Hvordan jeg ble reddet fra prostitusjonen

EN NY dag hadde begynt. Jeg lå i sengen og svettet. Jeg prøvde å sette meg opp, men et anfall av svimmelhet gjorde at jeg bare måtte legge meg igjen. Jeg skjønte at jeg var syk. Men plutselig banket det kraftig på døren, og en middelaldrende kvinne, en av arbeidsgiverne mine, kom inn.

«Hva er det som er i veien med deg, jente? Har du ikke stått opp ennå?»

«Jeg er så syk. Kan jeg ikke få ligge og hvile bare i dag?» tryglet jeg. «I morgen er jeg helt sikkert bra igjen.»

«Hør nå her. Jeg vet hvordan en later som om en er syk. Stå opp, nå. Det ser ut til at vi skal få mye å gjøre i kveld.»

Du har nettopp fått et lite glimt av hvordan jeg hadde det i et av de innerste rommene i en bordell. Ja, jeg var prostituert — så visst ikke noe yrke å være stolt av. I ni lange år smilte jeg falske og tomme smil og drev en skammelig form for forretninger. I sjeldne, ensomme stunder felte jeg mange bitre tårer. Jeg følte meg helt hjelpeløs. Jeg ønsket så inderlig å komme bort fra alt sammen. Men det virket som om jeg var fange og aldri ville bli fri. Du lurer kanskje på hvordan det gikk til at jeg ble prostituert.

Jeg ble født for 29 år siden i en liten fjellandsby i Himalaya. Da jeg var omkring tre år gammel, døde far. Ikke så lenge etter begynte mor å leve sammen med en annen mann, og min eldste søster og hennes mann tok seg av meg.

Da jeg var 14, arrangerte de et ekteskap mellom meg og en mann som var 25 år eldre enn meg. Jeg kom til min manns hjem, hvor foreldrene hans behandlet meg på en foraktelig måte fordi jeg ikke hadde noen medgift. Jeg hadde ikke noe annet med enn det jeg gikk og stod i. Dette ble riktignok en kortvarig fase av livet mitt — den varte bare i to år — men den kastet lange skygger over tilværelsen min og førte til at det oppstod mange alvorlige spørsmål og betenkeligheter i mitt sinn.

Min mann hadde innledet et forhold til en annen kvinne i nabolaget. Men til tross for denne oppførselen gikk han til religiøsse helligdommer hver uke, og han inviterte brahmanprester hjem til oss. De kom aldri med et refsende ord!

Solgt som prostituert

En kveld kom den mannen som mor bodde sammen med, for å hilse på meg og komme med et forslag. Han sa at han mente at livet var blitt uutholdelig vanskelig for meg, og at han ville hjelpe meg ut av denne situasjonen. Han kunne skaffe meg en god jobb som medførte lite arbeid, men likevel gav svært gode inntekter. Men jeg og en gruppe andre unge piker fra landsbyen måtte reise med ham til en by langt borte. Det var ingen følelsesmessige bånd eller materielle eiendeler som holdt meg igjen, så jeg sa ja til å bli med. Etter noen få dager la vi så ut på en reise til en by som jeg aldri før hadde hørt om, og et liv som jeg aldri, aldri hadde drømt om, begynte.

Da vi kom til Bombay, tok han oss med til et hus hvor det var mange unge piker som oss — bortsett fra at de var mye bedre kledd og var sterkt sminket. Innenfor ble vi presentert for to kvinner som målte oss fra topp til tå med et skadefro blikk. Så gikk han som hadde kommet med oss, og lovte å komme tilbake dagen etter.

Vi var blitt solgt! Han hadde solgt oss piker for 500 rupier (cirka 400 kroner) hver! Han hadde så vidt gått, da vi fikk beskjed om at vi måtte betale tilbake det han hadde fått — ikke 500 rupier, men 5000 (cirka 4000 kroner)!

«Hvorfor det?» spurte vi.

«Regelen er sånn!» sa de kontant.

Vi ble så truet med de frykteligste ting som ville skje hvis vi prøvde å rømme. Men jeg kunne ikke rømme. Jeg hadde ikke noe sted å dra til! Jeg aksepterte derfor gjelden på 5000 rupier, som snart økte på grunn av rentene. Det var bare én måte å bli kvitt gjelden på, og det var å gjøre det «arbeidet» de hadde til meg — å være prostituert!

Religiøst hykleri

Men merkelig nok var det disse ni årene som prostituert som virkelig fikk meg til å se hvordan fruktene fra det religiøse «tre» som jeg tilhørte, var. Umoral og hykleri gikk hånd i hånd. En av mine arbeidsgivere var for eksempel en from muslim som overholdt den lange ramadan-fasten hvert år. Hun gav almisser til tiggerne utenfor moskeen. Andre muslimer var hennes omgangsfeller, og trass i hennes ytterst korrupte forretningsvirksomhet var hun et anerkjent medlem av det religiøse samfunnet hun tilhørte.

