«De fremste ofrene for religionsforfølgelse»

RELIGIONSFORFØLGELSE har det vært opp gjennom hele historien. Det var religiøse grunner som førte til at Kain myrdet Abel. Kain likte ikke at Gud godkjente Abels offer, men ikke så med velvilje på hans offer. Han ble sint, og til slutt drepte han broren. — 1. Mosebok 4: 3—8.

Jesus Kristus forutsa at hans etterfølgere skulle bli forfulgt, spesielt i endens tid. Han sa: «Da skal dere bli utlevert, lide trengsel og bli drept; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld.» — Matteus 24: 9.

I tusener av år har de store religionene forfulgt hverandre når de har sett hvordan deres fullstendige kontroll over folket er blitt truet. Katolikker, protestanter, hinduer, muhammedanere, jøder og andre har slaktet hverandre ned. Forfølgelsen er blitt rettferdiggjort ved at det er blitt vist til rettroenheten, den ufeilbarlige sannhet og sjelens frelse. Jødene er blitt forfulgt både på grunn av sin religion og sin rase. I enkelte land nå i det 20. århundre har ateistiske kommunister gått til angrep på religionen, som de har sagt var «opium for folket».

Men i det samme århundre er det én gruppe mennesker som er blitt forfulgt fra alle hold — enten det er religiøse eller politiske makter. Hvem er det, og hva har vært motivene bak forfølgelsen?

«De fremste ofrene»

Mannen som var hovedanklager i Watergate-saken, Archibald Cox, skriver i sin bok The Court and the Constitution (1987): «De fremste ofrene for religionsforfølgelse i De forente stater i det 20. århundre var Jehovas vitner.» Hva kom det av? Han skriver videre: «De begynte å tiltrekke seg oppmerksomheten og bli undertrykt i 1930- årene, da de vervet stadig flere tilhengere og raskt vokste i antall. De viste til Bibelens guddommelige åpenbaringer, stod på gatehjørnene og gikk fra hus til hus og tilbød traktater fra Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, mens de forkynte at det onde triumvirat av organiserte kirker, handelsvesenet og staten er Satans redskaper.»

Da nasjonene kastet seg ut i den annen verdenskrig, ble vitnene offer og martyrer for den nasjonalistiske ånd som de krigførende stater oppmuntret til. I noen land ble det innført tvungen flagghilsen i skolen. Tvungen militærtjeneste ble innført i de fleste land. Jehovas vitner mener de skal gi keiseren det som keiserens er — og det er vel få grupper som mer samvittighetsfullt betaler sin skatt og lyder landets lover — men de gir også Gud det de mener han krever, nemlig tilbedelse og full lojalitet. De respekterer de høye prinsipper som et lands flagg ofte representerer, men det å hilse flagget betrakter de som tilbedelse og dyrkelse av et bilde. Det var et standpunkt som førte til at de fikk problemer i De forente stater i 1930- og 1940-årene.

Hundrevis av barn ble utvist fra skolene fordi de ikke ville hilse flagget. Som professor Mason skrev i sin bok Harlan Fiske Stone: Pillar of the Law (En lovens grunnpillar): «Når de nektet det, betydde det ikke at de var upatriotiske, eller at de ikke elsket sitt land. Det betydde ganske enkelt, etter deres oppfatning av Skriften, at flagghilsen var et brudd på det bibelske forbudet mot å tilbe et gudebilde.»

Saken ble brakt inn for De forente staters høyesterett, og i 1940 ble vitnenes appell avvist med åtte stemmer mot én. Den ene og modige mannen som dissenterte, var dommer Harlan Fiske Stone. Professor Mason fortalte om hvordan enkelte reagerte: «John Haynes Holmes, som var formann for den amerikanske union for borgerrettigheter, sa at Stones dissens ville ’bli stående som en av de store dissenser i amerikansk rettshistorie’. Pressekommentarene var meget positive. Ett hundre og syttién ledende aviser kom straks med skarp kritikk av dommen. Bare en håndfull støttet den.» Men hva skjedde så?

