Hvor stor var Karl den store?

KARL den store eller «Charlemagne», som franskmennene kaller ham, fikk tilnavnet «den store» allerede mens han levde. Hvorfor? På grunn av sine militære erobringer, sin imperiebygging, sin statsmannskunst og sin store interesse for religion og for prestenes og folkets moral og fordi han støttet opp om jordbruket, bygde broer og veier og fremmet kultur og opplysning.

Selv om han ble kalt «den store» av sine samtidige og senere av denne verdens historikere, var imidlertid hans liv på ingen måte slik at det kan holdes fram som et eksempel for unge mennesker, i særdeleshet ikke for kristne ungdommer. Hans interesser og hans bragder var riktignok store, men det var også hans ambisjoner og hans forbrytelser.

Karl den store ble født utenfor ekteskap omkring år 742 e. Kr. Hans far og mor ble overtalt til å legalisere sitt forhold først etter at han var født. Fra år 768, da hans far, Pipin den lille, døde, delte Karl frankernes rike med sin bror. I 771, da hans bror til manges forundring plutselig døde, ble han frankernes enehersker. Han ble kronet til keiser av paven i år 800 og døde i 814.

Hans militære bragder

Karl den stores bestefar, Karl Martell, fikk tilnavnet «Martell», «hammeren», på grunn av sine militære bragder, spesielt det at han ved slaget ved Tours i 732 hindret tyrkerne i å oversvømme Europa. Karl Martells sønn, Pipin den lille, skapte seg likeledes et navn ved militære bragder. Han fikk paven til å godkjenne sine forsøk på å tilrane seg frankernes trone ved å hevde at det var bedre at tronen var besatt av en som hadde evnen til å styre, enn av en som hadde den juridiske rett til den, men som var en nytelsessyk svekling. Den katolske dignitaren Bonifatius salvet så Pipin som hersker, og Pipin ble derved den første européiske monark som omtalte seg selv som konge «av Guds nåde». På den tiden besto frankernes rike hovedsakelig av det som i vår tid er Frankrike og Vest-Tyskland.

Mens Karl den store ennå var ganske ung og regjerte sammen med sin bror, slo han med makt ned et opprør i Aquitania, i det som i dag er det sørvestlige Frankrike. Dette var det første av over 50 felttog han deltok i. Da paven ba ham om hjelp fordi han ble truet av den langobardiske herskeren, kong Desiderius, slo Karl langobarderkongen og benyttet anledningen til å annektere langobardenes rike og gjøre seg til deres konge.

Karl den stores militære erobringer i Italia ble imidlertid avbrutt, fordi han ble nødt til å drive tilbake sakserne, som stadig foretok plyndringstokter i frankerriket. Han dro ut på 18 felttog mot dem i løpet av en periode på 33 år før han endelig fikk underkuet dem fullstendig. Ifølge New Catholic Encyclopedia (bind 3, side 497) ble disse krigene «ledsaget av den største brutalitet og av tvangsdeportering . . . Karls forsøk på å tvinge sakserne til å anta kristendommen ga deres motstand ny styrke». For en hån mot sann kristendom det var å benytte «den største brutalitet» for å tvinge folk til å «anta kristendommen»! Karl den store er naturligvis hverken den første eller den siste som har begått forbrytelser i den «kristne» religions navn.

Karl hadde satt seg som mål å bli hersker over et stort imperium, og ved hjelp av intriger og trusler lyktes det ham å føye Bayern til sitt rike. Deretter gikk han mot avarerne, et svært fryktet plyndringsfolk som var i slekt med hunnerne. De var en plage for Europa i mange hundre år. Ved en anledning tok de 270 000 fanger i Konstantinopel. Historikeren Lord omtaler dem som barbarer som «bare tenkte på å plyndre», og som «var mer fryktinngytende på grunn av sitt antall og sine ødeleggende plyndringstokter enn på grunn av sin militære dyktighet». Deres motstand mot Karl den store var så innbitt at da han omsider beseiret dem, hadde han nesten utslettet dem.

Hans eneste store militære nederlag inntraff da han var på vei fra et felttog i Spania. Ved Roncesvalles angrep baskerne den intetanende baktroppen hans, drepte 20 000 av hans soldater og kom seg unna med alt det krigsbyttet han hadde tatt.

På grunn av sine felttog og sin politiske list kunne Karl den store utvide frankerriket til å omfatte det meste av det som i vår tid er Frankrike, Vest-Tyskland, Østerrike, Sveits, Nederland, Belgia, deler av Spania og godt og vel halvparten av Italia. Hans ambisjoner med hensyn til å skape seg et stort og mektig imperium ble således kronet med hell, for han hadde ingen skrupler. Men gjør et slikt hell i seg selv det berettiget å bære tittelen «den store»?

