Robinson Crusoe — fakta og diktning
Robinson Crusoe er en av de mest populære romanene gjennom tidene. Romanen, som ble skrevet av engelskmannen Daniel Defoe, som levde i det 17. århundre, er fortellingen om en skibbrudden som på grunn av sin egen oppfinnsomhet overlevde på en øde øy, og boken er blitt lest av mange på en rekke forskjellige språk. Selve fortellingen er naturligvis bare diktning. Men visste du at det finnes en øy som heter Róbinson Crusoe, i dag, og at Daniel Defoe baserte sin berømte historie på det en virkelig mann opplevde på denne øya? La oss finne ut litt mer om dette.
OMKRING 640 kilometer fra den chilenske havnebyen Valparaíso finner vi øygruppen Juan Fernández. Øygruppen består av bare tre bitte små øyer i det store Stillehavet — Santa Clara, Más Afuera eller Alejandro Selkirk og Más a Tierra eller Róbinson Crusoe. Her finnes det rikelig med sel, sjøløver, fisk og Juan Fernández-hummer.
En uventet oppdagelse
Hvordan kunne noen finne disse bitte små øyene langt ute i havet? De ble funnet i 1563 av den spanske sjøfareren som de er blitt oppkalt etter, Juan Fernández. Han gikk i rute mellom Callao i Peru og Valparaíso i Chile. Vanligvis tok turen sørover mellom tre og seks måneder, til dels på grunn av de ugunstige vindforholdene og til dels på grunn av den kraftige Peru- eller Humboltstrømmen, som går nordover langs Chiles og Perus kyst. De skipene som skulle sørover, og som måtte kjempe både med vindene og med den sterke strømmen, pleide å bevege seg langsomt og lette anker hver kveld, så sant det var mulig.
Juan Fernández gjettet seg tydeligvis til at denne strømmen eksisterte, og gikk et stykke unna kysten for å unngå den. På den måten reduserte han sjøreisen til bare 30 dager og oppdaget dessuten øyene. Han ble imidlertid anklaget for å være en brujo (trollmann) og ble truet med å bli tatt i forhør av den katolske inkvisisjon i Lima. For å forsvare seg lot han dem få se loggboken sin. Saken ble oppklart, og hans hemmelighet ble åpenbart.
Dermed gikk øygruppen over i historien. I det 17. århundre ble den et senter for virksomheten til slike sjørøverkapteiner som Henry Morgan og Barthome Sharp, som fant den å være en ideell base for sine sjørøvertokter så langt unna som i La Serena i Chile og Guayaquil i Ecuador.
Robinson Crusoes plass i beretningen
Men hva med Robinson Crusoe? Det hadde seg slik at en skotte som het Alexander Selkirk, befant seg om bord på et skip som kom til øya Más a Tierra i 1704. Selkirk skal ha drømt at han skulle komme til å lide skibbrudd, og han hadde også kranglet med kapteinen. Han bad derfor om å bli satt i land på øya. Det han opplevde der, gav Defoe inspirasjon til sin roman Robinson Crusoe.
Til å begynne med følte Selkirk seg svært ensom og leste Bibelen for å finne trøst. Snart måtte han bruke all sin oppfinnsomhet for å klare å overleve. Han oppfant en rekke redskaper som gjorde livet lettere for ham, og noen av disse er fremdeles bevart i Edinburgh i Skottland. Det sies at paraplyen er en av hans oppfinnelser. Han skal ha laget den første av skinnet av en hunnsjøløve.
Etter at Selkirk hadde tilbrakt over fire ensomme år på øya, kom to engelske skip under kommando av kaptein Woodes Rogers dit, og Selkirk ble tatt om bord og vendte tilbake til England. Det lot imidlertid til at han savnet freden og roen på sin øy i Stillehavet, for han skal ha sagt: «Å, min kjære øy! Jeg skulle ønske at jeg aldri hadde forlatt deg!» Det er likevel tvilsomt at han ville ha sagt det hvis han hadde kunnet forutse hva som skulle skje med øya i framtiden.
Tidene har forandret seg
På grunn av øyenes strategiske betydning forsøkte spanjerne i 1750 å anlegge en permanent koloni der. Med tiden ble det anlagt en straffekoloni der. Fanger som hadde gjort seg skyldige i grusomme handlinger, for eksempel mord, ble sperret inne i et fort. De som ble funnet skyldige i gudsbespottelse eller andre «ugjerninger som hadde med troen å gjøre», ble utsatt for en umenneskelig behandling av den katolske inkvisisjon i Quito, Lima eller Santiago og ble forvist til huler som var fulle av rotter.
Hva så med øya i dag? Straffekolonien er borte. Det er en fredelig, tynt befolket øygruppe som blir lansert som et feriested. I 1979 drog et av Jehovas vitner, en eldste i en menighet i Valparaíso, til øya Róbinson Crusoe i forbindelse med sitt verdslige arbeid. Han stilte guiden noen spørsmål om religionssamfunnene på øya og fikk høre at den katolske presten bare kom en sjelden gang, og at den protestantiske presten hadde reist for godt. «Men det spiller ingen rolle for meg,» sa guiden. «Jeg er et av Jehovas vitner.» For en overraskelse for den besøkende fra Chile, som trodde at han var kommet til et jomfruelig distrikt!
Den besøkende fikk vite at en liten gruppe studerte Bibelen sammen med en kvinne som tidligere hadde hatt kontakt med Jehovas vitner i Santiago. Da han kom på besøk for annen gang, noen måneder senere, ble tre i gruppen døpt. Det finnes nå flere Jehovas vitner der, og de forkynner fryktløst for de 450 innbyggerne på øyene.
Ja, freden har vendt tilbake til den øya hvor Alexander Selkirk fant tilflukt for så lenge siden. Sammen med de to andre øyene i øygruppen er den nå blant de «mange øyer» som gleder seg over å høre at Jehova er blitt konge. — Salme 97: 1, EN.
[Kart/bilde på side 23]
(Se den trykte publikasjonen)
Juan Fernández
Alejandro Selkirk
Róbinson Crusoe
Santa Clara
[Rettigheter]
Fra: ROBINSON CRUSOE, illustrert av Milo Winter, utgitt av Rand McNally & Company