Er Bibelen den hvite manns bok?

«DET var eventyrere og opportunister som brakte kristendommen til oss, og som gav oss Bibelen og tok bort alt.» Denne uttalelsen, som en hallomann i Botswana kom med, uttrykker det som mange afrikanere mener. I andre deler av verden har folk en lignende oppfatning. Mange svarte i Afrika sier det slik: «Bibelen er den hvite manns bok. De hadde den med seg til Afrika og brukte den og sin religion til å temme oss og plyndre landet vårt.»

Er disse beskyldningene sanne? Plyndret den hvite mann landet? Var det «eventyrere og opportunister» som brakte kristendommen til Afrika? Er Bibelen virkelig «den hvite manns bok»?

Plyndret hvite menn landet?

Når en gransker historien nærmere, vil en oppdage at de hvite gjorde nettopp det mange steder. I det 15. århundre dristet energiske folk fra Vest-Europa — med større skip og forbedrede navigeringsmetoder — seg til å dra lenger ut i Atlanterhavet. Hvorfor? Det skyldtes ikke bare den eventyrlyst og nysgjerrighet som er karakteristisk for européere, men også, og hovedsakelig, ønsket om å «bli rik i en fei», et ønske som lå til grunn for mange oppdagelsesreiser og erobringer.

I 1492 seilte for eksempel Columbus mot vest og oppdaget, ikke Ostindia eller den østlige delen av Asia, som han trodde, men De karibiske øyene, som nå er kjent som Vest-india. Senere drog slike spanske eventyrere som Cortez og Pizarro ut og tok i besittelse store områder i Nord-, Mellom- og Sør-Amerika. Til å begynne med traff spanjerne primitive mennesker, og de «slo dem ihjel, de røvet dem, de gjorde dem til slaver og døpte dem», som det sies i Wells’ verdenshistorie. H. G. Wells sier videre at det varte ikke lenge før «en jevn strøm av gull og sølv [begynte] å flyte over Atlanteren til Spaniens krone og folk».

Det viktigste mål for Columbus var å finne sjøveien til India og Østen. Der fantes det rikdommer og krydderier, som det kunne drives en innbringende handel med. Portugisiske sjøfolk på Columbus’ tid hadde det samme mål, men de valgte ruten rundt Afrika. I 1498 rundet Vasco da Gama Kapp det gode håp og nådde India. Det varte ikke lenge før portugiserne hadde handelssteder i Øst-Afrika (Moçambique) og hentet gull i Zimbabwe, som de mente var Ofir — der kong Salomo hentet sitt legendariske forråd av gull. De hadde også omfattende handelsstasjoner i India og Det fjerne Østen, deriblant Kina. Men etter mange kamper og store blodsutgytelser overtok andre ærgjerrige européiske land det meste av deres handelsimperium.

Til slutt var både Nord- og Sør-Amerika og store områder i Asia dominert av européere. «År 1900 var . . . hele Afrika delt mellom de européiske makter under megen knurr og tvist . . . Lite enste man under kavet og striden de innfødtes velferd,» sier historikeren H. G. Wells.

Kristenhetens kirker hadde et nært samarbeid med de européiske makter. Opprettet de sann kristendom i Afrika og andre deler av verden? Nei, det gjorde de ikke. Hvordan kunne de det når de ikke selv utøvde sann kristendom? De hadde med seg Bibelen, men de fulgte den ikke. Bibelens «ånd» er enhet, fred og sant brorskap mellom rasene. Dens viktigste budskap er at Guds rike ved Kristus er menneskehetens eneste håp. Men de européiske land har til tross for at de hevder at de er kristne, gjennom hele sin stormfulle historie vært preget av uoverensstemmelser og stridigheter, en tilstand som har nådd en klimaks nå i dette århundre med den første og den annen verdenskrig og med hektiske forberedelser til en tredje verdenskrig. I stedet for å kunngjøre Guds rike ser de dessuten hen til en menneskelaget, politisk organisasjon, De forente nasjoner, som menneskenes eneste håp.

Du er kanskje enig i at dette er sant, men mener likevel at Bibelen er den hvite manns bok. Du sier kanskje: «Det var de hvite som brakte Bibelen til Afrika. Bibelen ble dessuten skrevet av hvite, og den taler bare om hvite.»

