Kriminaliteten — er den virkelig så ille?

NOEN mennesker er de fødte optimister. Uansett hvor dårlig det går, greier de alltid å få fram et smil og si at det kunne vært verre. Mye kan sies til forsvar for optimismen, men den bør aldri få lov til å hindre oss i å se realistisk på forholdene. En løser ikke problemer ved å ignorere dem. Hvis vi nekter å anerkjenne at vi står overfor et problem, øker det muligheten for at vi blir offer for problemet.

Når vi nå snakker om vold og kriminalitet, kan vi spørre: Er det virkelig så ille som det blir påstått?

De som sier nei, er snare til å peke på at vold og forbrytelser ikke er av ny dato. Den eldste historiebok som finnes, Bibelen, forteller oss at den aller første familie blant menneskene opplevde vold av verste slag. Den sier at Kam fór «løs på sin bror Abel og slo ham i hjel». Og er det ikke så at i sin beskrivelse av de forhold som rådde på Noahs tid, for over 4000 år siden, sier Bibelen at jorden «ble full av lovløshet»? — 1. Mos. 4: 8; 6: 11.

«Kriminaliteten er enda verre enn statistikken viser»

Og det er sant, kriminalitet er ikke noe nytt. Ikke desto mindre beviser statistikken at den nå er i ferd med å bli enda verre. Statistikken? Noen vil kanskje minne oss om at Oscar Wilde, den berømte irske dramatikeren som levde i slutten av det 19. århundre, en gang sa: «Det finnes tre slags løgner: vanlige løgner, hvite løgner og statistikk.» Og poenget hans var naturligvis at det å stole altfor mye på statistikk, kan føre galt av sted. Tall kan tolkes på mange måter, av og til på måter som er selvmotsigende. Men det at de ofte blir misbrukt, er ingen grunn til å forkaste dem fullstendig.

La oss nå ganske kort se på noen av de argumenter som blir fremført av dem som påstår at «det er da virkelig ikke så ille». Så kan vi selv avgjøre hva vi skal tro.

«Kriminaliteten vokser fordi befolkningen vokser»

Det er ikke mange som vil betvile at vi i de siste tiårene har vært vitne til en befolkningseksplosjon. Mens det tok 4200 år fra vannflommen på Noahs tid og inntil verdens befolkning kom opp i én milliard mennesker (i 1830), så tok det bare 100 år å nå den andre milliarden (i 1930). Den tredje milliarden ble nådd på 30 år (1960) og den fjerde på 15 år (1975). Når vi nå er over fire milliarder mennesker på jorden, regner en med at det innen 1985 vil være blitt nesten fem milliarder, og innen utgangen av århundret vil tallet etter beregningene ha kommet opp i over seks milliarder.

Det er klart at befolkningstilveksten er en faktor som bidrar til økningen av kriminaliteten, men den er ikke den grunnleggende eller eneste årsaken. Hvis det var tilfelle, ville enhver økning eller nedgang i befolkningen automatisk bety en tilsvarende økning eller nedgang i kriminaliteten. Men det er ikke alltid tilfelle.

La oss se på Vest-Tyskland. Som et av de få land i verden som i den senere tid har hatt en nedgang i folketallet — det gikk ned med over 600 000 mennesker mellom 1975 og 1977 — så skulle det i henhold til dette argumentet ha kommet en tilsvarende nedgang i kriminaliteten. Offentlig statistikk viser imidlertid at det ble registrert 2 919 390 forbrytelser i 1975 og 3 287 642 i 1977, en økning på over 12 prosent. Det viser at forbrytelsene øker også på steder der folketallet går ned.

Og de som sier at den økte kriminaliteten bare er en naturlig følge av befolkningseksplosjonen, har ingen grunn til å se framtiden i møte med noen særlig sinnsro. I henhold til deres egen påstand vil jo dagens bølge av forbrytelser fortsette å vokse i takt med befolkningstilveksten i verden. Hvor ille skal det da måtte bli før de er villig til å innrømme: «Det er virkelig ille»?

