Hvor passer mennesket inn?
NÅR vi vender oss fra dyreriket og dets undere og kompliserte sammensetning og begynner å se på mennesket, finner vi enda større undere, for menneskekroppen og særlig menneskehjernen er enda mer komplisert sammensatt. Svelget mellom dyrene og mennesket er i virkeligheten mye større enn mellom insekter og aper.
Hva utgjør dette svelget? Vi finner det i den store forskjellen på det fysiske, mentale og åndelige område. Mennesker av alle stammer og nasjoner har et ønske om å tilbe. Selv de mest gudløse styreformer har ikke vært i stand til å utrydde denne tilbøyeligheten. Historien viser at menneskene alltid på en eller annen måte har vært hengitt til en gud. Selv de som hevder at de ikke tilber noen gud, tilber ofte staten, penger, fornøyelser, en eller annen helt eller en stjerne innen sport eller underholdning, eller de stiller seg selv opp som «guder».
Menneskets åndsevner
Grunnen til dette er at mennesket i motsetning til andre livsformer på jorden har evnen til å forstå åndelige ting og derfor også har moralsk sans, noe dyrene ikke har. Det kan derfor sies at mennesket har medfødte åndsevner, og at det har behov for å tilfredsstille disse evnene. Det verdsetter kunst, skjønnhet og gode egenskaper. Det kan med Guds hjelp frambringe «åndens frukt», som er «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll». — Gal. 5: 22, 23, NW.
Hensikt, tenkeevne og viten om døden
Bibelen forklarer hva som ligger til grunn for de fortrinn menneskene har framfor dyrene, og sier at de ble skapt ’i Guds bilde, etter hans lignelse’. (1 Mos. 1: 26, 27) De kan gjenspeile noen av Guds egenskaper. Før Adam syndet, var han fullstendig og til fullkommenhet «Guds bilde og ære». (1 Kor. 11: 7) Dette betyr ikke at han var lik Gud i utseende eller skikkelse, men at han hadde slike ønskverdige egenskaper som kjærlighet, forstand, visdom, medfølelse og barmhjertighet. Han hadde disse og andre guddommelige egenskaper i et mål som passet til den plass han hadde fått i Guds skaperverk, og de forpliktelser som han måtte oppfylle.
Menneskene har også en hensikt med det de gjør, i motsetning til dyrene, som handler instinktivt. Det er sant at dyrene oppfyller en hensikt, men de gjør det ikke på grunnlag av en tenkeevne. De gjør det enten ut fra sitt instinkt eller som en kortvarig reaksjon på grunnlag av den erfaring de har gjort, for å mestre en situasjon. Ta for eksempel Bibelens beskrivelse av strutsens atferd:
«Den overlater sine egg til jorden
og lar dem oppvarmes i sanden,
og den glemmer at en fot kan klemme dem i tu,
og markens ville dyr trå dem i stykker.
Den er hard mot sine unger, som om de ikke var dens egne;
den er ikke redd for at dens møye skal være spilt.
For Gud nektet den visdom
og ga den ingen forstand.»
I Animals Are Quite Different, «En undersøkelse av forholdet mellom mennesker og dyr», sier Hans Bauer:
«I motsetning til menneskene er det ingen dyr som undersøker motivene for sine handlinger. Når et dyr blir overlatt til seg selv, vil det rett og slett søke sitt eget velvære, ikke noe annet. Det er sant at det vanligvis liker å gjøre det som er til gagn for det i samsvar med dets spesielle natur. Og i svært mange tilfelle er det som er til gagn for det, opprettelsen av en koloni [slik som det er med termitter, maur, bier, fugler, osv.].» — Side 204.
Dette betyr ikke at dyrene ikke har noen følelser. Den ovennevnte boken sier på sidene 24, 25:
«Vi har all grunn til å si at dyrene i likhet med menneskene kan være redde, hate, føle hengivenhet og avsky og ha hjemlengsel, være glad i sitt miljø, bli grepet av sinne og skrekk, være i besittelse av sosiale instinkter og evnen til å imitere andre, kan føle velvære, sorg og glede og føle seg nedtrykt.»
