’Er vi alle kjettere?’

«Er vi da alle kjettere?» var det spørsmål som ble stilt i et leserbrev til London-avisen Daily Telegraph nylig. Innsenderen hadde nettopp henledet oppmerksomheten på en «teologisk gåte» som disse ordene av den tidlige kristne kirkefaderen Justinus martyr skapte: «Hvis du har støtt på noen som kalles kristne, . . . og som sier at deres sjel kommer til himmelen når de dør, da må du IKKE TRO AT DE ER KRISTNE.» Avisen gjengav følgende svarbrev fra John Dunnett, dosent i teologi ved Newbold college:

«De tidlige kirkefedre, som baserte sine trosoppfatninger og læresetninger på Bibelen, . . . hadde ingen illusjoner om menneskenes, selv ikke de kristnes, opplevelser i døden. De oppfattet døden som en ubevisst tilstand, en ’søvn’, hvorfra det med tiden skulle finne sted en oppstandelse. Det ble gjentatte ganger sagt om kongene i Det gamle testamente at de hvilte hos sine fedre. Salmisten beskrev døden på denne måten: ’Han tar sitt siste åndedrag, han vender tilbake til støvet; og i samme time opphører all hans tenkning.’ — Salme [146:] 4 (The New English Bible).»

Etter å ha henvist til andre eksempler på den «konsekvente bibelske lære» om en oppstandelse etter dødens søvn sa denne teologen: «Derfor kunne verken Justinus martyr eller Irenaeus, heller ikke Ignatius, Polykarp, Lactantius eller noen andre tidlige kirkefedre hevde at kristne sjeler blir tatt opp til himmelen når de dør.» Hvordan fikk så denne ubibelske læresetningen innpass i kirken? Professor Dunnett svarer: «Det var under innflytelse av platonisk filosofi . . . at forestillingen om sjelens udødelighet for en stor del kom til å gjennomsyre den kristne kirke og gjøre akseptabel den tanke at sjeler kommer til himmelen ved døden; men den er fortsatt en ikke-bibelsk trosoppfatning.» Derfor kan vi si at de fleste såkalte kristne i dag i bibelsk forstand er «kjettere». — Esekiel 18: 4, 20, GN; Jakob 5: 20.