Fra silkeorm til kimono

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Japan

HVA skjer hvis en steller godt med en larve? Det kommer an på hva slags larve det er. Hvis det er en silkeorm, må den få førsteklasses stell fra den dagen den kommer til verden. Men resultatene er anstrengelsene vel verd.

En silkeorm er en larve av silkesommerfuglen eller silkespinneren, Bombyx mori. Dens liv begynner når en sommerfugl legger mellom 300 og 500 egg. Disse eggene utvikler seg ikke videre før temperaturen er akkurat den rette.

Silkeprodusentene i Japan lagrer eggene kaldt til mai måned. Så begynner klekkingen. Tre — fire ganger i løpet av de neste fem måneder blir eggene brakt inn i et rom som har en temperatur på cirka 18 grader. Deretter økes temperaturen litt hver dag, helt til den kommer opp i 25 grader. Da gjør silkeormen sin entré.

Festmåltid i flere uker

De nyklekte silkeormene blir nå overført til et spesielt fôringsrom. Her blir en rekke brett, hvert med mange silkeormer på, plassert over hverandre i hyller med 60 centimeters mellomrom. En arbeider legger et rent stykke gas eller et sivnett over hvert brett, og to ganger om dagen sprer han morbærblad utover det. Så snart silkeormene merker det, vrikker og vrir de på seg for å komme gjennom nettet og kaster seg over maten med glupende appetitt.

Festmåltidet varer i cirka 20 dager. Og for en forvandling som finner sted! I begynnelsen er silkeormene bare cirka to millimeter lange. Men etter et par ukers festmåltid kan de bli opptil 90 millimeter lange. Da har de spist mer enn 20 ganger sin egen vekt. Kroppen til en fullvoksen silkeorm kan bli nesten 25 millimeter tykk, og den er fylt av flytende silke.

Når silkeormene har proppet seg fulle av morbærblad, hever de den forreste delen av kroppen opp i luften og begynner å svaie fram og tilbake. Arbeiderne forstår da at tiden er inne til at silkeormene skal begynne å spinne sin silkekokong.

Silkepalasset

Med tanke på dette har snekkere laget spesielle rammer med små kammer som er 65 millimeter lange, 50 millimeter høye og åpne på begge sider. Hvert av disse små rommene har plass til én silkeorm.

Så snart denne særegne larven har slått seg ned i sitt lille kammer, begynner den å spinne et silkepalass. The World Book Encyclopedia sier: «For å kunne gjøre det svinger den hodet fram og tilbake og beskriver et åttetall. To spinnekjertler i nærheten av silkeormens underkjeve avgir et sekret som stivner til fine silketråder når det kommer ut i luften. Samtidig utskiller larven et klebestoff som kalles serisin. Serisinet limer de to silketrådene sammen til en enkelt tråd.» Dette foregår i cirka tre dager, helt til all den flytende silken er oppbrukt. En ferdig kokong består av en silketråd som er cirka 1300 meter lang.

Inne i den ferdige kokongen forvandler larven seg til en puppe. Dermed begynner det tredje stadiet, sommerfuglstadiet, for Bombyx mori. Hvis puppen får være i fred, kommer den til å vokse til en sommerfugl og bryte ut av kokongen, noe som vil medføre at silketråden blir brutt på hundrevis av steder. For å forhindre dette dreper en dyrene ved å sende kokongene gjennom rør med varm luft.

Silken hespes opp

Deretter samler arbeiderne inn kokongene og koker dem. Denne prosessen oppløser klebestoffet, serisinet, og gjør det lett å få tak i enden på silketråden. Tråden er like tynn som spindelvev og kan ikke brukes som den er. Tråder fra mellom fire og 20 kokonger, alt etter hvor tykk tråd en vil ha, blir derfor hespet sammen.

Senere blir silken tatt av hespetreene og nøstet opp. Nå er tiden kommet til tvinningen. Å tvinne er å sno en tråd eller å sno to eller flere tråder sammen. Hvor mange tråder som blir tvunnet sammen, avhenger av hva slags stoff som skal veves. Etter tvinningen spoles trådene opp på koniske eller sylindriske spoler, som blir brukt under vevingen. Det er viktig at dette blir gjort nøyaktig. En jevn tråd uten knuter gjør veveren glad og tilfreds.

Veving og farging

Første skritt under vevingen er å legge opp renningen eller varpet, de trådene som går i stoffets lengderetning. Dette krever stor nøyaktighet, for det må være den samme avstand mellom trådene. Hvis ikke det er det, kommer renningstrådene til å løpe sammen eller krysse hverandre, og da blir det vevde stoffet ujevnt.

Veveren fører innslagstråden vekselvis over og under renningstrådene. På vevstolen er renningstrådene inndelt i to sett, slik at innslagstråden passerer over ett sett når den blir ført tvers over renningen i én retning, og under det samme settet når den blir ført tvers over renningen i motsatt retning. Denne vevde silken er stiv og glansløs. Men etter en omhyggelig kontrollert vask blir den myk og skinnende hvit.

Nå har tiden kommet til å legge farge på stoffet. Én måte å gjøre det på er å male det for hånd. Japanerne syr da det hvite stoffet midlertidig sammen til en kimono. Så maler en dyktig kunstner et mønster på stoffet med en pensel som han dypper i blå blomstersaft. Deretter blir stivelse presset ut av en papirtrakt og strøket på mønstrets kanter. Innenfor disse grenselinjene blir fargene malt og får stivne. Senere blir en deig av ris, riskli, salt og lut strøket over mønstret for å forhindre at de fargene som blir brukt som bunnfarge, blir absorbert i de mønstrete partiene.

En annen metode er sjablonfarging. Til denne metoden trengs det en sjablon til hver farge i mønstret. Når sjablonene er anbrakt på silken, blir fargene strøket på for hånd.

Enten en benytter den ene eller den andre metoden, er det nødvendig å behandle en kimono med damp i over en halv time etterpå for å være sikker på at fargene holder. Overflødig farge skylles vekk med rennende vann. Av hensyn til kvinnens sans for skjønnhet blir det brodert med gull og/eller sølvtråder på det allerede svært kunstferdige mønstret. Til slutt blir den vakre kimonoen strøket med dampjern.

Unge japanske piker liker best en pastellfarge som bunnfarge og mønstre i strålende farger. Ved spesielle anledninger bærer ugifte piker kimonoer i sterke farger med lange, hengende ermer. Gifte kvinner bærer kimonoer i mer dempede farger, og eldre kvinner, særlig på landet, foretrekker ensfargede kimonoer i grått eller brunt. Visste du at også japanske menn bærer kimonoer? De velger som oftest mørke, ensfargede kimonoer.

Silkens skinnende glans og naturlige måte å folde seg på har begeistret mennesker i årtusener. Silke er dessuten behagelig å ha på seg, ettersom det er et protein og derfor er et stoff som puster. Det tar ikke så lett fyr. Hvor takknemlige kan vi ikke være for at vår vise Skaper har frembrakt den forunderlige silkeormen! — Salme 104: 24.