Og det var ikke annerledes med de andre arbeidsgiverne mine. En av dem var stadig i det hinduiske templet, mens en annen tilhørte et av kristenhetens kirkesamfunn. Deres religiøse ledere og venner var ikke ukjent med hva slags liv de levde privat, men likevel var også de ansette medlemmer av sine religiøse samfunn. Alle hadde sitt samfunns stilltiende samtykke til å utøve det som religionen åpenlyst fordømte — prostitusjon. Er ikke det hykleri?

Det tok ikke lang tid før jeg også ble påvirket av dette hykleriet. Hver lørdag morgen badet jeg og gikk sammen med venninnene mine til templet for gudinnen Mahalaxmi for å ofre sukkertøy og penger, og så gikk vi tilbake til bordellen med lindret samvittighet. Vi bad brahmanprester komme og besøke oss og utføre religiøse ritualer, og de kom og tok imot den betalingen vi gav dem. De kom aldri med noen veiledning som skulle hjelpe oss til å komme bort fra vår nedverdigende tilværelse, og vi fikk heller aldri den faderlige irettesettelse som vi så inderlig ønsket å høre.

I fengsel

I begynnelsen av det niende året jeg var i bordellen, ble mine arbeidsgivere uenige. En av dem anmeldte saken til politiet, og det ble politirazzia. Alle ble tatt med til politistasjonen. Med «alle» mener jeg naturligvis ikke arbeidsgiverne. De gikk i dekning i sine store og «respektable» hjem.

I de to neste ukene var det kalde fengselsgulvet sengen vår, og maten, som virkelig var uegnet som menneskeføde, bestod av tørt, halvstekt brød og av og til litt grønnsaker.

De eneste som besøkte oss, var en gruppe velmenende kvinner som ville hjelpe oss ved å lære oss hinduiske hymner. Men de kom sørgelig til kort. Det vi trengte, var å få lære sannheten om hva som er meningen med livet, og om Gud. Finnes det en Skaper? Og hvis det finnes en Skaper, bryr han seg da om oss? Hvis han gjør det, hvorfor har han da tillatt en slik uren livsførsel som vår? Men disse kvinnene kunne ikke besvare slike spørsmål, hvor godt de enn ville oss.

De 14 dagene i fengslet førte til at jeg ble alvorlig syk. Jeg kom på sykehus, hvor jeg ble liggende de neste 17 dagene. Nå veide jeg bare halvparten av min opprinnelige vekt. Da jeg ble utskrevet fra sykehuset, gav mine arbeidsgivere meg fri en tid for at jeg skulle komme til krefter. Jeg bestemte meg for å reise hjem og være sammen med familien en stund for å komme til krefter i den friske fjelluften og så dra tilbake dit hvor jeg trodde at jeg hørte hjemme — i bordellen!

Vendepunktet

Hjemme i landsbyen hadde det ikke skjedd så store forandringer, bortsett fra at min manns elskerinne nå var hans kone og mor til hans barn. Søstrene mine arbeidet som vanlig ute på markene fra soloppgang til solnedgang. De første dagene gikk med til å besøke de forskjellige og dele ut de små gavene som jeg hadde husket å få med meg. Men alt dette mistet snart nyhetens interesse, og jeg begynte å tenke igjen. Hva ønsket jeg egentlig å oppnå i livet? Ønsket jeg å leve slik som mitt folk levde her i landsbyen, eller ønsket jeg å leve på den måten jeg gjorde i byen? De to levesettene var svært forskjellige, og begge manglet mening og hensikt.

Omtrent på denne tiden kom det to kvinner til døren vår. Vi bød dem hver sin stol og tilbød dem tobakk (slik skikken er). Men de ville ikke ha tobakk, og vi spurte hvorfor. De sa at de nettopp hadde kommet tilbake fra byen etter å ha hørt noe vidunderlig. Min søster og jeg bad dem derfor om å fortelle hva dette var.

De sa at de gudene vi hadde tilbedt, var helt annerledes enn den sanne Gud, Skaperen. Hans navn er Jehova, og han elsker alle mennesker. Jehova skal snart fjerne alle former for ondskap, forklarte de, og innføre en ny ordning med rettferdighet, fred og trygge forhold her på jorden. Vi fikk også vite at muligheten til å oppnå liv i denne nye ordning står åpen for alle. Men de som ønsker å benytte denne muligheten, må foreta nødvendige forandringer i sitt liv nå.

