Elveblindhet
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Elfenbeinskysten
«ONCHOCERCIASIS! For et ord! Det har jeg aldri hørt før. Hva betyr det?» spurte Jerry, min européiske venn.
«Blindhet,» var mitt enkle svar. «Elveblindhet, det vil si blindhet forårsaket av et insekt som yngler i enkelte tropiske elver.» Jerry lyttet oppmerksomt til det jeg videre forklarte.
«Ta for eksempel Wayen, en liten, halvt forlatt landsby omkring 70 kilometer vest for Ouagadougou, hovedstaden i det vestafrikanske landet Øvre Volta. Den ligger i nærheten av White Volta, et av de elvebassengene som i høy grad bidrar til å gjøre sykdommen endemisk. De fleste av innbyggerne der er rammet av onchocerciasis. De er enten blinde eller har svært svakt syn.»
«Har du vært i Wayen noen gang?» spurte Jerry.
«Ja, flere ganger. Sist jeg var der, traff jeg Moussa. Han er bare én av de 70 000 blinde i Sahel-området i Vest-Afrika. Det finnes anslagsvis en million offer som, selv om de ennå ikke er blinde, på en eller annen måte lider av onchocerciasis.
Moussa er ikke en gammel mann, slik som en skulle tro når en ser den rynkete huden hans. Han er bare omkring 40 år og ville under normale omstendigheter fremdeles ha vært i full vigør. Men slik som situasjonen nå er, er han blitt altfor tidlig gammel, og huden hans er blitt fryktelig tykk og skrukkete. Jeg kunne se at på kinnene var pigmentet på sine steder blitt borte på grunn av at han hadde klødd seg mye, slik at det som stod igjen, var noen lyserøde flekker med et gråaktig, sykelig skjær.
Moussa er gift og har fire barn. De lever under elendige forhold, i den ytterste fattigdom. Den eldste sønnen har forlatt landsbyen. Han ville komme seg bort før han ble blind. Jeg så brødrene hans sitte der sammen med andre barn med skarpe steiner og sand i hendene og skrape armer og ben for å lindre kløen. Infeksjonen er i deres tilfelle ennå ikke så alvorlig. De har ennå ikke mistet synet og kan derfor lede sine blinde foreldre, som allerede har begynt å eldes. Med tiden vil de også bli blinde, for det å være blind er blitt en del av livet for disse menneskene.»
Hvordan sykdommen overføres
Jeg forklarte for Jerry hvordan sykdommen overføres fra ett menneske til et annet ved et lite, pukkelrygget insekt, som ekspertene har kalt Simulium damnosum. Det yngler i hurtigflytende elver og bekker og lever av menneskeblod. Sykdommen er ikke begrenset til det tropiske Afrika. Den forekommer også i Yemen og Mexico og i Mellom- og Sør-Amerika.
Moussa ble rammet av tragedien allerede som spedbarn. Et infisert insekt bet ham, og han ble infisert av den marklignende parasitten Onchocerca volvulus. Ettersom Moussa som barn bodde i et sterkt infisert område, ble han bitt gang på gang.
Når Onchocerca volvulus først er kommet inn i kroppen, blir offeret etter hvert sakte, men sikkert svekket. Jo flere ganger han blir bitt, desto flere larver kommer det inn i kroppen hans. I løpet av de neste 15 årene eller så ruller atskillige voksne hann- og hunnlarver seg sammen under huden og danner synlige knuter på ryggen, setet og lårene, rundt knærne og noen ganger også på hodet. De yngler i ham, og resultatet blir noe slikt som mellom 50 og 200 millioner larver. Disse trenger inn i kroppen og når til slutt øyet. Når de dør i hornhinnen, finner det sted en reaksjon i cellene, det dannes en matt flekk, og den angrepne blir blind.
«Si meg én ting,» sa Jerry, «er sykdommen dødelig?»
«Nei, onchocerciasis er ikke dødelig,» sa jeg. «Den fører i høyden til at den som blir angrepet, eldes hurtigere og dør fortere. Men de økonomiske problemene er store. Når de fleste menn i alderen mellom 25 og 45 år — den aktive, arbeidende del av befolkningen — er blinde, blir resultatet en lammet økonomi. Det er av denne grunn folk i visse områder omkring Volta-elven i Vest-Afrika har forlatt de fruktbare dalene og bosatt seg i fattigere områder bare for å unngå insektene.»
Medisinsk behandling og kontroll
«Hvilken hjelp har så legevitenskapen å tilby disse fattige menneskene som er blitt rammet av denne ’elveblindheten’?» spør Jerry.
Mitt svar er ikke særlig positivt. «Det har pågått undersøkelser i en tid nå. På det nåværende tidspunkt er to medikamenter, suramin og dietylkarbamasin, blitt utviklet. Men begge disse medikamentene har alvorlige bivirkninger og kan bare brukes under streng legekontroll. De er i det hele tatt ikke praktiske ved massebehandling.
«Kan en ikke fjerne larveknutene ved kirurgisk inngrep?»
«Det virker kanskje som en praktisk løsning, og det er noe som er blitt praktisert i Mellom-Amerika. Men denne løsningen ser ikke ut til å være effektiv i området omkring Volta-elven, hvor infeksjonen er så omfattende at en ved å fjerne knuter bare gir rom for yngre larver.
Det eneste som for tiden ser ut til å være gjennomførlig og praktisk, er å sprøyte insektenes yngleplasser med insektdrepende midler. Dette er blitt gjort ved hjelp av helikoptre og småfly i områdene omkring Volta-elven hver uke helt siden 1974, da myndighetene iverksatte et spesielt program med tanke på å få bukt med onchocerciasis.
Programmet ble satt i gang av et av FN’s organer, Verdens helseorganisasjon, med finansiell støtte fra de berørte land og en rekke andre land. De sju landene som er med på dette prosjektet — Benin, Ghana, Elfenbeinskysten, Mali, Niger, Togo og Øvre Volta — håper at de fruktbare landområdene langs elvene kan bli befridd for sykdommen, slik at befolkningen igjen kan bosette seg der. Målet er å få til dette i løpet av 20 år. Til dags dato er det blitt brukt over 46 millioner dollar på å bekjempe insektet.»
«Hvilke resultater har en oppnådd inntil nå?»
«Det en har oppnådd, er at en har klart å stanse spredningen av sykdommen i enkelte områder. I de dalstrøkene hvor en har oppnådd gode resultater, har en del av den fraflyttede befolkningen vendt tilbake. Men som en representant for kontrollprogrammet sa ved en anledning: ’Dette betyr på ingen måte at sykdommen er blitt utryddet. Vi kan bare snakke om at den kanskje er blitt redusert til et minimum.»
Nå er naturligvis onchocerciasis bare én av de mange sykdommer som plager store deler av menneskeheten. Den hjelp mennesker kan gi, er dessuten begrenset og midlertidig. Hvilken glede vil det derfor ikke bli når de som har fått denne sykdommen, ikke bare kan glede seg over at deres ’hud er blitt som da de var unge’, men også over at deres ’blinde øyne er blitt åpnet’! — Job 33: 25; Jes. 35: 5.