Kristenheten går i kanaaneernes spor

KANAANEERNE hadde en religion som innebar utukt, ekteskapsbrudd, homoseksuelle handlinger og barnemord. Derfor spydde jorden dem ut. Israelittene tok etter deres religion og blandet dens obskøne handlinger med tilbedelsen av Jehova, og landet spydde dem ut. I vår tid er det mennesker og religionssamfunn som hevder at de er kristne, men som likevel gjør seg skyldige i slik seksuell umoral som disse i fortiden. Utukt og ekteskapsbrudd er blitt helt vanlig. Homoseksuelle handlinger florerer, og atskillige små blir tatt av dage i mors liv. Barn i Kanaan ble ofret i hundretall; i dag blir barn drept i millionvis — 55 millioner i året. — Jevnfør 2. Mosebok 21: 22, 23, EN.

For ikke å bli stemplet som gammeldags eller snerpete har mange kirkesamfunn i kristenheten ikke nølt med å slutte seg til dem som sier at «alt er tillatt». Noen sørger til og med for at en «trygt» kan begå seksuelle synder. Det gjorde for eksempel den unitariske presten som stoppet midt i en preken for å dele ut kondomer til menigheten.

En journalist som selv tilhører den episkopale kirke (den anglikanske kirke i USA), skrev: «Åttiårenes episkopale kirke er et teologisk verksted som driver med utstopping. En kan stole på at den stopper ut og setter i vinduet en hvilken som helst sosial trend som virker mest moderne i øyeblikket. Noen år er det politikk. I år er det sex.» Han refererte til et nytt opplegg for seksualundervisning som viser at «kristne ligger etter sin tid når de nekter å tolerere sex mellom homofile . . . og vellyst blant ugifte». En episkopal biskop i New York mener at «ansvarlige homofile forhold en dag vil bli akseptert som noe som er i harmoni med Guds vilje».

Roy Howard Beck, som er knyttet til det religiøse uketidsskriftet United Methodist Reporter, skrev i sin bok On Thin Ice: «Blant dem som ble tatt på fersk gjerning [når det gjaldt umoral], var det TV-evangelister, predikanter høyt på strå i de største kirkesamfunnene, biskoper, kjente karismatiske ledere, lekpredikanter som har gjort seg tydelig bemerket, aktede pastorer i små trossamfunn, prester, pinsevenner, liberale, konservative — og du kan gjerne nevne flere. For en kommentar til kirkens rolle når det gjelder å oppløfte samfunnet!» — Side 214.

Den anglikanske kirke i England

Den anglikanske kirkes styrende organ, generalsynoden, kom sammen i november 1987 for å drøfte et forslag med anmodning om å bekrefte på nytt at «utukt, ekteskapsbrudd og homoseksuelle handlinger er synd». Generalsekretæren for de lesbiskes og homofiles kristne bevegelse erklærte: «Hvis dette forslaget ble vedtatt, ville det velte kirken, og det vet erkebiskopen av Canterbury. Vi regner med at mellom 30 og 40 prosent av de geistlige i den anglikanske kirke i England er homofile.»

Journalisten Philippa Kennedy skrev i den engelske avisen Daily Express for 29. oktober 1987: «Margaret Thatchers angrep på de kirkelige lederne fordi de har unnlatt å gi nasjonen tilstrekkelig moralsk veiledning, vil sette spiss på det som ser ut til å bli et av årtiets store geistlige slagsmål. For det er ikke bare statsministeren som mener at biskopene i sin alminnelighet og særlig erkebiskopen av Canterbury er en gjeng som snakker sprøyt og kommer med tynt skvip.»

Den 11. november 1987 ble forslaget drøftet. Det viste seg at det var for tungt å svelge det, og det ble avfeid med en kraftløs endring som ble vedtatt med overveldende flertall. Så det ble ikke «et av årtiets store geistlige slagsmål». Det hele løp ut i sanden. Biskopene drev med skyggeboksing, dukket, vaiet fram og tilbake, fintet og bakket ut.

Generalsynodens avgjørelse lød: Det ideelle er kjønnslig omgang i et varig, ekteskapelig forhold; utukt og ekteskapsbrudd er synd mot dette ideal; homoseksuelle handlinger når ikke opp til dette ideal; og alle kristne skal være eksemplariske når det gjelder all slags moral, også kjønnsmoral. Homoseksualitet ble regnet for å være mindre alvorlig enn utukt og ekteskapsbrudd, som er synd mot det ideelle, mens homoseksualitet bare ikke når opp til det ideelle. Utuktige ble ikke fjernet. Ekteskapsbrytere ble ikke utstøtt. Homoseksuelle prester ble renvasket.