Men er egentlig det faktum at hvite menn brakte Bibelen til Afrika og andre land, en god grunn til å forkaste den? Hvis postbudet kommer med et brev til deg fra en kjær venn eller slektning, vil du da nekte å ta imot det fordi postbudet tilfeldigvis er hvit? Det ville du neppe. Husk også at det var hvite mennesker som brakte sykler, radioer, biler og fjernsynsapparater til Afrika. Likevel er nesten alle svarte svært fornøyd med, å kunne anskaffe seg slike ting. La oss nå se litt nærmere på følgende:

Ble Bibelen skrevet av hvite og om hvite?

For de fleste svarte i det sørlige Afrika finnes det bare tre grupper av raser — alle mennesker er enten svarte, hvite eller asiater, mener de, og de klassifiserer arabere, jøder og andre folk i Midtøsten som hvite, ikke som asiater. Men akkurat som det finnes forskjellige nasjoner og typer av svarte, finnes det også forskjellige typer av hvite. Hele Bibelen ble skrevet av israelitter eller jøder, som er orientalere eller folk fra Midtøsten — ikke fra de hvite européiske raser som erobret Afrika. Det er i denne forbindelse interessant å merke seg at Moses, den mannen som skrev de første fem bøkene i Bibelen, ble født i det nordlige Afrika og bodde der inntil han var 40 år gammel.

Bibelens virkelige forfatter er imidlertid den allmektige Gud, Jehova, han som alle raser og stammer på jorden skylder sin eksistens. De 66 bøker som utgjør Bibelen eller Den hellige skrift, fra 1. Mosebok til Åpenbaringen, ble skrevet under hans veiledning og inspirasjon. «Hele Skriften er inspirert av Gud.» (2. Tim. 3: 16, NW) Dette er det viktigste, det som har altoverskyggende betydning. Universets Overherre er ingen rasehater. Han er ikke det minste opptatt av forskjellen i hudfarge og hår, slik mange trangsynte, hjerteløse mennesker er. Bibelen forteller at da apostelen Peter besøkte Kornelius, en romersk offiser, fant han en forsamling av hedninger, mennesker som jødene avskydde. Men de var alle svært interessert i det «gode budskap». Peter sa derfor: «Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk. Men han tar imot enhver som frykter ham og gjør rett, hva folkeslag han enn tilhører.» — Apg. 10: 34, 35.

Den største lærer som verden noen gang har sett, Jesus Kristus, godtok den bibelske beretning om skapelsen av Adam og Eva, det første menneskepar, og lærte andre om den. (Matt. 19: 3—6) Var våre første jordiske foreldre lyse eller mørke i huden? Det vet vi ikke. Hudfargen kan ha vært en mellomting mellom dette. Men vi vet at Adam «kalte sin hustru Eva, for hun ble mor til alle som lever». (1. Mos. 3: 20) Apostelen Paulus bekreftet dette da han sa: «Han [Gud] lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden.» (Apg. 17: 26) Dette viser at det første menneskepar ble skapt med evnen til å frembringe mennesker av forskjellige raser og med forskjellig hudfarge. Ifølge dette er alle mennesker i slekt med hverandre og burde utgjøre et verdensomfattende brorskap. I sin bok The Races of Mankind skriver professor R. Benedict: «Mennesker av alle raser er det som Bibelen sier de er, nemlig brødre.»

Noen vil kanskje komme med denne innvendingen: «Men viser ikke Bibelen at det ble uttalt en forbannelse over den svarte rase?» Det er mange som sier det, både svarte og hvite, særlig i det sørlige Afrika. Men dette er fullstendig feilaktig.

Ved en bestemt anledning etter vannflommen handlet Noahs sønn Kam respektløst overfor sin far. Kams sønn Kanaan var antagelig innblandet i en eller annen utilbørlig oppførsel overfor Noah. Noah kom derfor passende med denne uttalelsen: «Forbannet være Kanaan, den ringeste trell for sine brødre!»

På et senere tidspunkt ble kanaaneerne beryktet for sin umoral. Selve deres religionsutøvelse innbefattet sjokkerende seksuelle utskeielser. Den profetiske forbannelsen ble oppfylt da Israel, som nedstammet fra Sem, underla seg kanaaneerne, som senere kom under åket til medoperserne, grekerne og romerne — Jafets etterkommere. — 1. Mos. 9: 20—27.