Hans statsmannskunst

Det er blitt sagt at Karl den store ikke bare forandret Europa utad, ved sine erobringer, men også innad, ved sin statsmannskunst. Han forbedret mange lover og sørget for at de ble nedskrevet, og han utstedte en «stor flom» av forordninger som ble kalt «kapitularier». Han sendte også ut sendebud, missi dominici, to og to for å kontrollere dem som han hadde innsatt i forskjellige maktstillinger rundt om i riket. Som oftest var det ene av disse sendebudene verdslig, mens det andre var geistlig. De hørte på klagemål og ordnet opp i tingene, for, som Karl sa: «Keiseren kan ikke vise alle den nødvendige omsorg og utøve disiplin over hvert enkelt menneske.»

Han var også opptatt med å reparere og bygge veier og broer, han oppmuntret sine undersåtter til å bruke nye og bedre jordbruksmetoder, og han fikk folk til å bosette seg på nye steder når det tjente rikets interesser. Han opprettet et ensartet system for mål og vekt og erstattet de 67 forskjellige myntsortene med én myntsort for hele riket — igjen et mesterstykke når det gjaldt å skaffe ham selv og hans regjering fortjeneste. Hans pengesystem med 240 til 1 (pence, shilling og pund) ble antatt av en engelsk konge; det er først ganske nylig at engelskmennene har gått bort fra dette systemet. Frankrike og Tyskland har i så måte vært langt visere, for de gikk for lenge siden bort fra Karl den stores system med 240 til 1 og gikk over til desimalsystemet.

Hans kulturelle interesser

Karl den store er blitt beskrevet som «en mann med et umettelig intellektuelt vitebegjær og mangesidige interesser, en mann som stilte store krav til dem han kunne lære av». Alt dette kan sies å være enda et utslag av hans selviske ambisjoner. Han overtalte angelsakseren Alkuin, en av de lærdeste menn på den tiden, til å komme til hans hoff for å «så lærdommens sæd i frankerriket». Mange andre lærde fra forskjellige land ble også kalt til hans hoff. Han påbød prestene å opprette skoler i alle byer og landsbyer, og til disse skolene kunne foreldrene sende barna uten at det kostet dem noe, hvis de da ikke følte seg forpliktet til å betale for barnas utdannelse og hadde anledning til det. På grunn av dette har barna i Frankrike helt til ganske nylig hatt en spesiell dag for «Sankt Charlemagne», denne «skolenes oppfinner».

Karl den store viste også stor interesse for kunst, noe som resulterte i den «karolingiske renessanse».

De bokstavtyper som blir brukt i de fleste vestlige land i vår tid, ble utviklet på hans foranledning. De kalles latinske bokstaver, til forskjell fra de gotiske bokstaver. Karl den stores bestrebelser som folkeoppdrager bar så gode frukter at kong Alfred av England flere år senere sendte bud etter frankiske lærde for at de skulle hjelpe til med gjenopplæringen av hans landsmenn. Som en fransk lærd uttrykte det, «la Karl den store grunnlaget for all moderne undervisning».

Hans religiøsitet

Hva Karl den stores religiøsitet angår, kan en si at han må ha lignet de religiøse ledere på Jesu tid, som i virkeligheten sa: ’Gjør som jeg sier, men ikke som jeg gjør,’ og som avsilte myggen og slukte kamelen. (Matt. 23: 2, 3, 24) Han innbilte seg at Gud hadde gitt ham i oppdrag å opprette Guds rike på jorden, men han gjorde bruk av list, intriger og voldsom brutalitet. Hvert eneste viktig prosjekt han ga seg i kast med, tilla han religiøs betydning. Han ødela saksernes avgudsbilder og ga sakserne valget mellom å bli døpt eller miste livet. Mot slutten av hans regjeringstid lyktes det imidlertid Alkuin å overbevise ham om at tvangsdåp var meningsløst, for en mann kan tvinges til å la seg døpe, men ikke til å tro. Karl den store hevdet riktignok at han var pavenes venn, og kom dem mer enn én gang til unnsetning når de ble truet av militære styrker, men en historieskriver sier at «utfallet av hans politikk alltid så ut til å være et slag i ansiktet på paven».

I visse religiøse spørsmål viste han at han var pavenes og biskopenes overmann, og han følte seg fri til å gi dem råd i læremessige og moralske spørsmål og med hensyn til den måten de ivaretok sine plikter på; på alle disse områder kom de sørgelig til kort. Blant de mange kirkemøter han innkalte til, var et som hadde til hensikt å fordømme den lære at Jesus var Guds adopterte Sønn og ikke hans virkelige Sønn, og å fordømme billeddyrkelsen, men likevel gi folk frihet til å utøve billeddyrkelse hvis de ønsket det. Selv om paven kom med innvendinger, vek ikke Karl den store en tomme.