Synodens trompet hadde gitt et utydelig signal, og det forslaget som sognepresten Tony Higton hadde kommet med, var blitt slaktet. (1. Korinter 14: 8) Han stemte merkelig nok for den svekkede versjonen og var «svært, svært fornøyd» med utfallet. Det er en reaksjon det kan være vanskelig å forstå, i betraktning av det han hadde uttalt tidligere. «Hvis kirken ikke ordner opp i sitt hus, skal Gud dømme den,» hadde han truende sagt.

Under synoden hadde Higton kommet med et sensasjonelt bevismateriale mot homoseksuelle geistlige. Én var erklært skyldig i overgrep mot barn, men var bare blitt forflyttet til et annet sogn. En annen prest, som var erklært skyldig i utukt på et offentlig toalett, ble forflyttet til et annet bispedømme, hvor han ble erklært skyldig i en lignende forseelse, men ble likevel ikke avsatt. Higton meldte at homoseksuelle anglikanske prester i London driver en kirkelig kiosk hvor de «selger litteratur som angivelig skal oppmuntre til løse homoseksuelle forhold, bruken av mannlige prostituerte og en rekke homoseksuelle handlinger». Én bok i kiosken skal ha vist «en fem år gammel jente til sengs med sin far og hans mannlige elsker».

Hvordan kunne Higton være «svært, svært fornøyd» når det bevismaterialet han framla, ble ignorert? Grunnen er uten tvil at anglikanske geistlige er milde sjeler som det er lett å behage. Som det stod i en nyhetsreportasje: «Det må innrømmes at denne skandalen på ingen måte er blitt møtt med torden, men heller med det duskregn som anglikanerne er spesialister på.»

De homoseksuelle geistlige var forståelig nok fornøyd. «Synoden hadde tydelig gitt de homofile og lesbiske en plass i kirkens liv,» sa de. Erkebiskopen av Canterbury, Runcie, hadde jo «hevdet at kirken ikke bør fordømme disiplinerte og ansvarsbevisste homofile», og han hadde sagt: «Jeg vil holde fast ved at en som er homoseksuell av natur, er et fullverdig menneske.»

«Homoseksuell av natur,» sa erkebiskopen av Canterbury. Er det genene som avgjør at noen blir homoseksuelle? Noen hevder det og sier at den homoseksuelle tilstand «er et grunnleggende psykisk trekk som går foran ethvert moralsk valg». De avferdiget apostelen Paulus, som under inspirasjon fordømte homoseksuelle handlinger, med å si at han var «temmelig snerpete», ifølge London-avisen The Times.

Sir Immanuel Jakobovits, en framstående rabbiner, betvilte at «en slik naturlig homofil legning» var bevist, og sa: «Å argumentere på grunnlag av naturlig legning holder ikke og vil kunne føre til at hele moralsystemet bryter sammen . . . Vi kan ikke i noe samfunn akseptere at en naturlig legning i seg selv kan være tilstrekkelig til å frita for skyld. Vi må være herrer over naturen, ikke dens offer.»

Erkebiskopen av Canterbury forandret på Jesu ord i den grad at de til slutt passet slik at de kunne gi rom for homoseksuelle i Kristi kirke. Han sa: «I dette jordiske tabernakel av Kristi kirke er det mange rom, og de er alle av glass.» (Jevnfør Johannes 14: 2.) Så det han sa, var: ’Kast ikke stein på noen andre, ikke engang på homofile, for det er også et rom til dem i Kristi kirke.’

Biskopen av Chester, Michael Baughen, hevdet at «Det nye testamentes gresk forsvarer den nye formulerte forklaring i den anglikanske lære når det gjelder det å gi uttrykk for ’kjærlighet, tristhet, følsomhet og forståelse’ overfor homoseksuelle», og at Bibelen bare klandrer homoseksualitet som «det å vandre bort fra veien». Det Bibelen egentlig sier, er at hvis de homoseksuelle ikke forandrer seg, skal de ikke få arve Guds rike. Den sier at de «fortjener å dø». — Romerne 1: 27, 32; 1. Korinter 6: 9—11.

The Times skriver at synoden beviste «den forslitte anklage at den anglikanske kirke tror ingenting og tillater alt», og befestet kirkens «holdningsløshet og ønske om å være moderne — den sluker alt det nye liberale som kommer på mote, som om det var evangeliet». Under overskriften «Kirkesludder» skrev Liverpool Daily Post: «Det virker som om den anglikanske kirkes ledere blir mindre og mindre i stand til å kunngjøre i rungende vendinger hva de egentlig mener er rett, og hva de mener er galt.» Som The Economist tørt bemerket: «Den anglikanske kirke er imot homoseksuelle handlinger, men ikke særlig mye.»