Ettersom kanaaneerne var hvite, hadde forbannelsen ikke noe å gjøre med de svarte, som er etterkommere av Kusj, en annen sønn av Kam. Denne feilaktige fortolkningen av Guds Ord har påført den svarte rasen store lidelser. Dette var særlig tilfelle under den skjendige slavehandel som såkalte kristne nasjoner drev med. Historikeren H. Fisher sier: «Det er en forferdelig kommentar til den kristne sivilisasjon at den lengste perioden med slaveri en kjenner til i historien, begynte med en aksjon som ble satt i gang av Spania og Portugal, Frankrike, Nederland og Storbritannia etter at den kristne tro hadde vært statsreligion i Vest-Europa i over 1000 år.»

Slaveeierne, som for det meste var fromme kirkegjengere, pleide å rettferdiggjøre systemet ved å henvise til den mytiske forbannelsen av de svarte. Noen steder er det i dag mange hvite som fortsatt bruker det samme argumentet i et forsøk på å «renvaske» diskrimineringen av de svarte.

Når det gjelder det at Bibelen blir kritisert for bare å omtale hvite, er det sant at de fleste bibelske beretningene omtaler folk fra Midtøsten, som mange afrikanere betrakter som «hvite». (Dette forklarer hvorfor illustrasjoner av bibelske scener vanligvis fremstiller «hvite» eller orientalere.) Dette er imidlertid ikke alltid tilfelle. Ebed-Melek, som Gud belønnet fordi han reddet profeten Jeremias liv, var for eksempel afrikaner. (Jer. 38: 7—13; 39: 15—18) Mange av dem som var til stede på pinsedagen, da den hellige ånd ble utgytt over de første kristne, var fra Afrika. (Apg. 2: 7—11) Den mannen som Filip forkynte for i hans vogn, var fra Etiopia, slik det fremgår av beretningen i Apostlenes gjerninger 8: 26—38.

Bibelen fordømmer det onde alle raser gjør

Det er tydelig at alle raser gjør både godt og ondt. Men Bibelen fordømmer alle slags onde gjerninger, uansett hvilken hudfarge de som begår dem, har. Blant folk av alle raser har for eksempel de rike utnyttet de fattige. Som Bibelen sier: «Det ene menneske hersket over det andre og voldte ham ulykke.» (Fork. 8: 9, EN) Men Bibelen kommer også med denne advarselen: «Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! . . . Men hør: Den lønn ’dere holdt igjen for arbeiderne som skar åkrene deres, roper høyt, og høstfolkenes nødrop har nådd fram til Herren Sebaot.» — Jak. 5: 1—4.

Guds Ord fordømmer også alle de avskyelige gjerninger som både rike og fattige av alle raser gjør seg skyldige i, for eksempel utukt, avgudsdyrkelse, spiritisme, fiendskap, stridigheter og drukkenskap. Bibelen sier at «de som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike». (Gal. 5: 19—21) Dette mektige Guds rike skal imidlertid om kort tid gjøre ende på hele den nåværende onde ordning og innføre et tusenårig styre med fred. — Dan. 2: 44; Sal. 37: 10, 11; Åp. 20: 1, 2.

Bibelen inneholder ikke bare budskapet om dette strålende håp; den gir også gode råd angående ekteskap, familieliv og alle de problemer som gjør tilværelsen så vanskelig i dag. Den gir fred i sinnet og viser at det er mulig å oppnå liv på en paradisisk jord. For hvem? Bare for hvite mennesker? Nei, som Bibelen selv sier, er det for «en skare så stor at ingen [kan] telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål». (Åp. 7: 9) Har du lyst til å være blant dem? Hvis du har det, må du nå få kjennskap til den veiledning som Jehova Gud gir hele menneskeheten i sitt Ord, Bibelen, og lære å anvende den.

[Uthevet tekst på side 22]

Bibelen forteller om en forbannelse over Kanaan, ikke over den svarte rase

[Ramme på side 23]

Etterkommere av Noahs sønn Kam

KUSJ

(Etiopere i Øst-Afrika og Arabia)

MISRAJIM

(Egyptere)

PUT

(Innbyggere i Øst-Afrika)

KANAAN

(Hvite mennesker langs den østlige middelhavskysten)

[Bilde på side 21]

Hvis postbudet kommer med et brev til deg, vil du da nekte å ta imot det fordi han har en annen hudfarge enn du?