Den forunderlige delfinen

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Elfenbeinskysten

SNART skulle hun få den første ungen sin. I likhet med tusener av andre vordende mødre søkte hun engstelig hen til sin egen mor da tiden for nedkomsten nærmet seg. Hvor godt ville det ikke være å ha «mamma» i nærheten, slik at hun kunne hjelpe til når babyen kom!

I familier over hele verden har generasjoner av mødre kjent det på samme vis. Men den familien vi nå skal se nærmere på, er egentlig helt annerledes — den består nemlig av delfiner!

For mange er kanskje dette trekket ved delfinene noe nytt, selv om menneskene har kjent disse skapningene helt fra gammel tid av. Delfinen spilte for eksempel en viktig rolle i greske legender. Det berømte oraklet i Delfi eller Delfoi fikk sitt navn etter en delfin (gresk: delphis), den skikkelsen som Apollon sies å ha antatt. En tid ble delfinen til og med knyttet til kongelige personer, idet tronfølgeren i Frankrike hadde tittelen le dauphin (delfinen).

Historier om delfinenes lekelyst og deres villighet til å redde mennesker som har holdt på å drukne, har uten tvil gjort sitt til å stimulere interessen for disse dyrene. Noen amerikanske flygere som ble skutt ned over Stillehavet under den annen verdenskrig, var imidlertid ikke særlig begeistret for den hjelp noen delfiner gav dem. Til deres forskrekkelse skjøv delfinene gummibåten deres mot en øy som var på japanernes hender.

Inntil nokså nylig kjente en forholdsvis lite til disse forunderlige havdyrene. Vi skal derfor betrakte dem litt nærmere og se hva vi kan lære.

Beskrivelse og familieliv

Selv om delfinene ligner fisk, er de pattedyr. De dier ungene sine, puster og opprettholder en konstant kroppstemperatur, som er nesten den samme som hos menneskene. Ble du overrasket over dette? Det ble katolikkene i det 13. århundre, da de fikk påbud om å slutte å spise delfinkjøtt på «kjøttløse» fredager. Delfinene er altså ikke det de ser ut til å være!

Hvis en ser nærmere på delfinen, vil en oppdage noen interessante ulikheter mellom den og en fisk. Hvor mye du enn leter, vil du ikke finne gjeller. Men hvis du ser godt etter, vil du oppdage et lite hull høyt oppe på delfinens rygg, like bak hodet. Dette er dyrets eneste neseåpning. Delfinen puster ikke gjennom den lange, spisse snuten. Hullene rett bak øynene leder til et par ører. Det sies at delfinens hørsel er så fremragende at det ikke finnes maken i hele dyreriket. La du merke til noe spesielt ved halen? Ja, det er riktig, den står vannrett i stedet for loddrett, slik den gjør på en fisk.

Delfinfamilien er på alle måter en tallrik familie. Den innbefatter slike store slektninger som den nesten ti meter lange spekkhoggeren. Men selv den mindre tumleren kan bli tre — fire meter lang og veie omkring 400 kilo!

Forholdet til disse slektningene er ikke akkurat det aller beste. Spekkhoggeren har for eksempel en tendens til å betrakte andre slektninger som litt av en godbit. Men i sine egne grupper, hvor de store, fullvoksne dyrene har lederstillingen, har de enkelte medlemmene av delfinfamilien et fredelig forhold til hverandre.

I delfinenes verden har et slikt familieliv mange fordeler. Når for eksempel en unge blir født, må den hurtig bringes opp til havoverflaten for å ta sitt første åndedrag. Ettersom «babyen» er en tredjedel så lang som moren, er det bra å ha «jordmødre» som kan gi en hjelpende «hånd». Ja, til og med «mormor» kan hjelpe til.

Men dette er ikke alt. Under fødselen er både moren og ungen omgitt av andre medlemmer av delfinsamfunnet. De beskytter dem mot haier som kanskje kan bli tiltrukket ved lukten av blod. Hvis en hai skulle vise seg, har den større sjanse til å oppnå en høy alder hvis den hurtig svømmer bort uten å sjenere noen. I løpet av et par minutter kan delfiner som holder vakt, drepe en hai ved å støte hodene sine mot den uvelkomne inntrengerens lever.

Hver delfinunge har også en «barnevakt». Sammen med moren sørger denne «barnevakten» for at ungen stadig blir passet og holdt under oppsyn. Denne omsorgen kan innbefatte tukt hvis ungen er ulydig. En vet om delfinmødre som har straffet en uregjerlig unge ved å ta den mellom kjevene og enten dukke den under vannet eller holde den over vannet i omkring 30 sekunder. Vanligvis er en slik «refselse» nok for at den skal bli snill igjen.