Under overskriften «Raseri over synode om homofile» siterte Liverpool Daily Post en rekke parlamentsmedlemmer som tilhører det konservative partiet. En av dem kalte synodens avgjørelse «skammelig og feig». En annen sa: «Jeg er redd homoseksualitet nå har fått godt fotfeste blant den anglikanske kirkes presteskap og i selve kirken.» En tredje: «Dette vedtaket — jeg ville heller kalle det noe skammelig sludder — utsetter i virkeligheten barn for fare. Mange homoseksuelle som ikke klarer å finne partnere, vender seg til små barn, og det er her barn som går i kirken, er så utsatt. . . . Kirken har rett og slett unnlatt å rense seg selv for noe ondt som florerer i dens egne rekker.»

Den romersk-katolske kirke

Den katolske kirke er likefram når den sier at den ikke godkjenner homoseksuelle handlinger. Den stempler det som grov synd. Men i praksis dekker kirken skyldige prester og gjør det til og med mulig for dem å fortsette med sine seksuelt perverse handlinger. Pave Johannes Paul II gav de homoseksuelle en varm omtale da han sa: «De er i kirkens hjerte.»

En uavhengig katolsk avis, National Catholic Reporter, skrev den 27. februar 1987 at homoseksuelle geistlige anslo at 50 prosent av de katolske prestene i USA er homoseksuelle. Dette tallet bestrides. En psykolog som baserte sin uttalelse på 1500 intervjuer, sa at 20 prosent av de 57 000 katolske prestene i USA er homoseksuelle, mens nyere rapporter får «andre terapeuter til å tro at det egentlige tallet i dag kan være nærmere 40 prosent».

For litt over et år siden var avisene i hele USA fulle av rapporter om katolske presters seksuelle overgrep mot barn. Typisk er denne meldingen som stod i den californiske avisen Mercury News den 30. desember 1987:

«I en tid da nasjonen er blitt mer klar over problemene i forbindelse med barnemishandling, fortsetter den katolske kirke i De forente stater å ignorere og dekke over tilfelle hvor prester har begått seksuelle overgrep mot barn, ifølge rettsprotokoller, interne kirkelige dokumenter, sivile myndigheter og ofrene selv.

Kirkelige embetsmenn hevder at en kjent sak i Louisiana i 1985 som dreide seg om en prest som misbrukte minst 35 gutter, har lært dem å ta seg av problemet på en fast og bestemt måte. Men en undersøkelse som Mercury News foretok over tre måneder, viser at i over 25 bispedømmer forskjellige steder i landet har kirkelige embetsmenn unnlatt å melde fra til myndighetene, forflyttet prester som har begått overgrep, til andre sogn, ignorert foreldres klager og ikke tatt hensyn til at barn som er blitt offer for slikt, kan bli påført skade. . . . Det er allerede blitt betalt millioner av dollar i skadeserstatning til ofre og deres foreldre, og én kirkerapport fra 1986 anslo at kirkens erstatningsansvar kunne komme opp i en milliard dollar i løpet av neste tiår.»

Den ’kjente saken i Louisiana i 1985’ som ble nevnt i Mercury News, dreide seg om en prest som heter Gilbert Gauthe. De som har vært offer for hans handlinger, har fått 12 millioner dollar. Gauthes homoseksuelle aktivitet var kjent i mange år, men ’bispedømmet taklet problemet ved å forflytte ham fra sogn til sogn minst tre ganger’. I ett tilfelle «erklærte foreldrene at Gauthe hadde utøvd sodomi med deres sju år gamle sønn den første dagen han var altergutt, og et år framover, til presten ble forflyttet».

At «barn som er blitt offer for slikt, kan bli påført skade», ble også nevnt i denne meldingen. Noen ganger er skaden definitiv. En 12-åring som tok livet av seg, etterlot en beskjed hvor han sa at «livet ikke var verdt å leve» etter at han var blitt «sexslave for en fransiskanerbror». En annen, som var blitt misbrukt av en prest, hengte seg etter at han hadde sagt til broren sin: «Gå til Fader S— og si at jeg tilgir ham.»