Professor Cox sier videre i sin beretning: «Forfølgelsen av vitnene tiltok. Enkelte steder, spesielt i Texas, ble vitnene angrepet av pøbelflokker fordi de nektet å hilse flagget, og de ble av og til anklaget for å være ’naziagenter’.» I Maine ble en Rikets sal brent ned. I en by i Illinois samlet hele befolkningen seg «for å gå løs på om lag 60 vitner». Og hva gjorde myndighetene? «Politiet stod stort sett som passive tilskuere, eller de var aktivt med på forfølgelsen.» Som professor Mason sier: «Justisdepartementet kunne føre denne voldsbølgen direkte tilbake til høyesteretts avgjørelse i den første flagghilsensaken. Domstolen ble dermed selv et våpen i kampen om menneskenes sinn.»

En dramatisk helomvending

Jehovas vitners barn fulgte det eksempel de tre trofaste hebreere foregikk med i sin tid, og nektet å hilse et nasjonalsymbol, i dette tilfelle flagget, trass i den ondsinnete forfølgelsen. (Daniel, kapittel 3) Selskapet Vakttårnets juridiske kontor fortsatte å appellere alle rettsavgjørelser som dreide seg om flagghilsen. Ja, «Jehovas vitner kjørte så hardt på i denne saken at [dommer] Stone antydet at de ’burde belønnes for det bidrag de yter for å få løst de juridiske problemer som er knyttet til borgerrettighetene’». — Harlan Fiske Stone: Pillar of the Law, side 598.

Den 14. juni 1943 (på selve flaggdagen i USA) gjorde så De forente staters høyesterett noe høyst uvanlig. Den omstøtte sin egen avgjørelse i en ny sak om flagghilsen (West Virginia State Board of Education mot Barnette) og frikjente vitnene. Samme dag sa dommerne følgende i en annen sak som dreide seg om Jehovas vitner: Slik denne «loven anvendes på appellantene [Jehovas vitner], straffer den dem, enda det budskap de kom med, ikke påstås eller er påvist å være overbrakt i noen ond eller forrædersk hensikt eller kan sies å ha tilskyndt eller hisset til opprør mot landet eller staten. . . . Vår avgjørelse går ut på at det ikke er straffbart å komme med et slikt budskap».

Dommer Jackson, som la fram rettens avgjørelse, fikk med en uttalelse som minner om Gamaliels vise ord i fortiden: «Om det finnes noe som står urokkelig fast i vår forfatning, så må det være dette at ingen embetsmann, høy eller lav, kan bestemme hva som skal være rett tro når det gjelder politikk, nasjonalisme, religion eller andre meningsspørsmål, eller som skal kunne tvinge borgere til, i ord eller handling, å bekjenne sin tro på noe slikt.» Denne dommen er blitt omtalt som «en av de mest dramatiske helomvendinger i domstolens historie». — Se også Apostlenes gjerninger 5: 34, 38, 39.

Hvorfor var det bare rett og rimelig at vitnene ikke skulle kunne tvinges av loven til å ære flagget? Professor Cox sier: «Krenkelsen av Gobitis- og Barnette-barna [Jehovas vitner] var at staten tvang dem til å støtte en politisk lære som de ikke trodde på.» Alt vitnene hadde gjort, var å følge det bibelske prinsippet: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 5: 29.

Hvorfor beskytte minoriteten?

I sin analyse av disse sakene stiller professor Cox et meget viktig spørsmål: «Hvorfor skal vi bekymre oss om åndsfriheten til denne lille minoriteten som nekter å hilse flagget? Eller være opptatt av å beskytte handlefriheten til bråkmakere som de evangeliske Jehovas vitner?» Han svarer: «Dels ligger svaret i det enkelte menneskes egenverd som vårt samfunn bygger på, et egenverd som både ortodokse og uortodokse har. Dels ligger det i bevisstheten om at det i neste omgang kan gjelde oss, hvis staten får brakt Jehovas vitner til taushet.»

Ja, når man undertrykker religionsfriheten for en upopulær minoritet, kan det være begynnelsen til undertrykkelse av andre friheter for samtlige borgere. Det er også en annen interessant faktor som professor Cox tar med i sin vurdering:

«Og dels ligger det i bevisstheten om at en ytterliggående minoritet kan finne sannheten — en sannhet som blir skjøvet i bakgrunnen, eller som for evig går tapt gjennom denne undertrykkelsen.» Og blant de sannheter som ble gjort til gjenstand for undertrykkelse, er den Jehovas vitner forkynner, nemlig at menneskehetens eneste håp om fred og frelse ligger i Guds rike med Kristus Jesus som konge. — Daniel 2: 44; Matteus 6: 9, 10.

