Finnes det et sted med evig pine?

NOEN sier ja. Andre sier nei. Andre igjen vet ikke hva de skal tro. For et par århundrer siden var troen på et brennende helvete med evig pine for de ulydiges sjeler etter døden nesten universell i kristenheten. I dag er det mange som forkaster denne læren og holder seg til den hjemmestrikkede filosofien at «helvete er her på jorden». Hvordan forholder det seg egentlig? Kommer de onde til helvete? Finnes det virkelig et sted med evig pine?

Det er mange teorier om helvete. I middelalderen forestilte en seg at helvete var et sted under jorden hvor de syndere som ikke angret, ble pint i all evighet. Dante, den berømte dikteren som ble født i det 13. århundre, beskrev helvete på denne måten (fra Dantes guddommelige komedie, oversatt til dansk av Chr. K. F. Molbech, København 1929):

«Jeg flokker så av nakne ånder . . .

De verget seg med hender imot den hete jord og regnets flammer . . .

Rundt om jeg hornete djevler så . . . Hver den som svek . . . her straffet blir.»

Michelangelos freske i Det sixtinske kapell i Vatikanet skildrer et slikt fryktinngytende helvete. Det sies at denne fresken skremte vettet av pave Paul III, som hadde gitt Michelangelo i oppdrag å lage den.

Både Calvin og Luther godtok den katolske oppfatningen av helvete. I dag blir læren om et brennende helvete fortsatt holdt fram. New Catholic Encyclopedia sier: «Det viktigste kjennetegn på helvete . . . er dets ild, som er uslokkelig . . . og evig . . . Uansett hva som ligger i uttrykkene ’uslokkelig ild’ og ’evig ild’, bør de ikke bortforklares som meningsløse.» Og den kjente amerikanske vekkelsespredikanten Billy Graham sier: «Læren om et bokstavelig helvete finnes i alle de ledende kirkesamfunns trosbekjennelser. . . . Gud betraktet helvete som virkelig nok til at han sendte sin eneste Sønn til verden for å frelse menneskene fra helvete.»

I den senere tid har det imidlertid vært en tendens til å bortforklare læren om et bokstavelig helvete med ild og pine og i stedet fremstille det slik at det innebærer muligheten for at en kan gå fortapt og bli atskilt fra Gud for evig — en mental pine. I et brev fra Vatikanet som ble offentliggjort i 1979 på vegne av pave Johannes Paul II, ble imidlertid læren om at syndere som ikke angrer, vil komme til et brennende helvete, på nytt framholdt, og det ble advart mot å så tvil med hensyn til den.

Virkningen på dem som lever

Tanken på et brennende helvete har vært årsak til at folk har lidd de frykteligste kvaler. John Bunyan, forfatteren av Pilgrim’s Progress (Pilegrims vandring), skrev at da han var en gutt på ni—ti år, ble han skremt «av fryktelige drømmer, og . . . skalv ved tanken på den grusomme pinen i helvetes ild». Mange andre har lidd de samme kvalene. En mann fra Durban i Sør-Afrika sier: «Da jeg var gutt, hadde jeg de frykteligste marerittene om helvete, og jeg gråt ofte om natten. Mine kjære foreldre forsøkte å trøste meg, men de klarte det ikke.»

I århundrer er læren om et brennende helvete blitt hamret inn i lett påvirkelige barnesinn, og den har tordnet mot folk fra prekestolene. Hvilken virkning har dette hatt på folks hjerte? Har det fått folk til å bli vennligere, mer kjærlige og mer medfølende overfor andre?

Historikeren Henry C. Lea skriver i sin bok A History of the Inquisition of the Middle Ages at de som førte an i den avskyelige inkvisisjonen, trodde at de kjetterske ofrene deres «kanskje kunne bli frelst fra de evige flammer ved å gjennomgå en kortvarig ild». Han fortsetter: «Hvis en kjærlig og allmektig Gud utøste sin vrede over dem av sine skapninger som syndet mot ham, hadde ikke mennesket noe med å sette spørsmålstegn ved hans rettferdige veier, men i stedet ydmykt etterligne hans eksempel og glede seg når muligheten til å gjøre det ble det forunt.»

Den spanske historikeren Felipe Fernández-Armesto sier også: «Det er selvfølgelig sant at inkvisisjonens domstoler var skånselsløse i sin bruk av tortur for å tvinge fram en tilståelse; men igjen må de barbariske metodene veies mot de pinsler i helvete som ventet en kjetter som ikke tilstod.» — Uthevet av oss.

Læren om evig pine har fått mange kirkegjengere til å bli ateister. Til og med Billy Graham innrømmet at det er «den av kristendommens læresetninger som er vanskeligst å godta». Men har denne læren virkelig støtte i Bibelen?

Er det en kristen lære?

’Selvsagt lærer Bibelen det,’ sier mange. Bibelen snakker om folk som blir kastet i en ild. Men bruk av symboler er vanlig i Bibelen. Er så ilden bokstavelig, eller er den symbolsk? Og hvis den er symbolsk, hva representerer den da?

