Su-Lin, den første levende pandaen i Amerika
Fortalt av Quentin Young
Jeg fanget den første levende pandaen som kom til den vestlige verden. Siden fant jeg noe mye mer verdifullt
ʼEN DAG,’ tenkte jeg, ’skal jeg gjøre noe sånt, eller noe enda bedre enn det.’ Broren min hadde nettopp kommet hjem fra en jakt på kjempepandaer i det indre av Kina. Han hadde vært med på en ekspedisjon som var blitt ledet av president Theodore Roosevelts to sønner, Theodore og Kermit. Jeg var 14 år den gangen og gikk på ungdomsskolen i Kina. Broren min og jeg er av kinesisk avstamning, men han ble født i De forente stater. Senere, da jeg var 20 år og studerte i Shanghai, kom broren min igjen til Kina. «Jeg skal til Tibet for å jakte litt,» sa han. «Har du lyst til å bli med?» Om jeg hadde! Dette var i 1934.
Fordi han hadde vært med på Roosevelt-ekspedisjonen, kunne han nå organisere sin egen ekspedisjon for å samle inn sjeldne dyr til zoologiske hager og museer. Ekspedisjonen var svært vellykket. I 1935 drog vi på en annen ekspedisjon og samlet inn mange levende dyr. Vi prøvde også å skyte en kjempepanda, men det klarte vi ikke.
Drømmen fra guttedagene om å «gjøre noe sånt, eller noe enda bedre enn det» var allerede blitt oppfylt. Men den skulle få en enda større oppfyllelse: Jeg skulle bli den første til å fange et levende eksemplar av en sjelden dyreart!
Det som i første rekke gjorde det mulig for meg å gjennomføre dette, var at Ruth Harkness kom til Kina. Hun var en motedesigner fra byen New York og hadde vært gift med en velkjent dyresamler. Han var den første som tok med seg et eksemplar av kjempeøglen komodovaran fra Nederlandsk Ostindia i den sørlige delen av Stillehavet til den vestlige verden. (Nederlandsk Ostindia heter nå Indonesia.) Og han var sikker på at han også ville bli den første som tok med seg en levende kjempepanda hjem fra Kina. Isteden ble han syk i Kina og døde der.
Hans enke, Ruth Harkness, kom til Kina for å fullføre det mannen hadde påbegynt — å ta med seg en levende panda hjem til den vestlige verden. Alle latterliggjorde henne. «Du kan ikke dra. Du vet ikke hvor pandaene er. Andre har prøvd å ta med seg en levende panda; ingen av dem har lykkes. Hva er det som får deg til å tro at du kan klare det? Kjære deg, du er gal!»
Men hun hadde bestemt seg. Hun snakket med De forente staters konsulat. Der sa de: «Hvis du vil dra til pandaens land, er det best du oppsøker brødrene Young.»
Dagen etter møtte jeg Ruth Harkness. Vi pratet sammen, vi traff en avtale, og vi begynte med forberedelsene våre. Jeg møtte henne i begynnelsen av september 1936, og den 26. den måneden drog vi av gårde.
Vi begynte ferden vår oppover elven Yangtzekiang. Vi byttet båt flere ganger, fra en 2000- til 3000-tonns elvebåt i starten til en 150-tonns flatbunnet båt, og til slutt brukte vi til og med flåter. Av og til, omkring 1600 kilometer inne i landet, var det kulier på breddene som drog båten. Den mest imponerende delen av ferden på elven var de berømte, trange, dype dalene som Yangtzekiang renner gjennom. Klipper på over 300 meter står der rett til værs.
I Chungking forlater vi Yangtzekiang og reiser med bil til Chengtu. Men derfra til Kwanhsien spaserer alle sammen, unntatt Ruth. Jeg insisterte på at hun skulle sitte i en bærestol, en wha-gar, som kulier bar. Kwanhsien er den siste utposten. Derfra begynner vi å klatre. Vi har ingen bærere lenger. Alle går. To dager bærer det nordover til Wenchwan — det siste stedet hvor vi får kjøpt mat — så vestover inn i pandaens land.