De fleste seksuelle overgrep blir begått mot gutter, men det er også mange jenter som blir offer for dette. Avisen Plain Dealer for 19. desember 1987 forteller at en 16 år gammel jente og foreldrene hennes anla sivil sak mot sju prester for seksuelle overgrep i 1986. Hun var blitt gravid, og prestene prøvde å overtale henne til å gå med på abort. Da hun nektet, sørget de for å sende henne til Filippinene for å skjule at hun var gravid. Kirken er imot homoseksuelle handlinger og abort, men tydeligvis ikke når det gjelder dens egne prester.

Avisene forteller om den ene saken etter den andre som gjelder katolske prester som har misbrukt katolske barn og ungdommer. De forteller at millioner av dollar er blitt betalt for å avgjøre rettssaker, om mange tilfelle hvor saken er blitt avgjort i minnelighet, og om forsikringsselskaper som «ikke lenger vil dekke tap som oppstår når kirkens folk blir anklaget for overgrep».

Thomas Fox, redaktøren av National Catholic Reporter, sier: «Biskopene i hele landet har dekket over problemet i årevis.» Eugene Kennedy, som før var prest og nå er professor i psykologi ved Loyola universitet, sier: «Det du ser i rettssalene, er bare toppen av isfjellet.» Thomas Doyle, dominikanerprest og sakkyndig når det gjelder kirkerett, erklærer: «Det at prester misbruker små gutter seksuelt, er det alvorligste problem vi har måttet stå overfor på flere hundre år.»

Hva sier Bibelen?

Den sier: «[Gud overgav] dem til vanærende lidenskaper. Kvinnene gav seg hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brente i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveier. De vet at Guds lov sier at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.» — Romerne 1: 26, 27, 32.

Den sier også: «Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.» (1. Korinter 6: 9, 10) Vers 11 tilføyer: «Slik var noen av dere en gang. Men nå er dere blitt vasket rene.» Syndere som ble kristne, vasket seg rene. Hvis de ikke gjorde det, ble de vist bort: «Få da den onde bort fra dere!» (1. Korinter 5: 11—13) Det er ikke slik å forstå at det aldri blir begått kjødelige synder i kristne menigheter. Men når det blir det, vil de som har begått slike synder, angre, og hvis de ikke gjør det, blir de fjernet fra menigheten.

Men de fleste religionssamfunn i kristenheten vil ikke foreta dette åndelige renselsesarbeidet — det å fjerne utuktige, ekteskapsbrytere og homoseksuelle. Israelittene påstod at de tjente Jehova, da de utøvde kjønnsdyrkelse. (2. Krønikebok 33: 17) Kristenhetens menigheter sier ’Herre, Herre’, mens seksuell umoral florerer i deres midte. «Er det ikke så at dere stjeler, slår i hjel, bryter ekteskapet og sverger falskt, at dere tenner offerild for Ba’al og holder dere til andre guder som dere ikke kjenner?» spør Jehova. «Så kommer dere og trer fram for meg i dette huset som bærer mitt navn, og sier: ’Vi er frelst.’ Og enda holder dere på med alle disse avskyelige ting!» — Jeremia 7: 4, 8—10.

Jehova lar seg ikke spotte; alle skal høste det de sår. (Galaterne 6: 7) Jehovas ord gjennom profeten Jeremia er like aktuelle i vår tid som da Jeremia kunngjorde dem for Israel: «De har gjort avskyelige ting. De skammer seg ikke, og vet ikke hva det er å rødme av skam.» — Jeremia 6: 15, Norsk Bibel, 1988.

Jehova er ikke partisk og gjør ikke forskjell på folk. Slik det gikk med Kanaan og Israel, slik vil det også gå med kristenheten. — Apostlenes gjerninger 10: 34; jevnfør Åpenbaringen 21: 8.

[Uthevet tekst på side 7]

Anglikanere: «Kristne ligger etter sin tid når de nekter å tolerere sex mellom homofile»

[Uthevet tekst på side 8]

«Vi regner med at mellom 30 og 40 prosent av alle de geistlige i den anglikanske kirke i England er homofile»

[Uthevet tekst på side 9]

Mange tilfelle hvor «prester har begått seksuelle overgrep mot barn», er blitt dekket over

[Uthevet tekst på side 10]

«Kirkens erstatningsansvar kunne komme opp i en milliard dollar i løpet av neste tiår»

[Uthevet tekst på side 10]

En ungdom som var blitt misbrukt av en prest, hengte seg

[Uthevet tekst på side 11]

Prest gjorde pike gravid og anbefalte abort

[Uthevet tekst på side 11]

«De skammer seg ikke, og vet ikke hva det er å rødme av skam»