En enestående konstruksjon

Den fart delfinene kan oppnå når de svømmer, er noe som lenge har forundret forskerne. Beregninger som ble foretatt så langt tilbake som i 1938, viste at delfinens kroppsform skulle tillate hastigheter på opptil bare 20 kilometer i timen. Men disse dyrene er kjent for å kunne svømme med en hastighet som er over tre ganger så høy! Hvordan er dette mulig, ettersom det synes å være i strid med hydrodynamikkens lover? Er det først og fremst et spørsmål om styrke?

En har regnet ut at en delfin er seks ganger så sterk som et menneske, i forhold til kroppsvekten. Men styrke alene synes ikke å være den viktigste årsaken til den hastighet delfinen svømmer med. Nøkkelen ligger i delfinens evne til å bevege seg gjennom vannet på en slik måte at det resulterer i svært liten friksjon. Dette skyldes ikke bare den måten delfinen svømmer på, men også dens bemerkelsesverdige hud. Huden hviler på en mengde små, elastiske støtter og fungerer derfor som en støtdemper. En spesiell prosess reduserer dessuten overflatefriksjonen. Hvis delfinen får et skrubbsår eller skjærer seg, produserer huden et fett som flyter inn i såret. På den måten gjenopprettes dyrets strømlinjeformede overflate og ytterligere blødning forhindres. Én teori, som er basert på den omstendighet at delfinen kan erstatte hudcellene sine svært hurtig, er at dyret «går ut av sitt gode skinn» når det har hastverk — ikke bokstavelig, men ved å avstøte hudceller for å redusere friksjonsmotstanden.

Som et havdyr må delfinen ofte dykke til store dybder for å finne næring. Den kan tilbringe over fem minutter på 200 meters dyp og så hurtig vende tilbake til overflaten for å puste. For mennesker er en slik bedrift umulig, ikke bare på grunn av det uhyre store trykket som finnes på slike dyp, men også på grunn av faren for å få dykkersyke, som ofte har dødelig utgang, og som skyldes at nitrogen ved for hurtig oppstigning frigjøres i form av bobler i dykkerens vevsvæske og blod. Hva er det som gjør at det som er umulig for mennesker, er mulig for delfinen?

Det skyldes flere faktorer. Når delfinen dykker, kan antallet av hjerteslag bli redusert med hele 50 prosent, og det er bare hjernen, hjertet og andre livsviktige organer som blir forsynt med oksygen. Dette reduserer også behovet for luft. Noe som er spesielt interessant, er at delfinen er i stand til å tømme lungene sine for 90 prosent av innholdet, noe som er umulig for mennesker. Hvis det skulle finnes noe nitrogen igjen, blir det absorbert av en emulsjon som produseres i lungene og senere elimineres når dyret går opp til overflaten for å puste. Delfinens brystkasse er dessuten usedvanlig elastisk og kan derfor så lenge dyret er under det høye trykket, presses sammen nede i dypet uten at det oppstår noen skader.

Mennesker kan ikke drikke sjøvann for å opprettholde kroppens væskebehov, men det kan delfinene. Hvordan kan det ha seg? Sjøvann inneholder 35 gram salt pr. liter. Dette er for mye salt til at menneskenes nyrer kan kvitte seg med det; de er bare i stand til å fjerne 22 gram. Hvis et menneske drikker sjøvann, bidrar det derfor bare til å øke tørsten og fremskynde døden som følge av uttørking. Men delfinene har ikke slike vanskeligheter. Deres nyrer, som er skapt for et liv i sjøen, fjerner så mye salt at delfinene kan drikke sjøvann uten å ta skade av det.

En annen bemerkelsesverdig egenskap hos delfinen er dens evne til å holde seg varm i iskaldt vann, som ville ha tatt livet av selv sterke mennesker i løpet av noen få minutter. Hva kommer det av? Delfinen er stadig i bevegelse, selv når den hviler. Når delfinen ligger og later seg nær overflaten og det ser ut som om den sover, skyter den av og til hodet opp av vannet ved hjelp av et kraftig slag med halen. Denne bevegelsen hjelper den ikke bare til å puste, men også til å produsere nødvendig varme. Denne verdifulle varmen ville imidlertid snart forsvinne hvis det ikke hadde vært slik at delfinen har et to centimeter tykt, isolerende fettlag og er i stand til å begrense blodstrømmen til kroppsoverflaten.

Noe som også er forbausende, er hvordan delfinen til tross for at den er så stor og svømmer så hurtig, er i stand til å unngå å støte imot forskjellige hindringer i vannet. Dette tilskrives delvis dyrets gode syn. Men delfinens skarpe syn kan ikke forklare dens evne til å navigere og finne føde i mørket på store dyp.

