Hvordan en kan leve med sukkersyke

KATHY er en ung kvinne. Hun er nøye med hva hun spiser, passer vekten, sørger for å få mye mosjon og følger legens instrukser. Hun setter også insulininjeksjoner på seg selv hver dag. Kathy er en av mange millioner som har sukkersyke.

Til tross for at hun tar slike forholdsregler, sier hun: «Jeg kan aldri forutsi hvor høyt blodsukkeret mitt blir. En ettermiddag er det kanskje på 300. Dagen etter er det kanskje på 50, selv om jeg har fulgt samme program, og da får jeg insulinsjokk.» For ikke så lenge siden fikk hun en infeksjon som hun ikke ble kvitt, og måtte være på sykehuset i flere uker.

Mae er en eldre kvinne. Hun er ikke så nøye med hva hun spiser, og derfor er hun 23 kilo overvektig. Hun innrømmer at hun ikke er særlig flink til å gjøre det legen sier hun skal gjøre. Hun tar det ikke så tungt at blodsukkeret ofte stiger til over 300, og hun vil ikke ta insulin. Selv om hun tar en tablett for sukkersyke hver dag, ser det ut til at hun tenker overraskende lite på sykdommen.

Disse kvinnene høres forskjellige ut, men de lider av samme sykdom — diabetes mellitus. Hvorfor er de så forskjellige? Og hva kan de gjøre for å leve med sykdommen?

Hva er sukkersyke?

Først må vi forstå hva sukkersyke er. En nøkkelfaktor i sykdommen har å gjøre med kroppens produksjon av insulin, et hormon som dannes i bukspyttkjertelen. Insulin fremmer opptaket av sukker fra blodet og får sukkeret inn i cellene, hvor det blir brukt til energi eller blir lagret.

Men hvis kroppen ikke produserer nok insulin, får cellene lite sukker som kan lagres eller produsere energi. Isteden hoper det seg opp store mengder sukker i blodet, og det begynner å skape problemer. Dette er sukkersyke, enkelt forklart. Og det finnes to hovedformer, slik tilfellet med Kathy og Mae viser.

I Kathys tilfelle kalles sykdommen insulinmangel-diabetes eller type I-diabetes. Problemet her er bukspyttkjertelens manglende evne til å produsere insulin. Nyere undersøkelser viser at denne form for sukkersyke i hvert fall i noen tilfelle kan skyldes virusinfeksjoner. De fleste av dem som rammes av denne typen, er unge (under 30 år) og tynne. De må ha insulininnsprøytninger for å leve.

I Maes tilfelle heter sykdommen type II-diabetes. Den blir ofte omtalt som aldersdiabetes og er annerledes enn type I. Her er ikke problemet at bukspyttkjertelen ikke produserer insulin, men at den ikke produserer nok. Mye av det insulinet den produserer, blir sugd opp av fettceller. Bukspyttkjertelen kan ikke produsere nok insulin for å erstatte dette, og blodsukkeret stiger. De fleste av dem som har denne form for sukkersyke, er over 30 år og overvektige. Noen av dem kan greie seg uten insulininnsprøytninger. Det ser også ut til at det er større sannsynlighet for at de har arvet sykdommen.

Behandling av type I-diabetes

Kathys sykdom, type I-diabetes, er mye alvorligere, men mindre vanlig enn type II. Det kan virke som om behandlingen av type I er enkel, at det bare gjelder å erstatte insulinet. Men selv om insulininnsprøytninger kan holde en diabetiker i live, kan de ikke skape de svingningene i insulinkonsentrasjonen som kroppen trenger fra minutt til minutt.

For å redusere komplikasjonene ved sukkersyke, for eksempel blindhet og nyreproblemer, er det viktig å minske sukkermengden i blodet og urinen. Det er nødvendig å etterligne kroppens normale og hyppige svingninger i insulinnivået. Men spørsmålet er hvordan det skal gjøres. Behandlingen omfatter to ting: 1) forebyggende omsorg og 2) tilførsel av insulin.

I forbindelse med den forebyggende omsorg må det treffes tiltak for å redusere de daglige svingningene i kroppens behov for insulin. En viktig faktor er den maten pasienten spiser, for det er den fordøyelsesapparatet omdanner til blodsukker. En forstandig person med type I-diabetes lærer fort at han må ha en velregulert kost. Den bør bestå av de mer sammensatte karbohydrater foruten fettstoffer og proteiner. Han må unngå sukker, honning, kaker, svært sukkerholdig mineralvann og lignende søte saker. Disse karbohydratene strømmer fort ut i blodet.