Den andre dagen etter at vi hadde gått fra Wenchwan, kom vi til Tsaopo, en liten landsby som det bare går en svært kronglete fotsti til. Men det som er så imponerende ved disse bitte små landsbyene som er gjemt bort oppe i fjellene, er at de har en ungdomsskole og barneskoler. Noen av innbyggerne i Tsaopo påstod til og med at pandaer noen ganger går rett inn i klasserommene!
Vi tok vårt hovedkvarter i Tsaopo, i et gammelt slott. En dagsreise lenger vestover slo jeg leir (hovedleiren vår) og satte noen panda-feller. Jeg lot Ruth være igjen der og gikk lenger innover og høyere opp, til det jeg kalte Leir 2 — min leir — og satte flere feller. Ruth og jeg holdt kontakten ved hjelp av løpere mellom de to leirene.
Men Ruth ville ha mer spenning. Hun ville besøke leiren min. Det var ikke noe bra sted for henne, men hun insisterte på å få komme, så jeg gikk ned for å hente henne. Det var bra jeg gjorde det — hun ville ha gått glipp av ferdens store øyeblikk hvis jeg ikke hadde gjort det!
Jegerne gikk foran oss fordi det var en svært kronglete sti, og Ruth klarte ikke å følge med. Jeg holdt meg bak og hjalp henne ved å dytte henne oppover. Jeg hadde gitt ordre om at ingen pandaer måtte skytes. Det viktigste var å fange en i live. Først etter at vi hadde gjort det, skulle vi begynne å .jakte på en panda for å levere den til den kinesiske regjering. Men den 82 år gamle jegeren foran oss fikk øye på en panda og ble henrykt. Han begynte å skyte. En panda ble såret. Det var en hunn. Hun løp vekk, med jegerne etter seg.
Jeg kom til en åpning i skogen og hørte noen klynkelyder, som fra en liten valp. Jeg fulgte lyden og kom til et stort, hult tre. Og der, på en seng av bambusgress, fant jeg den. EN PANDA-UNGE! Det var hiet til den sårede pandaen og ungen som hun hadde gått ifra. Jeg hadde aldri tenkt på å fange en unge. Da jeg plukket den opp, tenkte jeg: ’Hva kan den være verd? Den kan ikke veie mer enn en snau halvkilo eller noe sånt. Så ung at den ikke har åpnet øynene ennå, og en kan ennå ikke helt skjelne de svarte flekkene. Vi kan ikke mate den på noen måte. Den kommer ikke til å leve!’
Ruth Harkness kom andpusten opp. Hun ville vite hva denne skytingen skulle tjene til. «Drepte de en panda?» Jeg svarte ikke, rakte bare ut hendene med den bitte lille ballen av pels i. «Her har du det du kom til Kina for.»
Først kunne hun ikke fatte det. Til slutt spurte hun, nølende og vantro: «En panda-unge?» Hun holdt på å miste pusten. Så tok hun ungen fra meg, kjælte med den og småsnakket med den: «Å, Baby, Baby.» Hun holdt den tett inntil seg. Hun var så lykkelig. Men jeg syntes det hele var tåpelig, både måten hun holdt den på, og måten hun snakket til den på. «Hva kan den være verd?» ville jeg vite. «Den kommer til å dø. Vi har ikke bruk for den. Nå får vi gå!»
Jeg ville finne ut hvordan det gikk med moren, som var blitt såret. Men Ruth var fullstendig oppslukt av den lille. «Å, glem det,» sa hun. «La oss gå tilbake til leiren.» Og så begynte hun å gå nedover stien. Jeg fikk bare følge etter, med den lille pandaen innenfor skjorten.
Da vi kom tilbake til hovedleiren, rotet hun igjennom sakene sine og trakk til slutt fram en tåteflaske. Jeg ble helt paff. Jeg visste ikke at hun hadde tatt med seg den! Men hun hadde hørt at jeg hadde snakket med noen i Shanghai om at det ville være et problem å transportere en kjempepanda på 135 kilo ut av det indre av Kina, så hun var forberedt på å ta seg av en unge. Hun blandet melken, helte den i flasken, satte på tåtesmokken og fikk den inn i munnen på ungen. Og den drakk — grådig!