«Hvordan kan vi vite at det dere sier, er sannheten?» avbrøt vi. «Og hva slags forandringer er det vi må foreta?»

«Dere må studere Bibelen, den eneste boken som inneholder Guds sannhet,» sa de videre. «Der vil dere få vite alt dere trenger å få rede på. Og når det gjelder forandringer, så har vi allerede foretatt én — vi har sluttet å røke!»

«Men hva har det med Gud å gjøre?» spurte jeg.

De svarte øyeblikkelig: «I Bibelen står det: ’Du skal elske din neste som deg selv.’ Men hvordan kan vi si at vi elsker oss selv, hvis vi fyller lungene med skadelig tobakksrøk? Det er urent, og Jehova Gud vil at vi skal være rene.» — Matteus 22: 39; 2. Korinter 7: 1.

Jeg var helt forbløffet! Innerst inne i mitt ulykkelige sinn begynte en udefinerbar følelse av glede å springe fram. Jeg kastet sigarettene mine og har aldri rørt en sigarett siden. Det var en stor forandring, ettersom jeg hadde røkt 20 sigaretter om dagen!

Jeg får svar på spørsmålene mine

Søstrene mine og jeg begynte straks å legge planer for å dra til byen og finne ut mer om denne Gud, Jehova, og hans hensikter. Den familien vi ble presentert for, var Jehovas vitner. Jeg hadde aldri hørt om Jehovas vitner før. Jeg bestemte meg nå for å arbeide og bo i den byen, slik at jeg kunne studere Bibelen sammen med familien, som med glede tok imot meg i sitt hjem. Hver morgen hadde vi en bibelsk drøftelse som varte i minst en time. Litt etter litt fikk jeg svar på alle de spørsmålene som hadde plaget meg i mitt korte ekteskap og i årene i bordellen.

For første gang fikk jeg vite at det er en mening med livet. Jeg oppdaget at Bibelen lærer at mennesket ble skapt av Gud til å leve evig på jorden i varig fred og lykke, og at det ikke var Guds opprinnelige hensikt at menneskene skulle dø. Nei, de storslagne muligheter som det første menneskepar og deres framtidige etterkommere hadde foran seg, var at de skulle tilegne seg kunnskap om sin store Skaper og glede seg over sine henders gjerning. — 1. Mosebok 1: 28; 2: 16, 17; Salme 37: 29.

Jeg fikk også vite hvorfor Gud har tillatt det onde og en uren livsførsel helt fram til nå. Våre første foreldre valgte å gjøre opprør mot Gud og lot seg i stedet lede av Guds fiende, Satan Djevelen. (1. Mosebok, kapittel 3) Så Jehova, den store Dommer, har latt tiden gå for å bevise at menneskene ikke kan styre seg selv uavhengig av Gud på en vellykket måte. Min glede kjente ingen grenser da jeg fikk vite at den tid Gud har latt menneskene styre under Satans herredømme, hurtig løper ut. Men hva med meg, en tidligere prostituert?

Jeg fortalte den familien som studerte med meg, om hele min bakgrunn, og de forklarte meg ut fra Bibelen om Jesu Kristi gjenløsningsoffer og verdien av det. Jeg hørte på mens gledestårene rant nedover ansiktet. Jeg kunne få tilgivelse for min tidligere livsførsel! Jeg kunne ha håp om å få leve evig under rettferdige forhold. Og inntil det storslagne håpet blir virkelighet, kan jeg leve blant rene, ærlige mennesker som gjør sitt ytterste for å praktisere det Bibelen lærer, et folk som ikke tolererer korrupsjon iblant seg.

Månedene raste av gårde mens jeg studerte Bibelen, og i 1979 symboliserte jeg min innvielse til Jehova Gud ved å bli døpt i vann. Siden da har jeg gledet meg over den forrett å være en kristen forkynner. Jeg deler de trøsterike sannhetene jeg har lært fra Bibelen, med andre.

Min takknemlighet overfor vår himmelske Far, Jehova, og hans Sønn, Kristus Jesus, kjenner ingen grenser. Takket være dem ble jeg reddet fra prostitusjonen! — Innsendt.

[Uthevet tekst på side 24]

Vi var blitt solgt! Han hadde solgt oss piker for 5000 rupier hver!

[Uthevet tekst på side 25]

Jeg kunne ikke rømme. Jeg hadde ikke noe sted å dra til!

[Uthevet tekst på side 26]

I sjeldne, ensomme stunder felte jeg mange bitre tårer. Jeg følte meg helt hjelpeløs

[Uthevet tekst på side 27]

Gledestårene rant nedover ansiktet da jeg fikk vite at jeg kunne få tilgivelse for min tidligere livsførsel!