Verdens bestrebelser for å oppnå bedre tider
DEN siste tiden har vært svært stormfull. Men er det ikke slik at en storm ofte blir etterfulgt av en rolig periode? Det som er sant når det gjelder været, har undertiden også vært sant når det gjelder menneskenes anliggender.
I Europa ble for eksempel den urolige perioden under den franske revolusjon og Napoleonstiden etterfulgt av en lang forholdsvis rolig periode. De harde tider under den store depresjonen som begynte i De forente stater i 1929, og som hadde innvirkning på hele verden, ble etterfulgt av forholdsvis framgangsrike tider i mange land. I verden er det ofte slik at historien gjentar seg.
Er det mulig at de stormfulle begivenheter i vår tid er innledningen til en periode med fred og sikkerhet over hele verden? Det er ting som tyder på at nasjonene på jorden vil gjøre seg store anstrengelser i den retning. Den tid vil komme — og det er ting som tyder på at den er nær — da verdens ledere med stor overbevisning vil forsikre menneskeheten om at den går inn i ’den beste av alle tider’, at store hindringer for et bedre liv for alle mennesker endelig er blitt fjernet. Også Bibelens profetier sier at verdslige ledere skal komme med en slik kunngjøring om «fred og sikkerhet».
Men spørsmålet er: Vil slike bestrebelser innlede en helt ny æra som virkelig er bedre og varig? Eller er det en annen og bedre kilde som vi bør se hen til? Hva sier Bibelen?
Vil denne ordning bli forandret?
Hvis det virkelig skal bli bedre tider, må verdens ledere få i stand en drastisk forandring på alle områder. De må endre den kurs hele denne tingenes ordning følger. De må dessuten få i stand en gjennomgripende forandring i selve folks tenkemåte. Tror du det er sannsynlig at de vil kunne greie det?
Blant de større bestrebelser som blir gjort for å innlede en ny æra, er at det blir lagt større vekt på samarbeid mellom verdens supermakter. Da lederen for det sovjetiske kommunistparti, Leonid Bresjnev, besøkte Vest-Tyskland, sa han om det forbedrede forhold mellom Sovjet og USA:
«En kan kanskje si at verden i dag stort sett er nærmere en varig fred enn noen gang tidligere. Og Sovjetunionen vil gjøre alt som står i dens makt, for å støtte denne gagnlige tendensen.»
Det er ingen tvil om at det pågår viktige diplomatiske manøvreringer i et tempo og med en intensitet som en sjelden ser i fredstid. Mange iakttagere vil være enig med Spartak Beglov fra det sovjetiske presse byrået Novosti, som sa at «et nytt politisk klima er i emning» verden over. Politikerne sier at et virkelig samarbeid mellom verdens stormakter, China innbefattet, vil bringe store fordeler.
Det er også uttrykt håp om at verdens økonomiske system vil stabilisere seg, at den senere tids kriser vil få nasjonene til å innføre lenge tiltrengte forandringer eller justeringer, at nye energikilder — for eksempel solceller — vil bli tatt i bruk, eller at gamle kilder vil bli utnyttet på en mer effektiv måte, og at det som følge av dette igjen vil komme en tid med framgang og velstand.
Ja, en kan være sikker på at det i tiden framover vil bli gjort store anstrengelser for å forsøke å gi verdens systemer nytt liv. Og det kan komme til å se ut som om de tar et oppsving igjen. Men kan en virkelig sette sin lit til at denne utvikling skal bringe varige resultater?
Det er ingen tvil om at det er bedre å være optimistisk enn å være pessimistisk. Noe som er enda bedre, er imidlertid å være realistisk, for hvis en ikke er det, vil en hengi seg til ønsketenkning, som fører til skuffelse. Hvor realistisk er så verden når den gjør seg store anstrengelser for å skape en ny æra med varig fred og sikkerhet?
