvsagt i den retning som var nødvendig for at han skulle nå fram til sin himmelske Fars nærhet. Det er interessant å merke seg at Bibelen også bruker andre uttrykk når den beskriver hvordan engler forlot den jordiske skueplass, for eksempel ’skiltes fra’. — Ap. gj. 12: 10.

Det må imidlertid innrømmes at vi vet svært lite om åndeverdenen. Når en tenker på hvordan Jesus fór opp til himmelen, synes det derfor å være riktig ikke bare å tenke på retningen, men også på at han steg opp til åndeverdenens virkeområde og tilværelsesplan, til Guds nærhet. Åndeverdenen er jo ikke underlagt fysiske eller materielle lover, faktorer eller begrensninger.

I hvilket legeme?

Betyr det at Jesu apostler så ham fare opp til himmelen, at han steg opp til Guds nærhet i et menneskelegeme? Det er den alminnelige oppfatning i kristenheten, men den er ikke riktig, av en rekke grunner. «Kristus led én gang . . . [han] led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» (1 Pet. 3: 18) Derfor kunne han plutselig stå midt iblant apostlene selv om de var samlet bak stengte dører, og derfor kunne han av og til ’bli usynlig for dem’. (Luk. 24: 31; Joh. 20: 26) Bibelen viser dessuten at «kjød og blod kan ikke arve Guds rike». Jesus kunne derfor ikke ha trådt inn i himmelen med et kjødelig legeme. — 1 Kor. 15: 50.

Jesus sa også at han ville ’gi sitt kjød for verdens liv’. Ettersom Jesus ga sitt menneskelegeme som «en løsepenge for alle», kunne han ikke ha blitt oppreist i et menneskelig legeme med liv som menneske uten å ugyldiggjøre sitt gjenløsningsoffer. — Joh. 6: 51; 1 Tim. 2: 5, 6.

Men så sier noen kanskje: Er ikke ånder usynlige for mennesker, og er det ikke slik at de kommer og går som vinden, som Jesus sa til Nikodemus? (Joh. 3: 8) Likevel viste Jesus seg i menneskelig skikkelse for disiplene etter sin oppstandelse. Dette er riktig, men forklaringen er at han bare viste seg ved å materialisere seg i et menneskelegeme for anledningen. Det var derfor han ikke ble gjenkjent av Maria, og heller ikke av apostlene da han viste seg for dem ved Gennesaret-sjøen. (Joh. 20: 15—17; 21: 4) Dette var ikke noe nytt, for engler hadde mange ganger materialisert seg i menneskelegemer. Engler «åpenbarte seg» for eksempel for Moses og Josva og for Samsons foreldre, for bare å nevne noen få tilfelle. (Jos. 5: 13—15; Dom. 13: 3—20; Ap. gj. 7: 35) For å styrke apostlene satte Jesus seg derfor i forbindelse med dem ved å ta på seg et synlig legeme, som de også kunne røre ved, slik Tomas gjorde. —  Joh. 20: 26—29.

Hvorfor fór Jesus opp til himmelen?

En undersøkelse av hvorfor Jesus måtte fare opp til himmelen, vil ytterligere bekrefte riktigheten av det som hittil er nevnt. Jesus ga frivillig avkall på himmelsk herlighet, kom til jorden som et menneske, gjennomgikk store lidelser og ga sitt menneskeliv som et offer. (Fil. 2: 5—8; Matt. 20: 28; Heb. 5: 8) Skulle vi på bakgrunn av dette tro at Gud ikke ville belønne ham, men la ham være i graven eller på jorden? Apostelen Paulus forsikrer oss om at Gud ikke glemmer de offer hans tjenere bringer. (Heb. 6: 10) Vi kan derfor ikke trekke noen annen slutning enn at Gud belønnet Jesus for hans uselviske handlemåte.

Jesus ventet i virkeligheten å få vende tilbake til den herlighet som han hadde hos sin Far, slik det også framgår av den bønn han ba den natten han ble forrådt: «Herliggjør du meg, Fader, . . . med den herlighet jeg hadde hos deg før verden var til!» (Joh. 17: 5) Gud ikke bare besvarte denne bønnen, men han ga Jesus enda større herlighet: «Derfor har og Gud høyt opphøyd ham og gitt ham det navn som er over alt navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg . . . og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.» — Fil. 2: 9—11.

Men det finnes enda vektigere grunner. Jesus ofret sitt legeme og sitt liv som menneske for å tilveiebringe et offer for menneskenes synder, men for at han som yppersteprest skulle kunne anvende dette offer til gagn for menneskeheten, måtte han bli oppreist fra de døde og fare opp til himmelen. Derfor står det: «Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender . . . , men inn i selve himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.» Og videre: «Om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige.» — Heb. 9: 24; 1 Joh. 2: 1.

For at de utallige millioner av mennesker som har dødd og befinner seg i minnegravene, skal få nyte godt av Kristi gjenløsningsoffer, må de bli oppreist fra døden, og Gud har gitt sin Sønn det privilegium å sørge for dette. Det er en åndeperson med «all makt i himmel og på jord» som skal utføre det store mirakel som oppstandelsen er. — Joh. 5: 28, 29; Matt. 28: 18.

Vi skal også huske at Jesus til stadighet talte om Guds rike, ja, det var selve temaet for hans forkynnelse. Av hans mønsterbønn framgår det at hensikten med Riket var at det skulle hellige Guds navn og sørge for at Guds vilje skjedde på jorden som i himmelen. For at Jesus Kristus og hans himmelske hærskarer skal kunne utøve dette rikets herredømme over jorden, må de først tilintetgjøre den nåværende onde tingenes ordning, både den usynlige og den synlige del av den, og Bibelen viser at dette vil bli gjort snart. — Matt. 6: 9, 10; Åpb. 16: 14, 16; 19: 11—21.

Bibelen sier også at «han skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden». Dette innebærer at Gud gjennom Kristus skal tørke bort hver tåre fra menneskenes øyne, at den adamittiske død ikke skal være mer, og at heller ikke sorg, skrik eller pine skal være mer. Bare gjennom en himmelsk konge, det vil si den himmelske Konge Jesus Kristus, kan en slik herlig fullendelse av Jehova Guds hensikt med jorden og menneskene bli nådd. — 1 Kor. 15: 25, 26; Åpb. 21: 4.

Det kan ikke være noen tvil om at Guds Ord klart og tydelig viser at Jesus Kristus virkelig fór opp til himmelen.