Han var ganske godt kjent i Bibelen og likte å sitere den til støtte for det han gjorde. Han viste sin interesse for den ved å sørge for at det med den lærde Alkuins hjelp ble utarbeidet en revidert utgave av den, et verk som Karl sa følgende om: «Ved Guds hjelp i alle ting har vi allerede tilveiebrakt en veloverveid tekstforbedring av alle bøkene i Det gamle og Det nye testamente, som avskriverne i sin uvitenhet har forvansket.» I sitt privatliv kom han sørgelig til kort hva det å oppfylle Guds rettferdige krav angår, men han sa til sine undersåtter at hans frelse var avhengig av deres oppførsel, ettersom Gud ville holde ham ansvarlig for deres handlinger.

Historiens lærde har vidt forskjellige oppfatninger av hvilken rolle Karl den store spilte da han ble kronet til keiser av pave Leo III 25. desember i år 800.a Mange hevder at han visste om alt sammen, og at han var svært stemt for det. Andre igjen har samme syn som Einhard, som skrev hans biografi. Einhard sa at hvis Karl på forhånd hadde visst hva paven hadde til hensikt å gjøre, ville han ikke ha gått inn i katedralen den dagen. Noe som gir Einhards påstand vekt, er det forhold at i senere år «fulgte den aldrende keiseren en handlemåte . . . som antydet at keisertittelen betydde lite nytt med hensyn til den indre administrasjon av riket. Fra tid til annen kunne en kongelig handling være tilsynelatende stikk i strid med hele tanken om et imperium. . . . I 813, etter at to av hans sønner var døde, kronet han personlig Ludvig (den fromme) til etterfølger og fratok derved pavestolen muligheten til å spille noen som helst rolle i forbindelse med utvelgelsen eller innsettelsen av keiseren». — New Catholic Encyclopedia, bind 3, side 499.

Hvor stor?

Det er i sannhet få menn som i likhet med Karl den store er blitt kalt «den store» av mange av sine samtidige. Men ikke alle hans samtidige syntes at han fortjente denne tittelen. Den hensynsløse måten han gjennomførte sine ærgjerrige planer på, ga støtet til flere sammensvergelser mot ham, og en av dem, hvor hans førstefødte sønn (som Karl hadde tilsidesatt fordi han var pukkelrygget) var innblandet, lyktes nesten. Men noe som er av langt større betydning enn hva mennesker mente om Karl den store, er hva Gud må ha ment om ham. Gud ser på hjertet. (1 Sam. 16: 7) Jehova Guds lover om menneskelivets og blodets hellighet betydde ingenting for Karl den store. Han hadde uten tvil den leveregel at «hensikten helliger midlet». Og selv om han prekte moral for andre, fra paven og nedover, og spesielt var etter prestene og munkene, som på hans tid var beryktet for sin seksuelle umoral, hadde han selv elskerinner og medhustruer. Som en av hans biografer sier, kunne en i hans regjeringstid «se mord, utrenskninger og plyndringer finne sted side om side med reformer, opplysning og forening av [deler av] Europa». Noe som også taler imot ham, er den skruppelløse framgangsmåten han fulgte da han erobret Bayern og slo avarerne. Han var til og med villig til å gifte seg med den morderiske keiserinne Irene for å forene det bysantinske rike med sitt eget.

Historikerne er stort sett enige om at det at han på én dag lot 4500 saksiske fanger halshogge — fordi de hadde deltatt i et opprør — var «den verste skamplett på hans liv». Og selv om han ofte ga uttrykk for bekymring for hva slags dom han ville få av Gud, er det ingen beretning som sier noe om at han fikk samvittighetskvaler på grunn av denne blodige ugjerningen. Hans hensikt var å gi sakserne en lærepenge fordi de stadig reiste seg mot ham. Men det var fåfengt, for i stedet for å inngyte sakserne frykt fikk denne handlingen dem til å bli enda mer opprørske! I sin religiøse innbilskhet ville han gjerne kalles «kong David», men i motsetning til kong David kunne han ikke si at det var Gud som hadde befalt ham å dra i krig. Kong David ga dessuten uttrykk for oppriktig sorg og anger når han hadde syndet.

Det må også vedgås at enheten i hans rike hovedsakelig var avhengig av hans sterke personlighet. Han bygde ikke godt, for «det politiske byggverk som Karl den store hadde skapt, gikk i oppløsning . . . kort tid etter hans død», ifølge biografen Winston. Selv om han var kjent som «Karl den store», var han ikke stor, hverken i Guds øyne eller i deres øyne som lar seg lede av Guds Ords normer.

[Fotnote]