Se kjensgjerningene i øynene
I tidens løp har nasjonene undertegnet utallige fredstraktater og overenskomster som det ble sagt ga løfte om ’varig fred’. Men hver kort periode med fred ble før eller senere avbrutt av kriger som etter hvert ble mer og mer kostbare og fryktelige. Uansett hvor høytidelige og oppriktige nasjonenes fredsavtaler har vært, har de aldri ført til virkelig varig fred og sikkerhet. Selviske interesser har alltid hatt en ødeleggende virkning på dem og til slutt ødelagt enheten og samarbeidet. Kan en si at nasjonene er mindre selviske i dag, enn de var før i tiden?
Spør også deg selv: Hvis nasjonene og verdens ledere virkelig er i stand til å innføre de store forandringer som er nødvendige for at det virkelig skal bli bedre tider, hvorfor har de da ikke allerede gjort det? Eller hvorfor har vi i det minste ikke sett noen vedvarende, gradvise forbedringer? Det er ikke fordi det ikke er blitt brukt nok tid og penger og ikke er gjort tilstrekkelig store anstrengelser i et forsøk på å oppnå det. Men hva ser vi?
Etter hvert som tiden går, øker problemene overalt i verden i stedet for å avta. Flere og flere autoriteter gir uttrykk for at en i virkeligheten holder på å miste kontrollen over disse problemene — den stadig større mangel på livsfornødenheter, befolkningseksplosjonen, det moralske sammenbrudd og forurensningen. I en artikkel i Indiana-bladet Pharos-Tribune & Press sto det:
«En ting av fundamental betydning som det forunderlige året 1973 har vist oss, er at denne nasjon og verden for øvrig er blitt oppmerksom på at problemene på så å si alle områder er i ferd med å nå det kritiske punkt.
Et nøkkelord som er knyttet til dette fenomen, er . . . : forstørring. Ta et hvilket som helst problem. Hvis det en gang så ut til at det var mulig å løse det, eller at det i det minste var tålelig, ser det i dag ut til å anta dimensjoner som truer med å gjøre det uløselig. . . .
Det at verdens befolkning stadig øker og forholdene blir mer kompliserte, har forstørret problemet, slik at faren begynner å gå opp for noen hver.»
Problemet er langt større enn de fleste forestiller seg. Det berører i virkeligheten selve grunnlaget for det menneskelige samfunn. For hovedårsaken til de forverrede forholdene i verden er når alt kommer til alt, først og fremst å finne hos menneskene, i deres levemåte, i de moralnormer — eller mangel på slike — som de lever etter og lar seg lede av i sin omgang med hverandre. Forfatteren Alvin Toffler sier i sin bok Future Shock angående dette:
«Det som skjer nå, er ikke en krise framkalt av kapitalismen, men av industrisamfunnet, uansett hvilken politisk form det har.
Vi opplever samtidig ungdomsopprøret, raseopprøret, opprøret mot koloniveldet, den seksuelle revolusjon, den økonomiske revolusjon og den mest dyptgående teknologiske revolusjon i historien.
Vi gjennomlever industrialismens omfattende krise. Vi er med andre ord midt i den superindustrielle revolusjon.»
Problemene globale nå
Det som skjer i vår generasjon, er helt forskjellig fra det som har skjedd til andre tider. Når det før i tiden oppsto problemer i ett land eller område, var de begrenset til dette landet eller området. Det tok år, generasjoner, ja, århundrer før virkningene av de fleste tingene nådde andre områder.
Men slik er det ikke i dag. Nå er de forskjellige områder i verden knyttet nær sammen ved hjelp av gode kommunikasjoner, fly og utvekslinger på det økonomiske og politiske område. En drastisk forandring i ett område merkes hurtig i et annet. Det var derfor hele verden led under virkningene av den første verdenskrig, den store depresjonen, den annen verdenskrig, Vietnamkrigen og nå nylig under energikrisen.