Det er tydelig at delfinens innebygde sonar eller ekkoloddsystem også hjelper den til å unngå hindringer. Ved å sende ut en rekke høyfrekvente plystre- eller smekkelyder og så analysere eller tolke de ekkoer som frembringes når signalene støter mot noe, kan delfinen bestemme både avstanden til gjenstanden og dens natur. Ettersom denne skapningen ikke har noe lukteorgan og derfor ikke kan lokalisere føden gjennom lukten, er dens sonarsystem av livsviktig betydning. Selv når delfiner midlertidig har fått dekket til øynene under forsøk, kan de med usvikelig sikkerhet skjelne mellom to fiskeslag av samme størrelse og fange den fisken de foretrekker å spise. Delfinens ekkoloddsystem er så fint avstemt at den kan skjelne mellom forskjellige metallgjenstander som er like store, men har forskjellig tetthet. Alt dette kan den gjøre med tildekkede øyne!

Under slike forsøk har forskerne undret seg over delfinens evne til straks å reagere på menneskers befalinger. Ettersom dette pattedyret er så lærvillig og frembringer forskjellige lyder, har noen reist spørsmålet om hvorvidt delfinene kan snakke.

Kan delfiner snakke?

Vitenskapsmennene er ikke enige i dette spørsmålet. Selv om delfiner ikke har noe stemmebånd, kan de frembringe forskjellige lyder, og ifølge dr. John Lilly kan de til og med etterligne menneskelig tale. Noen har tillagt denne oppdagelsen stor betydning og betrakter den som en antydning om at menneskene i framtiden vil kunne kommunisere med disse dyrene. Det er imidlertid bra å se denne oppdagelsen i det rette perspektiv. I sin bok Notre ami le dauphin (Vår venn delfinen) framholder doktorene J.-J. Barloy og J.-P. Ehrhardt at delfinens imitasjoner ikke på langt nær kan måle seg med papegøyens.

Hva skal en så si om de forskjellige lydene som delfinen frembringer? Viser de at delfinene kan snakke fornuftig med hverandre? Mange forskere mener det. Men i dag da mange teorier oppstår og blir glemt igjen svært hurtig, er det nødvendig å ha et likevektig syn når en skal vurdere de mer optimistiske rapportene. De 15 signalene som vitenskapsmennene sier at delfiner sender ut, har fått stor publisitet. Få mennesker er imidlertid klar over det faktum at dette antall er langt mindre enn det som andre dyr frembringer. Det antall lyder som for eksempel tilskrives svin, er 32, og det antall som tilskrives rever, er 38. Når det gjelder betydningen av delfinens 15 signaler, sier doktorene Barloy og Ehrhardt: «En vet langt fra hva de betyr.» Hvorfor ikke? «Det har ikke vært mulig å fastslå forholdet mellom signalene og en bestemt atferd.» Til tross for alle de bestrebelser som er blitt gjort for å utforske «delfinspråket», fastslår de: «Det finnes ingen beviser for at delfinen er i stand til å sette sammen to ord til en virkelig setning.»

I et intervju i BBC World Service kom konservatoren ved avdelingen for sjøpattedyr på British Museum med et kraftig argument mot tanken om at delfiner kan snakke fornuftig med hverandre. I betraktning av det store antall delfiner som hvert år går i makrellstørjefiskernes garn og drukner (noen har anslått at for hver tiende makrellstørje som blir fanget, drukner én delfin), sa han: «Disse delfinene ville ikke ha blitt fanget i så stort antall hvis en delfin kunne ha sagt til en annen delfin: ’Gå ikke nær noe som lyder som en propell. . . . Hold deg på avstand.’»

Hva med delfinen i framtiden? For over 1900 år siden sa den kristne disippelen Jakob at ’all natur hos sjødyr kan temmes og er blitt temmet av den menneskelige natur’. (Jak. 3: 7, LB) Dette kan sikkert også anvendes på delfinen. Du har kanskje lest om hvordan noen av disse skapningene er blitt brukt til å hente opp verdifulle ting, for eksempel rakettneser, fra havbunnen. Det er blitt foreslått at delfiner skulle brukes til å vokte badestrender for å beskytte de badende mot å bli angrepet av haier. Om dette forslaget noen gang vil bli realisert, vil tiden vise. Men ettersom Bibelen sier at det skal komme en tid da dyrelivet skal bli respektert overalt, kan vi være sikker på at menneskene vil komme til å lære mye mer om det forunderlige skaperverket — delfinen innbefattet.