Det var et dramatisk øyeblikk, høyt oppe i disse fjellene nær grensen til Tibet. Og det viste seg å bli et historisk øyeblikk. Ruth kjælte med ungen og så på mens den spiste. Hun gav den navnet Su-Lin, som betyr «lykkebringende og søt».
Ikke lenge etter begynte Ruth Harkness og Su-Lin sin reise til De forente stater. De kom fram i desember 1936. Su-Lin ble berømt med én gang. Hvor hun enn var, ble det tatt bilder av henne, reportere skrev fortellinger, og kringkastingsstasjonene var travelt opptatt med å fortelle om berømtheten. Bildet av henne prydet et velkjent firmas cornflakes-pakker. Dette var altså Su-Lin, den første levende kjempepandaen som noen gang hadde kommet til den vestlige verden.
Su-Lin levde dessverre ikke lenge. Hun var hos Ruth noen måneder før hun ble plassert i den zoologiske hagen i Brookfield i Chicago. Hun døde da hun var et og et halvt år. Det er litt trist at en nå kan se henne i Field Museum der i Chicago, utstoppet.
Året etter, i 1937, reiste Ruth tilbake til Kina, og jeg drog sammen med henne igjen for å fange en annen levende panda. Su-Lin levde enda, og Ruth ville ha en make til den. Jeg fikk faktisk tak i en til — den her veide 18 kilo. Den fikk navnet Diana, etter den piken som senere ble min første kone. Senere skiftet Ruth navn på den og kalte den Mei Mei.
Årene går. Krig med Japan. Jeg går inn i den kinesiske hær, flytter familien til Indonesia og blir fengslet av japanerne. Etter at japanerne har overgitt seg, reorganiserer jeg kineserne i Indonesia og arbeider ved det kinesiske konsulat. Men da Indonesia i 1949 anerkjenner Kommunist-Kina, må vi nedlegge konsulatet. Jeg slutter meg til nasjonalistpartiet, leder et kinesisk avdelingskontor der og får dem til å være lojale mot det nasjonalistiske Kina. På grunn av denne tjenesten blir jeg i 1953 kalt tilbake til partiets hovedkontor, som nå ligger i Taiwan. Jeg får spesiell akademisk opplæring, blir sendt tilbake til Indonesia og havner i fengsel enda en gang. Det var i 1958, under det venstrevridde regimet.
Ikke lenge etter at jeg var blitt løslatt fra fengslet, døde min første kone av kreft. Jeg oppdrog de to barna mine til begge ble gift. På dette tidspunkt hadde jeg giftet meg med min andre kone, Swan, født i Indonesia av kinesiske foreldre. Sammen reiste vi tilbake til Taiwan. Det var i 1968.
Etter all min tjenestegjøring, alle de offer jeg hadde brakt, og alt det jeg hadde gjennomgått for saken, trodde jeg at jeg skulle få en god jobb i Taiwan. Isteden fikk jeg høre: «Du begynner å bli gammel. Vi trenger unge folk.»
Swan ville gå i kirken for å be. «All right,» sa jeg. «Jeg skal ta deg med til kirken. Men jeg vet hvordan de er.» Den protestantiske bevegelsen hadde vært sterk i Kina. Jeg hadde vært sammen med misjonærene, hadde vært anglikaner, baptist og lutheraner — jeg hadde prøvd alt sammen. Jeg ville ikke vite mer av det.
Neste dag, akkurat da vi skulle til å gå, var det noen som banket på døren. Det var en engelsk dame fra Jehovas vitners avdelingskontor i Taipei. Hun begynte å snakke kinesisk til min kinesiske kone, som ikke forstod kinesisk — bare indonesisk, nederlandsk og engelsk. Så de pratet sammen på engelsk. Det ble startet et bibelstudium hjemme hos oss. Da hun begynte å gå på møtene i Rikets sal, måtte jeg bli med henne. De snakket nemlig kinesisk der, så jeg måtte oversette for henne.
