Verdensutstillinger kjemper for sin framtid
VERDENSUTSTILLINGER og internasjonale messer har vanligvis vakt stor allmenn interesse. De har også fremmet verdenshandelen. Men det er flere som nå undres på om de har noen framtid. Hvorfor det?
Historien bak messer og utstillinger, hensikten med dem samt noen iakttakelser fra en utstilling som nylig ble holdt, vil hjelpe oss til å få svar på spørsmålet.
Opprinnelse og hensikt
Historien bak messene kan spores tilbake til førkristen tid, til religiøse høytider og sammenkomster i Midtøsten. De åpnet veien for handelsmenn, for eksempel fønikerne, slik at de kunne distribuere sine varer i hele middelhavsområdet.
Handelsmesser slik vi kjenner dem i dag, begynte i Europa i middelalderen. De var handelssentrer for kjøpmenn og andre. Den religiøse bakgrunn fremgår av ordet «messe», som ’er avledet av det latinske ordet missa, som betyr «messe» [i betydningen nattverdsgudstjeneste]’. (The Encyclopedia Americana, den internasjonale utgave) Men med tiden forsvant den religiøse bakgrunnen ut av bildet, og det hele fikk et mer kommersielt preg.
Det kom klart til uttrykk på utstillingen i Crystal Palace i London i 1851, en utstilling som ble betraktet som den første virkelig internasjonale utstilling, og som ble en modell for dem som kom senere. Hensikten med den var å «introdusere verden for britiske varer og fremstillingsmetoder, for derved å stimulere etterspørselen». Ble den en suksess?
The Encyclopedia Americana gir oss svaret: «Ikke bare fikk britene kjennskap til andre lands fremragende kunst og håndverk, men de besøkende . . . ble klar over hvor overlegne britiske varer, maskiner og produksjonsteknikker var. Det ble straks en kraftig oppgang i etterspørselen etter britiske varer.»
Etter hvert som det ble stadig flere internasjonale utstillinger, fant man det passende å samordne dem under et verdensråd. (Rammen på side 25 inneholder en liste over noen av de mest kjente internasjonale messer og utstillinger.) I 1928 kom derfor 35 nasjoner sammen i Paris og undertegnet en avtale om å ha en diplomatisk konvensjon «som skulle fastsette hvor ofte og hvordan verdensutstillinger skulle organiseres». I 1931 opprettet denne konvensjonen BIE (Bureau Internasjonal des Expositions), som skulle føre tilsyn med disse utstillingene.
EXPO 86: Verdensutstillingen i 1986
Den seneste verdensutstillingen som ble arrangert, var EXPO 86 i Vancouver i Canada fra 2. mai til 13. oktober 1986. Det var oppført over 90 paviljonger på det 700 mål store området, og det var 54 land som deltok. Temaet for EXPO 86 var «transport og kommunikasjon» med mottoet «Verden i bevegelse — verden i kontakt». Selve midtpunktet var Expo-sentret, en 17-etasjes, geodetisk kuppel av rustfritt stål. Den rommet blant annet en Omnimax-kino med 500 sitteplasser som projiserte filmer på en åtteetasjes høy kuppelformet skjerm.
Sovjetunionen og USA viste fram romfartøy og satellitter for å vise hva de har utrettet innenfor transport og kommunikasjon. Utstillingens hovedattraksjon var imidlertid den kanadiske paviljongen på Canada Place, en enestående konstruksjon til en verdi av 144,8 millioner dollar, som etter planen skal være et «permanent regjeringskompleks». Anlegget er bygd på en brygge ved havnen i Vancouver og ser ut som en kombinasjon av et luksusskip og en stor femmasters seilskute som står klar til å stikke til sjøs.
Etter at Expo var avsluttet, ble Canada Place utpekt til sentret for verdenshandelen. Det er det godt egnet til, for det er på størrelse med to fotballbaner. Det er plass til 5000 mennesker, det har 23 andre møterom, og til og med et hotell med 500 rom og en ballsal.
«Var den virkelig prisen verd?»
Ettersom bygningene fortsatt skal brukes, og fordi mange tomter er blitt utbygd, sier noen at en verdensutstilling er prisen verd, uansett hva den koster. De peker på arbeidsplassene som er blitt skapt, den økende turismen, skatteinntektene og det nye transportsystemet, broer og motorveier samt alle de andre biinntektene.
Mange roser mengden av god familieunderholdning på en slik utstilling. Ved Expo var det i tillegg til belærende utstillinger i hver paviljong en fornøyelsesavdeling, fire amfiteatre og kinoer og mer enn 43 000 gratis forestillinger, for eksempel danseoppvisninger og konserter. Atmosfæren rundt arrangementene fikk en skribent til å si: «Det er behagelig bare å gå omkring.» En av filmene som ble vist, var «nominert til Oscarprisen for beste dokumentar kortfilm».
Men «var den virkelig prisen verd?» spurte en avis. På avslutningsdagen for EXPO 86 rettet en kanadisk avis oppmerksomheten mot gjelden på hundretalls millioner av dollar som må betales, og sa: «I morgen begynner bakrusen.»