Kristne «bråkmakere»

Når Cox omtaler Jehovas vitner som «bråkmakere», bringer det tanken hen på hvordan de første kristne disipler ble omtalt av sine motstandere: «Disse folkene som oppvigler hele verden, er nå også kommet hit . . . Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus.» (Apostlenes gjerninger 17: 6, 7) Hvor sterkt minner ikke dette om den situasjon Jehovas vitner befinner seg i i mange land! Og hvorfor er det slik? Av de samme grunner som førte lidelser over de første kristne — deres troskap mot kongen Jesus Kristus og hans rike.

Vitnenes fremgang i forkynnelsen har drevet det ortodokse presteskap til å søke hjelp hos de verdslige myndigheter. Det var det samme som skjedde etter at Paulus hadde hatt fremgang i sin tjeneste. Beretningen forteller: «Dette gjorde jødene forbitret, og de fikk med seg noen av pøbelen på torget og laget et oppløp som satte byen på ende. De . . . slepte . . . Jason og noen av brødrene med seg til dommerne.» — Apostlenes gjerninger 17: 5, 6.

Jehovas vitner har måttet lide under forfølgelse i mange land, både i krig og fred. De som har satt i gang denne forfølgelsen, har ofte vært religiøse ledere som har utnyttet sin innflytelse hos folk innen det regime som sitter ved makten, og dermed fått innskrenket vitnenes virksomhet. Et kjent eksempel er forfølgelsen av Jehovas vitner i det katolske Spania i årene fra 1950 til 1970. Menn, kvinner og barn ble forfulgt, idømt bøter og fengslet bare fordi de studerte Bibelen i sine egne hjem. Hundrevis av unge menn måtte sitte over ti år i militærfengsler fordi de holdt fast på sin kristne nøytralitet.a

Den situasjon Jehovas vitner i Spania kom i, er så spesiell at en kjent jurist, Martín-Retortillo, skrev: «Når man studerer domstolenes virksomhet over en tiårsperiode og ser på de straffereaksjoner regjeringen har tatt i bruk i forbindelse med offentlig ro og orden i tilknytning til religiøs virksomhet, er det ett faktum som klart skiller seg ut: Det er at i nesten alle de saker som er behandlet, har de involverte tilhørt bare én religiøs gruppe . . . ’Jehovas vitner’.»

Forfølgelsen greier ikke å stoppe vitnene

Siden 1970 har Jehovas vitner vært lovlig anerkjent i Spania, og i stedet for de 10 000 som var aktive den gang, er det nå om lag 70 000 som er knyttet til cirka 1000 menigheter. En tilsvarende vekstprosent finner vi i De forente stater. I den perioden professor Cox behandler (1930- og 1940-årene), var det bare mellom 40 000 og 60 000 vitner i USA og 115 000 til sammen verden over. I dag er det over 770 000 Jehovas vitner i USA og 3 400 000 i 55 000 menigheter verden over. Forfølgelsen har ikke greid å stoppe den fremgang de har hatt i sitt verdensomfattende undervisningsarbeid.

Når vitnene blir stilt ansikt til ansikt med forfølgelse, er det bare ett svar de kan gi: «Dere får selv avgjøre om det etter Guds vilje er rett å lyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» — Apostlenes gjerninger 4: 19, 20.

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

Domstoler fastslo at det å nekte å hilse flagget ikke betyr at man viser mangel på respekt for det

[Bilde på side 24]

Det var bare dommer Stone som støttet Jehovas vitners standpunkt da USAs høyesterett felte sin dom i 1940

[Rettigheter]

Forvalterens kontor, USAs høyesterett

[Bilde på side 25]

Disse høyesterettsdommerne stod bak flertallsavgjørelsen som gikk i vitnenes favør i saken om flagghilsen

[Rettigheter]

Forvalterens kontor, USAs høyesterett