Kroppen må tilføres en slik velregulert kost med jevne mellomrom. Hvis diabetikeren blir uforsiktig og når som helst spiser alt han får lyst på, blir det fort ubalanse mellom insulin og blodsukker. Da kan han bli mottagelig for akutte og alvorlige sykdommer eller for sendiabetiske komplikasjoner.

Mosjon senker blodsukkeret. Så en samvittighetsfull diabetiker med type I-diabetes lar mosjon høre med til den daglige rutine. Han passer på at han har noe sukker (for eksempel sukkertøy) for hånden i tilfelle mosjonen skulle senke blodsukkeret, slik at det ble for lavt, for det kan føre til insulinsjokk. Sterke følelser kan også ha en ødeleggende virkning på blodsukkeret og kan være årsak til at en ikke viser god nok selvkontroll med hensyn til kostholdet. Infeksjoner og sykdommer må behandles raskt, ettersom de kan forårsake store svingninger i blodsukkernivået.

Men en person med type I-diabetes som tar alle disse faktorene i betraktning, akkurat som Kathy, kan likevel ha problemer med å stabilisere blodsukkeret. Hva da?

Den andre viktige delen av behandlingen er bruken av insulininjeksjoner. Da insulin ble fremstilt for over 60 år siden, reddet det livet til mange diabetikere. Og senere begynte de å få en injeksjon om dagen, noe som til å begynne med ble betraktet som en stor fordel.

Det mest bekvemme er nok en innsprøytning om dagen, men det hersker en viss bekymring for at dette kan medføre komplikasjoner på lengre sikt, for eksempel åreforkalkning. Noen anbefaler derfor oftere injeksjoner av hurtigvirkende insulin for at man bedre skal kunne kontrollere blodsukkerkonsentrasjonen i løpet av dagen. Flere fremskritt som er gjort den siste tiden, har ikke bare gjort dette mulig, men også praktisk.

Et fremskritt som er blitt gjort i forbindelse med undersøkelser av blodsukkeret som diabetikeren kan foreta selv, er blitt kalt «det første virkelig betydningsfulle terapeutiske fremskritt som er blitt gjort siden insulinet ble oppdaget». Ved hjelp av et enkelt transportabelt apparat kan diabetikeren selv måle blodsukkerkonsentrasjonen flere ganger om dagen. Dermed kan han selv stadig regulere insulindosen og komme nærmere en normal blodsukkerkonsentrasjon.

En ulempe ved dette er at diabetikeren må stikke seg i fingeren når han skal ta blodprøven. Men det finnes spesielle lansetter til dette, og de som har erfaring i det, sier at det slett ikke er så ille. En annen ulempe er prisen på apparatet. Men den blir nok redusert etter hvert som det blir gjort teknologiske fremskritt.

Et annet fremskritt er at det nå finnes rimelige, svært spisse engangsnåler til insulinsprøytene. Det gjør at insulininnsprøytningene er mindre smertefulle enn før. Og i dag brukes det insulin som ikke trenger å oppbevares kjølig, noe som er en stor fordel når en er ute og reiser.

Nå er det kommet insulin som tilsvarer menneskeinsulin, på markedet, og dette blir ofte anbefalt for nye sukkersykepasienter med type I-diabetes. En spesiell insulinsprøyte uten nål og insulininfusjonspumpen er også noe nytt. Pumpen er en transportabel insulinsprøyte som sukkersykepasienten har i et belte rundt livet. Den sprøyter stadig inn insulin gjennom en nål i bukhulen. Pumpen er i bruk i dag, men mange leger mener at det er visse farer forbundet med den. Den bør bare brukes under tilsyn av en spesialist.

I den senere tid er det blitt vanlig å ta mindre hensyn til hva slags kosthold barn med type I-diabetes har. Noen mener at de kan ha et noenlunde normalt kosthold og så oppveie det ved å ta så mye insulin som måtte være nødvendig. Slike barn bør naturligvis likevel ikke spise mange søtsaker. Det ser ut til at det som i bunn og grunn skal til for at de skal kunne leve et forholdsvis normalt liv, er at det føres nøye kontroll med blodsukkerkonsentrasjonen, og at insulindosen justeres ofte.