Etter hvert forstod jeg at denne religionen var annerledes. De bad oss ikke om penger. Og selv om regnet pøste ned, kom damen for å studere med oss. Hun gikk hos oss i lang tid og bad aldri om noen ting. Jeg begynte å lære mye om Bibelen. Mens min kone studerte, ble jeg selv engasjert i et studium. Det kom i gang på en uvanlig måte.
Jim Good, et av Jehovas vitner, var direktør for RCA i Taiwan. Han hadde ansvaret for mer enn 7000 ansatte, var direktør for det nest største utenlandske enkeltmannsfirma i Taiwan og var naturligvis godt kjent med mange høye regjeringsmedlemmer og ministre. Konen hans, Hazel, var også et vitne, og hun vill gjerne lære seg kinesisk. Jeg arbeidet nå i personalavdelingen i RCA og var redaktør av de interne publikasjonene. Så jeg lærte henne kinesisk. Og hva lærte hun meg? Bibelens sannheter.
Jeg gjorde det ikke lett for henne. Jeg stilte mange vanskelige spørsmål. Hvis hun ikke kunne besvare dem, sa hun: «Du skal få svar neste gang jeg kommer.» Hun besvarte alle de vriene spørsmålene. Hun måtte synes at mange av dem var rare. «Hvorfor nevner ikke Bibelen kineserne?» «Hvorfor var ikke kineserne det utvalgte folk istedenfor jødene?» «Og hvorfor er draken i Åpenbaringen så stygg?» For kineserne er nemlig draken et tegn på velstand. Så du kan se at jeg gjorde det vanskelig for henne.
Etter at min kone hadde studert i ett år, ble hun døpt. Det var i 1970. En tid senere ville min bror, som nå var pensjonert fra det militære, at vi skulle komme til De forente stater for å være hos ham de årene vi hadde igjen. Jeg ble døpt der i 1974. Fordi vi hadde forskjellig tro, var det vanskelig for oss å bo hos broren min. Min kone og jeg flyttet til Sør-California, og nå er vi glad over å være sammen med en av Jehovas vitners menigheter der.
Da jeg var 14 år og gikk på ungdomsskolen og broren min hadde vært med på ekspedisjonen med brødrene Roosevelt, hadde jeg tenkt: ’En dag skal jeg gjøre noe sånt, eller noe enda bedre enn det.’ Jeg er glad for at jeg fikk drømmen fra guttedagene oppfylt. Men nå gleder jeg meg mye mer over noe helt annet: Håpet om å få leve for bestandig på en paradisisk jord og ta meg av alle plantene og dyrene og leve sammen med mennesker som viser hverandre kjærlighet, og som er forent i tilbedelsen av Jehova Gud, himmelens og jordens Skaper.
Jeg ber om at jeg ved Jehovas ufortjente godhet også vil få oppfylt dette håpet, som er mer enestående enn noe annet!
[Uthevet tekst på side 13]
«Andre har prøvd å ta med seg en levende panda; ingen av dem har lykkes. Hva er det som får deg til å tro at du kan klare det?»
[Uthevet tekst på side 14]
Jeg svarte ikke, rakte bare ut hendene med den bitte lille ballen av pels i. «Her har du det du kom til Kina for»
[Uthevet tekst på side 15]
Isteden fikk jeg høre: «Du begynner å bli gammel. Vi trenger unge folk»
[Uthevet tekst på side 16]
Jeg stilte mange vanskelige spørsmål. «Hvorfor var ikke kineserne det utvalgte folk istedenfor jødene?» «Og hvorfor er draken i Åpenbaringen så stygg?» For kineserne er nemlig draken et tegn på velstand
[Kart på side 13]
(Se den trykte publikasjonen)
Chengtu
Kwanhsien
Wenchwan
Weikin
Mowchow
Lifan
Leir nr. 1
Tsapai
Tsaopo-go-dalen
Quentins leir
Hovedleir
[Kart]
Kina
Shanghai
Nanking
Yangtzekiang
Hangkow
Kiangling
Ichang
Yangtzekiang
Wahnsien
Chungking
Chengtu
Mowchow
[Bilde på side 14]
Su-Lin i Kina
[Bilde på side 15]
I dyreparken i Chicago