«Det føres nå en mer nøyaktig statistikk over kriminaliteten»

Det er utvilsomt riktig at det i dag blir ført en mer nøyaktig statistikk over kriminaliteten enn for 100 år siden. Følgelig vil det være umulig å foreta en korrekt sammenligning mellom de forbrytelser som ble begått da, og de som blir begått nå. Men dette argumentet vil neppe holde hvis vi skal sammenligne statistikken fra 1977 med den vi har fra 1975 eller 1970. Og hvis det er som det blir påstått, at det føres en bedre statistikk nå, så bør vi spørre oss selv om hvorfor dette er tilfelle. Vil ikke behovet for enda større nøyaktighet og grundighet hva statistikken angår, i seg selv tyde på at forholdene er blitt verre?

Hvordan går politiet fram når slike tall blir samlet inn? Det er svært få forbrytelser som oppdages og anmeldes av politiet selv. En undersøkelse som ble foretatt av det tyske Max Planck-instituttet, viste at oppimot 90 prosent av tallet på de forbrytelser som blir anmeldt til politiet, er basert enten på anmeldelser som er kommet inn fra offeret eller fra øyenvitner. Nøyaktige data er derfor mindre avhengig av politiet enn av publikums vilje og ønske om å anmelde de forbrytelser som blir begått.

Er det noe som tyder på at folk er mer nøyaktige eller samvittighetsfulle når det gjelder å anmelde forbrytelser, nå enn de var før? Ikke om vi skal tro resultatene av den tyske undersøkelsen. Den viste at bare 46 prosent av de forbrytelser som var begått mot de spurte, var blitt anmeldt. Over halvparten var altså ikke anmeldt, enten fordi offeret syntes at tapet var for lite til å lage noe oppstuss av, eller fordi han mente mulighetene til å oppklare forbrytelsen var altfor små, eller fordi han hadde andre personlige grunner for å la være å gå til anmeldelse.

Disse tallene, som er gunstige sammenlignet med lignende tall fra Sveits, USA, Canada, Australia og Finland, tyder på at kriminaliteten er enda verre enn statistikken viser. Og det stemmer med noe som stod i det tyske bladet Der Spiegel: «I virkeligheten er antallet [av innbrudd begått i løpet av året] ti eller 12 ganger høyere [enn det antall som var anmeldt].» Bladet siterte Werner Hamacher, som er kriminalsjef for Nordrhein-Westfalen, og som sammenlignet tallet på anmeldte forbrytelser med «en bitte liten bikini», som umulig kunne dekke det totale antall forbrytelser som var begått.

Hvilken logisk slutning må vi da trekke? At registreringen av forbrytelser fremdeles er meget ufullstendig og at statistikken i beste fall bare kan antyde visse tendenser. Men i stedet for å overdrive de faktiske forhold forteller statistikken i virkeligheten bare en liten del av historien. Så hva mener du? Er det virkelig så ille? Eller er det enda verre?

«Kriminaliteten kan være ille på sine steder, men ikke der hvor jeg bor»

I så fall bør du være takknemlig. Landdistrikter har ofte mindre kriminalitet enn byområder, og inne i en by kan det bli begått flere forbrytelser i visse områder enn i andre. Det er helt klart at enkelte land har mindre kriminalitet enn andre. Men spørsmålet er naturligvis ikke om det er like mye kriminalitet der hvor du bor, som andre steder, men om forbrytelsene øker der hvor du bor.

Hva har du selv opplevd der hvor du bor? Hva sier gamle folk, mennesker som har kunnet følge utviklingen over et langt tidsrom? Begås det flere forbrytelser nå enn for fem år siden? For ti år siden? Er de blitt mer brutale?

I og med at problemet er så alvorlig, blir vårt neste spørsmål: Hvordan kan jeg beskytte meg selv og mine nærmeste? Hvilke praktiske tiltak kan jeg treffe?