Behandling av type II-diabetes

Det er ikke på langt nær blitt gjort så mange fremskritt i behandlingen av den mer alminnelige form for sukkersyke, type II-diabetes. Problemet her er som sagt ikke at bukspyttkjertelen ikke kan produsere insulin i det hele tatt. Det er det at bukspyttkjertelen ikke kan holde tritt med kroppens voksende behov for insulin. Denne tilstanden forverres vanligvis med overvekt.

Mange tar tabletter som får bukspyttkjertelen til å skille ut mer insulin. Men akkurat som det er grenser for hvor mye du kan piske en utslitt hest, er det grenser for hvor mye du kan få en utslitt bukspyttkjertel til å yte. Det kan være nyttigere å ha et riktig kosthold som reduserer vekten og skjærer ned på enkle sukkerarter, og å mosjonere fornuftig.

Hvis blodsukkeret ikke blir lavt nok selv om en mosjonerer, har et riktig kosthold og holder seg borte fra søtsaker, kan det være at det blir foreskrevet tabletter. Det er forskjellige meninger om dette. Noen leger foretrekker insulininnsprøytninger framfor tabletter også ved type II-diabetes. Tablettene kan ha bivirkninger, og det hersker en viss tvil om hvorvidt de virkelig forebygger alvorlige komplikasjoner.

Uansett må kvalifiserte leger overveie alle faktorer før behandling anbefales. Og diabetikeren må veie det ene mot det andre og til slutt selv bestemme seg for hva han skal gjøre.

Det går an å leve med sykdommen

For å kunne leve med sukkersyke må en altså ta forskjellige skritt, avhengig av hvilken type sukkersyke en har. Hvis en har type II-diabetes, kan løsningen være å leve på diett og gå ned i vekt. Men en lege sa: «Min erfaring er at hvis jeg skal se realistisk på det, så er det lite sannsynlig at pasientene gjør det. I de fleste tilfelle er jeg innstilt på å gi mine pasienter tabletter eller til og med insulin fra begynnelsen av.»

Hvis en har type I-diabetes, er det ikke fullt så enkelt å leve med sykdommen. Også her ligger kanskje en del av løsningen ikke bare i den medisinske behandlingen, men også i den holdning diabetikeren har til sykdommen. Det er riktignok ikke så hyggelig å se fram til daglige injeksjoner, kanskje flere injeksjoner om dagen, eller å stikke seg i fingeren for å sjekke blodsukkeret. Det er heller ikke lett å passe på at en lever et såpass ordnet liv at en spiser en bestemt slags mat med jevne mellomrom til omtrent samme tid hver dag, og at mosjon og hvile blir planlagt riktig.

Det å ha en realistisk holdning innebærer samtidig at en godtar det faktum at det ennå ikke finnes noe helbredende middel mot sukkersyke. Men det finnes behandling som riktignok krever selvdisiplin, men som kan holde sukkersykepasienter i live og gjøre at de holder seg noenlunde friske i mange flere år enn tilfellet ville ha vært uten behandling.

Holdninger som må unngås

En må unngå to ytterliggående holdninger. En som har sukkersyke, må på den ene side unngå å være likeglad med problemet. Han må ikke la være å følge god medisinsk veiledning og kanskje håpe at problemet vil forsvinne. For det vil det ikke.

Men ettersom sterke følelser forårsaker uregelmessige blodsukkerkonsentrasjoner, kan det på den annen side tjene mot sin hensikt å bekymre seg altfor mye for sykdommen. Det vil ikke være til noen hjelp å gå med konstant frykt og bli så opptatt av den nødvendige pleie av sykdommen at en holder seg borte fra normale aktiviteter. Selv om diabetikernes liv nødvendigvis må reguleres, kan de aller fleste diabetikere leve et normalt liv.

Vil sukkersyke og andre sykdommer noen gang kunne helbredes for alltid? Guds Ord, Bibelen, gir dette oppmuntrende svaret: Ja, helt sikkert! Og det vil skje i den nærmeste framtid! Det vil skje her på jorden når Guds rike hersker, den regjering som Jesus lærte sine etterfølgere å be om. (Matteus 6: 9, 10) Da blir dette oppfylt: «Ingen borger skal si: ’Jeg er syk.’» — Jesaja 33: 24.

[Uthevet tekst på side 26]

En del av løsningen ligger kanskje i diabetikerens holdning

[Bilde på side 25]

En som har sukkersyke, må vise selvkontroll og unngå søtsaker for at blodsukkeret skal kunne holdes på et akseptabelt nivå