Åpenbaringen, kapittel 20, vers 15, sier for eksempel: «Om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.» Men vers 14 sier: «Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen.» Dette høres rart ut! Kan dødsriket bli pint i ildsjøen? Og hvordan kan døden, som er en tilstand, bli kastet i en bokstavelig ild? Siste del av vers 14 sier: «Ildsjøen, det er den annen død.» Åpenbaringen 21: 8 bekrefter dette. Hva er så «den annen død»? Den katolske oversettelsen The Jerusalem Bible tilføyer dette i en fotnote til «den annen død»: «Evig død. Ilden . . . er symbolsk.» Ja, ilden er et symbol på fullstendig ødeleggelse eller tilintetgjørelse.

Dette var interessant! Men hva da med «dødsriket»? Det greske ordet som er gjengitt med «dødsriket» i den vanlige norske oversettelsen, er hades, som ifølge Strongs Exhaustive Concordance of the Bible betyr «grav». Er dødsriket et sted hvor de døde er ved bevissthet eller blir pint? Bibelen svarer: «De døde vet slett ingen ting. . . . For i dødsriket, som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.» — Forkynneren 9: 5, 10.

Skal de døde være i dødsriket for bestandig? Nei. Jesus var selv i dødsriket eller hades, men «stod opp den tredje dag», slik Bibelen og også kirkens trosbekjennelser lærer. (1. Korinter 15: 4; Apostlenes gjerninger 2: 29—32; Salme 16: 10) Det er også takket være Jesus «at rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde». (Apostlenes gjerninger 24: 15) Så dødsriket skal til slutt bli tømt og opphøre å eksistere — det blir «kastet i ildsjøen».

Men noen spør kanskje: ’Hvorfor sier Åpenbaringen, kapittel 20, vers 10, at Djevelen skal pines i ildsjøen?’ Som vi har sett, er ildsjøen symbolsk. Det er derfor logisk å trekke den slutning at pinen også er det.

I bibelsk tid torturerte fangevokterne ofte fangene på det grusomste, og de ble derfor omtalt som «pinere». I en av sine illustrasjoner snakket Jesus om en ubarmhjertig tjener som ble ’overlatt til harde fangevoktere’. (Det greske ordet som her er brukt, er basanistes, som egentlig betyr «pinere», og mange oversettelser gjengir det også på denne måten.) (Matteus 18: 34; se EN.) Når Åpenbaringen derfor snakker om at Djevelen og andre skal «pines . . . i all evighet» i ildsjøen, betyr det at de vil «bli holdt i fangenskap» for bestandig i den annen død, det vil si at de blir fullstendig tilintetgjort. Det blir sagt at både Djevelen, den død vi har arvet fra Adam, og de onde som ikke angrer, skal ødelegges for evig — eller «bli holdt i fangenskap» i ildsjøen. — Jevnfør Hebreerne 2: 14; 1. Korinter 15: 26; Salme 37: 38.

Når vi er blitt kjent med Bibelens symbolske språk, kan vi bedre forstå hva Jesus mente da han snakket om at syndere skulle «bli kastet i helvete, der marken ikke dør og ilden ikke slokner». (Markus 9: 47, 48) Det greske ordet som her er oversatt med «helvete», er géenna eller Gehenna. Gehenna var navnet på en dal som lå utenfor Jerusalem, og som ble brukt som byens søppelplass. En ild ble holdt ved like der dag og natt for at byens avfall skulle bli tilintetgjort. Det som på den måten ble brent, innbefattet av og til liket av forbrytere som ble ansett for å være uverdige til å få en anstendig begravelse eller en oppstandelse. Det var også mark i dalen, som var med på å fortære avfallet, men de var absolutt ikke udødelige! Jesus viste ganske enkelt ved hjelp av en illustrasjon som judeerne lett kunne forstå, at de onde som ikke angrer, vil bli tilintetgjort for bestandig. Gehenna står derfor for det samme som «ildsjøen» — det er et symbol på den annen død, evig tilintetgjørelse.

Læren om evig pine er basert på tanken om en udødelig sjel. Men Bibelen slår tydelig fast: «Den sjel som synder, den skal dø.» (Esekiel 18: 4, 20, GN; se også Apostlenes gjerninger 3: 23, EN.) De som har forkynt læren om helvetes ild, har fått den sanne Gud, Jehova, til å framstå som en satan — et ondskapsfullt uhyre — i stedet for det han er: en kjærlig Gud, «barmhjertig og nådig . . . og rik på miskunn». — 2. Mosebok 34: 6.

I sin kjærlighet har Gud truffet tiltak for å frelse menneskene, ikke fra evig pine, men fra evig tilintetgjørelse. Jesus sa: «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at hver den som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» — Johannes 3: 16, NW.

[Uthevet tekst på side 26]

Inkvisitorene trodde at de med sin grusomme tortur frelste syndere fra en verre skjebne

[Bilde på side 25]

Helt fram til vår tid trodde nesten alle i kristenheten at det fantes et sted som dette