Autoriteter innrømmer at de globale problemer i denne ordning helt sikkert vil bli større. En av grunnene til dette er den store befolkningstilveksten, særlig i de fattige land. Ifølge Population Reference Bureau i Washington, D.C., var verdens befolkning kommet opp i 3,9 milliarder i slutten av 1973. Og den øker med to prosent hvert år. Det betyr at verden i løpet av 1974 vil få en nettoøkning på om lag 78 millioner mennesker!
Problemene øker således både i tempo og omfang. Det er derfor ikke noe å undre seg over at flere og flere mennesker blir følelsesmessig forstyrret. Større press på alle områder fører til at stadig flere mennesker ikke klarer å løse problemene. Dette er grunnene til at institusjoner for sinnslidende er overfylte, og at mange oppfører seg ulikevektig og til og med går berserk og begår massemord. Det som skjer i stor målestokk nå, kan sammenlignes med det som skjer under et slag når soldater får granatsjokk på grunn av for stort press.
Vi må derfor trekke den slutning at alle de alvorlige sosiale, moralske og økonomiske problemer som gjør seg gjeldende i verden, ikke vil forsvinne bare ved at det blir undertegnet fredsavtaler og avtaler om internasjonalt samarbeid. Uansett hvor velmente underskriftene på et stykke papir er, kan de ikke fjerne griskhet, vold, umoral eller de problemer som oppløste familier utgjør. De vil ikke ha noen innvirkning på narkotikamisbruk, kjønnssykdommer, sykdom i sin alminnelighet og død. De vil ikke gjøre folk vennligere innstilt overfor andre, vil de vel?
Hvis vi tror at systemene i den nåværende ordning skal innføre virkelig bedre tider, ser vi ikke hen til den rette kilden. Hvordan det? Jo, det er tydelig at en hvilken som helst ’ny æra med fred og sikkerhet’ som det måtte lykkes verdens ledere å innføre, ville være grunnlagt på frykt for økonomisk sammenbrudd eller globalt selvmord som følge av en kjernefysisk krig, og ikke på sann kjærlighet til rettferdigheten eller på ekte kjærlighet til menneskene verden over. Dette er ikke det rette grunnlag for varig bedre tider. De bestrebelser som verdens ledere måtte gjøre seg for å løse menneskenes problemer, vil ikke resultere i varige forbedringer. De kan sammenlignes med det å flytte om på møblene og pusse opp i et hus som står på morkne grunnmurer og holder på å synke i grus.
Bibelen forutsier at vi i vår generasjon kan vente å høre kunngjøringen om «fred og sikkerhet» i verdensomfattende målestokk, og det vil få mange, ja, de fleste, til å få ny tro på den nåværende verdensordning. Men den viser også at denne kunngjøringen i virkeligheten vil være bedragersk, og at en slik «ny æra» bare vil være som et strøk med kalkmaling som dekker over korrupsjonen og griskheten i en fordervet ordning, og som ikke kan gjøre noe som er til varig gagn for hele menneskeheten.
Hva kunngjøringen virkelig betyr
Bibelens profetier viser at en slik kommende kunngjøring av en ny æra med fred og sikkerhet vil bety noe helt annet for nasjonene enn det de venter. I stedet for å danne opptakten til bedre tider vil den være den umiddelbare forløper for noe som vil bety enden på hele den fordervede tingenes ordning som nå behersker jorden. Enhver følelse av sikkerhet og ro som det måtte lykkes verdens ledere å framkalle, vil plutselig forsvinne.
Er det virkelig dette Guds Ord, Bibelen, sier? Ja, Guds profetiske Ord lyder:
«Jehovas dag [med ødeleggelse for den nåværende, fordervede ordning] kommer akkurat som en tyv om natten. Når de sier: ’Fred og sikkerhet!’, da skal en plutselig ødeleggelse komme over dem, akkurat som veer over en gravid kvinne, og de skal på ingen måte unnslippe.» — 1 Tess. 5: 2, 3, NW.
