Hva er løsningen?

DETTE bibelske undervisningsprogrammet i fengslene har i hvert fall vært løsningen for et begrenset antall fanger. De gagnlige opplysninger de har fått, har ført til radikale og ikke bare overfladiske forandringer i deres liv.

I løpet av de siste tre årene er 42 av de innsatte i Angola fengsel i Louisiana blitt døpt. Av disse er 14 blitt løslatt. Jeg lurte på hvordan det hadde gått med dem. Jeg foretok derfor visse undersøkelser og fikk vite at bare én hadde vendt tilbake til forbryterbanen.

De andre klarer seg bra. I hvert fall én tjener i en menighet som menighetstjener. Men det må innrømmes at dette programmet ikke er løsningen på det generelle problemet. Det vil bare kunne hjelpe de fangene som ønsker å benytte seg av tilbudet.

Bibelen uttaler seg imidlertid nokså direkte om hvordan forbrytere bør straffes. Det er god grunn til å tro at problemet i forbindelse med fengsler og forbrytelser ville ha vært atskillig mindre hvis denne veiledningen var blitt fulgt.

Erstatning til offerne

Fengselsstraff var et ukjent begrep i den lov Gud ga det gamle Israel. Den vanligste straffen for vinningsforbrytelser, for eksempel tyveri eller bedrag, var at den skyldige ble dømt til å betale offeret erstatning.

De som er offer for forbrytelser i vår tid, får imidlertid svært lite, om i det hele tatt noe, hjelp. De penger som blir stjålet fra dem, blir som oftest ikke betalt tilbake, og her i USA får de heller ingen erstatning for personskade eller materielle skader. Men Bibelen viser at de som handler galt, skal kreves til regnskap for det de har gjort. Hvordan?

Guds lov til det gamle Israel gikk ut på at en som stjal en okse eller en sau, måtte betale tilbake to okser eller to sauer. Og hvis han hadde slaktet dyret, måtte han betale enda mer. Hvis han ikke kunne betale, måtte han tjene som dagarbeider til han hadde betalt det han skyldte. — 2 Mos. 22: 1—9.

Det skulle være innlysende at det var svært effektivt å kreve forbryterne til ansvar for det de hadde gjort. For det første fikk den som var blitt offer for en forbrytelse, erstatning for sitt tap, pluss at han også fikk noe igjen for de vanskeligheter han var blitt påført. For det annet ga det lovbryteren en lærepenge. Og for det tredje ble ikke samfunnet pålagt den økonomiske byrde å opprettholde fengsler.

Denne ordningen blir nå prøvd i begrenset målestokk. Milwaukee-avisen Journal for 25. desember 1975 skrev:

«I stedet for at Ray betaler sin gjeld til samfunnet ved å sitte bak lås og slå, er han tilbake i samfunnet og arbeider for å betale gjelden til sine offer. Ray er én av 87 innbruddstyver, falsknere og andre lovbrytere som er blitt overført til Rehabiliteringssentret. . . . De domfelte har betalt til sammen 15 000 dollar tilbake til sine offer siden programmet begynte, for tre år siden.»

Og en UPI-melding for 6. februar 1977 sier:

«Myndighetene bruker to millioner dollar til å vurdere et forslag som går ut på at forbrytere i stedet for å settes i fengsel blir satt til å arbeide for å betale sine offer erstatning. . . . Forslaget er blitt prøvd flere steder med lovende resultater.»

Men det er noe mer som må til, foruten at forbryterne blir satt til å betale erstatning til offerne.

Dødsstraff

Guds lov til det gamle Israel hadde også bestemmelser om dødsstraff for en lang rekke overtredelser, deriblant mord, kidnapping, blodskam og bestialitet. (4 Mos. 35: 30, 31; 2 Mos. 21: 16; 3 Mos. 18: 6—23, 29) Henrettelsen var offentlig og foregikk som oftest ved steining. — 5 Mos. 17: 5.

Dødsstraff virket avskrekkende. Og hvis dødsstraff var blitt håndhevet raskt og konsekvent, ville det ha bidratt til å holde tallet på forbrytelser nede også i vår tid. Det er naturligvis mange som ikke vil se Guds visdom i denne saken og mener at det er «grusomt». Men hva har deres metoder ført til? Større grusomhet enn noen gang, en grusomhet som ikke går ut over forbryterne, men over offerne.

Men det må innrømmes at problemet ikke vil bli løst av mennesker, selv om de skulle anvende dødsstraff eller gjøre andre forsøk på å løse det. Det finnes imidlertid en fullstendig og tilfredsstillende løsning.

Den sikre løsning

James Q. Wilson, som er professor i statsvitenskap ved Harvard universitet, kom i sin bok Thinking About Crime inn på hva som må til. «Det finnes onde mennesker,» skrev han i det siste avsnittet. «Det er ingen annen råd enn å holde dem borte fra uskyldige mennesker.»

Det er sant. Men hvem kan avgjøre hvem som er ond, og hvem som er uskyldig, og så holde de onde borte fra de uskyldige for godt, uten fengselsmurer? Den allmektige Gud kan gjøre det, og det er også hans hensikt å gjøre det. Han har lovt i sitt Ord: «For de oppriktige skal bo i landet, og de ustraffelige skal bli tilbake i det, men de ugudelige skal utryddes av landet.» — Ordspr. 2: 21, 22.

De som lever etter at det har skjedd, vil la seg lede av Guds lov. Disse lovene vil bli håndhevet av en kjærlig, men bestemt regjering, den regjering de kristne har lært å be om — Guds rike med Kristus som konge. Hvor vidunderlig vil det ikke bli å leve når det ikke lenger vil være behov for fengsler, og når hvert eneste menneske vi møter, vil være en venn! (Matt. 6: 9, 10) — Innsendt.