På besøk i en japansk vingård
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Japan
JEG er ute og sykler en desembermorgen, innpakket i mine varmeste vinterklær for å holde den bitende kulden ute. Jeg er på vei til Yoshihiro Sanos vingård i Yamanashi-dalen. Den ligger omkring 120 kilometer vest for Tokyo. Åsene og fjellene har ennå litt igjen av de røde og gylne høstfargene; de som ligger lenger vekk, er dekket av den første snøen. Og over alt annet rager det majestetiske, snøkledde Fuji-fjellet i været. Toppen ligger hele 3776 meter over havet.
Idet jeg nærmer meg gården, kommer først familiens hund og hilser på, og like etter kommer Sano. Gården hans er liten, i likhet med de fleste gårdene i distriktet. Gjennomsnittsstørrelsen på vingårdene er faktisk ikke mer enn seks dekar. Han forteller at før den annen verdenskrig ble mange bønder utarmet på grunn av de høye skattene som de rike jordeierne påla dem. Men etter krigen måtte de velstående jordeierne fordele jorden mellom de fattige bøndene. På denne måten fikk mange eie den jorden de dyrket.
Hvordan druene kom til Japan
Oppslagsbøker viser at druene kom til Kina via den kjente Silkeveien fra området rundt Det kaspiske havet omkring år 120 f.Kr. Etter hvert som Japan åpnet sine dører for kinesisk innflytelse, var det en buddhistisk prest ved navn Gyoki som tok med seg druesteiner fra Kina til Japan omkring år 718 e.Kr.
Det fortelles også at en annen buddhistisk prest, Amemiya Kageyu, i år 1186 fant noen uvanlig store druer som vokste vilt i Katsunuma-området, i nærheten av Kofu i Yamanashi-distriktet. Han tok dem med tilbake til tempelområdet og dyrket druer av en uvanlig størrelse og med en helt spesiell aroma. Senere fikk de lokale bøndene stiklinger fra disse vinrankene, så de må også tas med i historien om druedyrkingen i Yamanashi.
Hvordan druene dyrkes
«Kan du fortelle meg litt om hvordan druene dyrkes i dette distriktet?» spør jeg min vert.
Sanos øyne lyser av begeistring når han får dette spørsmålet. Han begynner å snakke, og en ser tydelig at han liker arbeidet sitt.
«Yamanashi-distriktet har alle de nødvendige forutsetninger for å frembringe gode druer. Det sandete, steinete jordsmonnet i de nederste fjellskråningene bidrar til god drenering. Omkring 230 meter over havet er det kjølig om natten, men varmt om dagen. En svak vind og lav luft- fuktighet i høstsesongen holder vinrankene forholdsvis tørre og fri for sykdommer.»
«Jeg ser at druene blir holdt høyt over bakken,» avbryter jeg. «Hvorfor?»
«Det skyldes at Japan får mye regn i druenes vekstsesong,» forklarer han, «noe som får vinrankene til å vokse ganske fort. En vinranke kan vokse opptil fire meter i løpet av sesongen. Hvis vinrankene ble holdt lavt over bakken — slik det gjøres i mange drueproduserende land med mindre regn — ville all næringen gå til vinrankene, slik at vinrankene ville bli kraftigere, men ikke så sunne. Når vinrankene blir holdt høyt over bakken, er de også mer motstandsdyktige mot sykdommer, og det er lettere å arbeide i vingården.
Et annet uvanlig trekk ved druedyrkingen i dette distriktet er veksthuset. Midt på vinteren pleier mange bønder å dekke til deler av vingårdene med plast og sette inn parafinovner for å varme dem opp. Dette stimulerer vinrankenes vekst og fører til at de kan høstes tidlig, vanligvis omkring mai eller juni, mens avlingen normalt høstes inn i juli og august. Dette har økonomiske fordeler, og bøndenes arbeid blir fordelt over en lengre periode.
Men vanligvis får vinrankene hvile om vinteren. I desember tilfører vi gjødsel og kompost. Så beskjærer vi. Vi tynner ut omtrent to tredjedeler av fjorårets vekst. I mars, når det begynner å bli litt varmere, sprøyter vi mot insekter og sykdommer og gjødsler på nytt. I april begynner de første skuddene å komme til syne. De nye vinrankene blir tynnet ut etter hvert som de vokser, og slyngtrådene blir festet til gitterverk. I mai, omkring to uker før de små, hvite, velluktende blomstene på klasene kommer til syne, begynner arbeidet med de steinfrie druene.»
«Steinfrie druer?» Jeg begynner å bli nysgjerrig.
«Det stemmer. Til dette bruker vi vanligvis Delaware-druene. Først reduserer vi størrelsen på klasene, og så blir de enkelte klasene dyppet i et veksthormon som kalles gibberellin. Dette forekommer naturlig i plantelivet, og det forårsaker at planten vokser uvanlig, men forhindrer at steinene vokser, noe som resulterer i de steinfrie druetypene. En måned senere blir denne dyppingen gjentatt, og denne gangen forårsaker hormonet at druene vokser seg større.
Nå vokser drueklasene godt, og vi kan sette papirhatter på dem. Hver enkelt klase får et dekke av papir eller plast. Dette tjener som en beskyttelse mot pesticider, fugler og sykdommer. I juni beskjæres det også litt ekstra for å forhindre at plantene vokser så mye at de tar næringen fra drueklasene. For de fleste sortene starter høstsesongen i slutten av juli eller i august og fortsetter til september for andre. Klasene knipes av vinrankene, legges i kasser og sendes ut på markedet.»
Hvordan japanerne spiser druer
I Japan dyrker man druer først og fremst for å spise dem, ikke for å lage vin. Mindre enn ti prosent av de over 500 000 tonn druer som dyrkes i Japan, brukes til vinproduksjon. Noen druer, for eksempel Koshu-druene har ganske seigt skall. De spises uten skallet, men steinene svelges hele. De fleste andre sortene, også de som ikke har så kraftig skall, blir derimot vanligvis spist uten både skall og steiner.
Jeg tar farvel med min venn Sano og synes nå at jeg har lært druedyrkingen i Japan litt bedre å kjenne. Og jeg har også fått større verdsettelse av alle de gode ting, deriblant druene, som Jehova har skapt til velsignelse og nytte for menneskene. — 1. Mosebok 2: 9, 16; 3. Mosebok 26: 5.