Det er Guds hensikt å gjøre slutt på denne ordning. Han vil ikke forsøke å forbedre den. Hvorfor ikke? Fordi den ikke lar seg forbedre. Den ble bygd på et galt grunnlag fra begynnelsen av, og nå gir dens mangler seg tydelig til kjenne. Det er dette som er den virkelige betydning av forholdene i verden, slik de har vært i den urolige tiden som begynte i 1914. I dette kritiske år i verdens historie begynte det som Bibelen kaller de «siste dager». (2 Tim. 3: 1) Det avmerket en generasjon som skulle få se avslutningen på denne onde tingenes ordning.
En kan derfor forstå hvorfor nasjonene og de som støtter dem, vil bli skuffet når begivenhetene nå snart plutselig tar en annen vending. Etter at de tilsynelatende har lappet sammen denne splittede tingenes ordning og har kunngjort at de har oppnådd «fred og sikkerhet», vil de oppdage at dette i virkeligheten er signalet til, at den skal få dødsstøtet. Dette kommer så uventet over dem som ignorerer Guds hensikter, at det i sannhet vil komme «som en tyv om natten».
Dette sammenbruddet vil resultere i den verste trengselstid som verden noen gang har opplevd. Jesus forutsa at det skulle være «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». — Matt. 24: 21.
Kilden til virkelig bedre tider
Hvordan kan vi da si at virkelig bedre tider ligger like foran oss? Hvordan kan vi ha et slikt optimistisk håp når vi vet at «plutselig ødeleggelse [skal] komme over» nasjonene etter at de har sagt: «Fred og sikkerhet»?
I betraktning av at denne ordning nærmer seg sin ende, er det tydelig at den ikke kan være kilden til virkelig bedre tider. Hvordan skal de da komme? Kan det være at Gud vil innføre en ny ordning ettersom det er han som skal fullbyrde dommen over den nåværende tingenes ordning? Til dette svarer Bibelen ja.
Det er bare menneskets Skaper som kan innføre en fullstendig ny æra da alle oppriktige mennesker vil få sine behov dekket. En slik ny ordning ligger det fullstendig utenfor menneskenes evner å skape nå. Bibelskribenten Jeremias sa: «Det [står ikke] til vandringsmannen å styre sin gang. Tukt meg, Herre.» (Jer. 10: 23, 24) Jeremias visste at det var Gud og ikke mennesker som skulle skape bedre tider.
Det er dette Gud har lovt, ja, garantert. Hans Ord forteller om denne rettferdige, nye ordning, hvor han har lovt at han skal ’mette alt levende med velbehag’. (Sl. 145: 16) Men hvordan vil han gjøre dette? Hva er det han egentlig har lovt? Hvorfor har han ventet så lenge? Hva må vi gjøre for å få leve i denne nye ordning?
Kom i hu de forrige ting fra gammel tid, at jeg er Gud, og ingen annen, at jeg er Gud, og at det er ingen som jeg, jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd, jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg, . . . jeg har både sagt det og vil la det komme; jeg har uttenkt det, jeg vil også gjøre det. — Es. 46: 9—11.
[Ramme på side 5]
’Problemenes kritiske punkt’
«Problemene . . . er i ferd med å nå det kritiske punkt. . . . Ta et hvilket som helst problem. Hvis det en gang så ut til at det var mulig å løse det, eller at det i det minste var tålelig, ser det i dag ut til å anta dimensjoner som truer med å gjøre det uløselig.» — Indiana-bladet «Pharos-Tribune & Press».
[Bilde på side 7]
VERDENS BEFOLKNING ØKER NÅ MED 78 MILLIONER I ÅRET
Verdens befolkning er nå på 3,9 milliarder
[Bilde på side 8]
Den kommende kunngjøring om «fred og sikkerhet» i verdensomfattende målestokk vil være et bedrag, for den ’nye æra’ vil bare være som en kalkmaling som dekker over forfallet og korrupsjonen i denne ordning