La ikke fjernsynet få kontroll over deg

FJERNSYNET har forbløffende muligheter. Da den amerikanske TV-industrien overtalte utviklingsland til å innføre TV, tilbød den visjoner om en TV-utopi. Hele land ville bli forvandlet til klasserom, og selv de fjerneste steder ville bli knyttet til undervisningsprogrammer som dreide seg om slike viktige ting som dyrkingsmetoder, jordbehandling og familieplanlegging. Barn kunne lære fysikk og kjemi og dra nytte av en kulturutveksling.

Stort sett forsvant jo slike visjoner i den påfølgende virkelighet, i det kommersielle fjernsyns virkelighet — men ikke helt. Newton Minow, ordstyreren for den føderale kommunikasjonskommisjon i USA, omtalte fjernsynet som «et enormt, uoppdyrket område» i en tale han holdt i 1961, men nevnte også i den samme talen at fjernsynet hadde ære av noen store prestasjoner og av hyggelig underholdning.

Dette gjelder naturligvis fortsatt. Nyhetssendingene holder oss informert om det som skjer i verden. Naturprogrammer gir oss et innblikk i ting vi ellers kanskje aldri ville få se: de presise, grasiøse bevegelsene til en kolibri som er filmet i sakte film og ser ut som om den svømmer gjennom luften, eller den merkelige dansen til et blomsterbed som er filmet med lav innspillingshastighet mens blomstene vokser opp av jorden og springer ut i stor fargeprakt. Så har vi kulturbegivenheter, som ballett, symfonier og operaer. Og det finnes teaterstykker, filmer og andre programmer. Noen av programmene er dyptgående og lærerike, mens andre simpelthen er god underholdning.

Det finnes også undervisningsprogrammer for barn. Det amerikanske institutt for mentalhygiene melder at akkurat som barn kan lære å bli aggressive på grunn av TV-vold, kan de også lære å vise nestekjærlighet, vennlighet og selvkontroll på grunn av gode eksempler på TV. Programmer om hvordan man kan reagere i krisesituasjoner, har til og med reddet barns liv. Vance Packard skriver derfor i Our Endangered Children: «Det er trolig at de forargede eller urolige foreldre som setter TV-apparatene på loftet, overreagerer, hvis da ikke barna befinner seg i en situasjon som foreldrene ikke har kontroll over.»

Få kontrollen

Det er opplagt at enten vi snakker om voksne eller barn, består nøkkelen i nettopp det — kontroll over TV-tittingen. Har vi kontroll over den, eller er det fjernsynet som har kontroll over oss? Som Packard antyder, er det noen som ikke får kontroll over TV-tittingen før de kvitter seg med apparatet. Men mange andre har funnet ut hvordan de kan få kontroll over TV-tittingen og benytte seg av fordelene ved fjernsynet. Her er noen forslag.

✔ Merk deg nøye hvor mye familien ser på TV, i en uke eller to. Legg sammen timene i slutten av perioden og spør deg selv om fjernsynet er verdt den tiden det tar.

✔ Se på TV-programmer — ikke bare på TV. Sjekk programoversikter for å se om det er noe som er verdt å se.

✔ Sett av bestemte tider da familien skal være sammen og snakke sammen, og pass på at det ikke er noe som kommer i veien for det.

✔ Noen eksperter advarer mot å la barn eller ungdommer i begynnelsen av tenårene ha et TV-apparat på sitt eget rom, noe som kan gjøre det vanskeligere for foreldrene å kontrollere hva barna ser.

✔ En videospiller kan være til hjelp, hvis du har råd til en. Ved å leie gode videofilmer eller ta opp gode programmer og se på dem når det passer, kan du bruke videospilleren til å ha kontroll over hva som er på din TV — og når din TV er på. Men det er på sin plass med en advarsel. Hvis man ikke har kontroll over videospilleren, kan det være at den bare fører til at man bruker mer tid foran skjermen, eller til at man ser på umoralske videofilmer.

Hvem er din lærer?

Et menneske er den rene læremaskin. Sansene våre suger hele tiden til seg informasjon og sender en strøm av over hundre millioner informasjonsbiter til hjernen hvert sekund. Til en viss grad kan vi påvirke innholdet av denne strømmen ved å bestemme hva vi skal nære sansene våre med. Som fjernsynets historie levende illustrerer, kan vårt sinn og vår ånd forurenses av det vi ser på, like lett som kroppen kan forurenses av det vi spiser eller drikker.

Hvordan skal vi lære om verden omkring oss? Hvilke informasjonskilder skal vi velge? Hvem eller hva skal være vår lærer? Jesus Kristus sa noe tankevekkende i den forbindelse: «Eleven står ikke over læreren; men når han er utlært, blir han som læreren.» (Lukas 6: 40, Ungdomsoversettelsen) Hvis vi bruker for mye tid på å ha fjernsynet som vår lærer, kan det være at vi begynner å etterligne det — at vi antar de verdier og normer det representerer. Som Ordspråkene 13: 20 uttrykker det: «Den som omgås vismenn, blir vis, men dårers venn går det ille.»

Også når fjernsynet ikke bringer dåraktige eller umoralske personer inn i hjemmet vårt, mangler det likevel noe som er av avgjørende betydning. Svært lite av det som vises på TV, henleder oppmerksomheten på et behov som alle mennesker har felles: det åndelige behov. Fjernsynet kan nok på en mesterlig måte vise hvilken sørgelig forfatning denne verden befinner seg i, men hva gjør det for å fortelle oss hvorfor menneskene øyensynlig ikke klarer å styre seg selv? Det kan nok på en dyktig måte vise oss skaperverkets skjønnhet, men hva gjør det for å få oss til å nærme oss vår Skaper? Det kan nok ta oss med til jordens fire hjørner, men kan det fortelle oss om menneskene noen gang kommer til å leve der i fred?

Et «vindu mot verden» er ikke fullstendig hvis det ikke besvarer slike viktige åndelige spørsmål. Det er nettopp det som gjør at Bibelen er så verdifull. Den er et «vindu mot verden» som får oss til å se verden i Skaperens perspektiv. Den er skrevet for at den skal hjelpe oss til å forstå meningen med livet og gi oss et sikkert håp for framtiden. Tilfredsstillende svar på de vanskeligste spørsmålene i livet er lett tilgjengelige. De venter på å bli lest, der de står på de fengslende sidene i Bibelen.

Men hvordan skal vi finne tid til dette hvis vi ikke får kontroll over TV-tittingen?