Men disse følelsene er vanligvis bare midlertidige og ikke basert på fornuft. En hund kan for eksempel holde seg til og kjempe for en herre som behandler den svært strengt, og som utnytter hunden i en grusom og ond hensikt.
Det er bare menneskene som har et begrep om framtiden, eller som planlegger med tanke på framtiden. De kan se framover mot evigheten. Bibelen sier om Guds gave til menneskene: «Også evigheten har han lagt i deres hjerte.» (Pred. 3: 11) Dyrene lever på den annen side bare i øyeblikket eller for å tilfredsstille sine øyeblikkelige behov. Menneskene bygger med tanke på framtiden. De gjør bruk av opplysninger og tidligere oppdagelser når de planlegger sin framtid, og de fleste mennesker skulle ønske at de kunne fortsette å nå de mål de setter seg, i all evighet. Menneskene gruer seg for den dag deres liv tar slutt. De vet hvordan livet arter seg — først erfarer de aldringsprosessen, som ender med døden. De må forlate sine kjære, de er ikke i stand til å utføre det de har planlagt, all glede opphører, og snart er de glemt. Men dyrene er ikke «redd» for at deres «møye skal være spilt», slik Bibelen sier om strutsen.
Menneskene ble skapt til å leve evig og ha herredømme over dyrene
Grunnen til denne store forskjellen er at menneskene ble skapt til å leve evig på jorden, ikke til å dø. Det var synden som brakte døden inn i verden. (Rom. 5: 12; 6: 23) Den synd menneskene begikk, brakte imidlertid ikke synd og død inn i dyreriket. Dyrene har ingen kunnskap om synd eller en samvittighet som leder eller fordømmer dem. Menneskenes syndige behandling av dyrene har i noen tilfelle ført til deres død, ja, til og med til at noen arter er blitt utryddet. Men geologiske oppdagelser viser at dyrene levde og døde lenge før menneskene opptrådte på skueplassen. De har tydeligvis alltid hatt en begrenset levetid. Enten de dør og går i forråtnelse, eller de blir fortært av andre dyr, er det naturlig at de forgår. De har instinkter som advarer dem om farer. Dette sikrer at artene overlever. Men dyrene har ikke kjennskap til dette faktum.
Menneskene fikk opprinnelig herredømmet over dyrene. (1 Mos. 1: 28) Grunnen til dette var at menneskene var dyrene overlegne mentalt sett. De har imidlertid ofte utøvd dette herredømmet på en grusom og ødeleggende måte. Likevel er det ingen tvil om at de er dyrenes herre. Etter vannflommen ga Gud Noah denne forsikring: «Frykt og redsel for eder skal være over alle dyr på jorden og over alle fugler under himmelen, over alt det som rører seg på jorden, og over alle fiskene i havet; i eders hånd er de gitt.» — 1 Mos. 9: 2.
I harmoni med denne uttalelsen har dyrene frykt for menneskene. Selv ville dyr som blir betraktet som farlige, gjør vanligvis alt de kan for å unngå menneskene. Det er sjelden dyr lurer på mennesker og går til angrep på dem. Dette skjer vanligvis bare når et dyr blir trengt opp i et hjørne og føler seg tvunget til å angripe. I den opprinnelige, fullkomne tilstand var dyrene i virkeligheten menneskenes venner og ble satt på jorden til beste for menneskene. Bare en svært liten prosentdel av dyrene kan i dag betraktes som skadelige, og dette skyldes vanligvis at menneskene har behandlet dem dårlig eller har ødelagt og forurenset deres omgivelser.
Menneskene passer således inn i det jordiske miljø som dem som har herredømmet, og det er for dem hele den kompliserte oppbygning av livsformene på jorden eksisterer. Planter og dyr ærer Gud, men menneskene kan på grunn av sin natur og de egenskaper de er skapt med, bringe enda større ære til Gud hvis de kommer i et godt forhold til ham. Som svar på vårt spørsmål må vi si: Livsformene her på jorden er ikke et resultat av tilfeldigheter. Alle livsformene og særlig det mesterstykke i det jordiske skaperverk som mennesket er, den økologiske likevekt og den måten alt fungerer på, vitner om at det står en storslått Konstruktør og Skaper bak, nemlig GUD.