Omkostninger og gjeld
«Utstillingen avsluttet med et underskudd på 349 millioner dollar,» skrev The Toronto Star. Underskudd i forbindelse med tidligere arrangerte verdensutstillinger finner du i den rammen som vi tidligere henviste til. EXPO 86 var altså ikke noe unntak. Den hadde riktignok over 22 millioner besøkende, og det var flere enn ventet. Og den hadde en utmerket gratis publisitet over hele verden — 10 000 journalister fra 60 land forsikret at de skulle skrive om den. Den hadde vært forberedt i åtte år, og det hadde vært en «fremragende markedsføringskampanje over hele jorden» for å øke interessen for den. Likevel ble det underskudd.
Ville den ikke likevel medføre en oppgang i økonomien? «Provinsens vanskeligstilte økonomi opplevde en kortvarig lykke, lik den en narkotikamisbruker søker — hurtig og lystbetont. Men det ser ikke ut til å bli noe av den forventede internasjonale investeringen,» stod det i en rapport. Arbeidsløsheten i distriktet er nå tilbake på det nivå den lå på før utstillingen.
Det er ikke slutt på utgiftene for skattebetalerne ennå. Selv om et så vakkert anlegg som Canada Place kan brukes i framtiden, må det settes i stand. Bare det å rengjøre det er beregnet til å koste cirka ti millioner dollar. Kostnadene i forbindelse med istandsettingen har allerede passert 18 millioner dollar. Men det er også andre faktorer som tyder på en nedgang i interessen for verdensutstillinger.
Andre årsaker
En skribent har gjort denne iakttagelsen: «Vi har begynt å stille oss skeptiske til teknologien. Vi føler i det minste ikke lenger ærefrykt for den.» Den blir ikke lenger beundret uten at det er noen grunn til det.
David Suzuki, en kanadisk forsker, sa om EXPO 86: «I forbindelse med de fagre løfter om kunstig intelligens, reiser i verdensrommet og sammensmelting av atomer gav [utstillingen] ingen antydninger om de altoverveiende militære følgene av dette arbeidet, de enorme inntektene den private industri vil få, eller de sosiale, miljømessige og personlige følgene av de kommende forandringer.»
Andre årsaker til den sviktende interessen er: «Verdensutstillinger er ikke lenger en målestokk for den industrielle verden når det gjelder å vurdere eller bedømme kvalitet og verdi.» «Folk undrer seg ikke lenger så mye over det de ser i dag . . . de . . . kan se all verdens under på TV.» «Det økende antall verdensutstillinger som har vært holdt i løpet av de siste 20 årene, har tydeligvis fått mange til å stille seg likegyldig til dem.»
Hvilken framtid har utstillinger?
’For mange typer messer og, i det minste i USA, for mange fiaskoer fører til en omvurdering av begrepet verdensutstillinger,’ ifølge generalkommissæren for EXPO 86. Det var dessuten før EXPO 86 tok til.
Det minkende antall besøkende ved mange av de utstillinger som nylig er blitt holdt, har skapt bekymring hos dem som organiserer og støtter dem. Australia forbereder nå EXPO 88 i Brisbane, som åpner den 30. april. Den vil ha som tema «fritid i en teknologiens tidsalder». Vil den bli en gjentagelse av den suksess en hadde med EXPO 86? Det vil tiden vise. Det er helt klart at noe må gjøres for å trekke enda flere tilskuere og for å hindre store økonomiske underskudd, hvis verdensutstillingene skal ha noen framtid.
[Ramme/bilde på side 25]
Noen kjente verdensutstillinger og internasjonale messer
◼ Verdensutstillingen i Chicago i 1893 ble besøkt av 27,5 millioner mennesker. Her fikk folk se verdens første pariserhjul.
◼ Verdensutstillingen i New York (1939—1940) med sin futuristiske Trylon og Perisphere for å kaste lys over temaet «morgendagens verden». Den samlet nesten 45 millioner tilskuere.
◼ En annen verdensutstilling i New York (1964—1965) understreket temaet «fred gjennom forståelse» med symbolet Unisphere, en 43 meter høy globus i rustfritt stål. Utgiftene til utstillingen overskred inntektene med over 20 millioner dollar.
◼ Expo 67 (4000 mål) i Montreal i Canada ble regnet for å være en stor suksess. Den ble besøkt av over 50 millioner, og over 60 land deltok. Men den «hadde et underskudd på 300 millioner dollar».
◼ Osaka i Japan var vertskap for Expo 70 (3300 mål). Det var 64 218 770 som besøkte utstillingen. Hele 77 land deltok, noe som var rekord.
◼ Knoxville i Tennessee i USA (1982) ble besøkt av 11,1 millioner mennesker.
◼ New Orleans i USA (1984) samlet 7,3 millioner mennesker, men ble avsluttet med et underskudd cirka 100 millioner dollar.
◼ Tsukuba i Japan i 1985 (1020 mål). Denne utstillingen hadde 20,3 millioner besøkende.
[Bilder på side 23]
Over: Unisphere, symbolet ved verdensutstillingen i New York (1964—1965)
Til venstre: Atomium fra verdensutstillingen i Brussel i 1958
Under: Expo-sentret på utstillingen i Vancouver i 1986
[Bilder på side 24]
Bilder fra EXPO 86 i Vancouver