De unge spør . . .
Bør jeg bli med i en gjeng?
«Da jeg satt i garderoben på skolen, kom noen gutter bort til meg og begynte å plage meg. En av dem slo meg i brystet. Da kom en av guttene jeg kjente fra gjengen i nabolaget vårt, bort til meg og hjalp meg. Jeg tenkte med meg selv: ’Hvis jeg blir med i den gjengen, kan jeg kanskje bli beskyttet på denne måten.’» — Greg.
DET blir stadig flere ungdomsgjenger å se på mange skoler og i mange nabolag. I 1989 anslo politiet at det var rundt 600 gjenger med omkring 70 000 medlemmer bare i Los Angeles County. Men det er ikke bare i USA det finnes slike gjenger. Bladet Maclean’s fortalte for eksempel at det var rundt 13 gjenger med over 600 medlemmer i byen Vancouver i Canada.
Mange tenker på samme måte som Greg og blir med i en gjeng for å bli beskyttet mot vold på skolen, og i vår voldelige tidsalder er det ikke vanskelig å forstå hvorfor noen unge kanskje kan ha et slikt behov. Vi opplever at «lovløsheten tar overhånd» over hele jorden. (Matteus 24: 12) Det er imidlertid også andre årsaker til at gategjenger øver en slik sterk tiltrekning på noen ungdommer.
Støtte og vennskap
«Jeg ønsket virkelig å få venner, å føle tilhørighet til noen eller til en gruppe, noen jeg kunne bry meg om,» forklarer Bernard, som tidligere var med i en gjeng. Marianne, som ble med i en jentegjeng, innrømmer at hun gjorde det på grunn av at «hun hadde et behov for makt», og på grunn av den «familieatmosfæren» som var i gjengen.
Selv om noen ungdommer blir med i gjenger fordi de kjeder seg, eller fordi gjengene kan tilby spenning, viser det seg at langt flere unge blir med fordi de ønsker å føle tilhørighet, å få følelsesmessig støtte eller å få venner som de kan dele noe med. Dette gjør de ofte for å kompensere for dårlige familieforhold.
Bernard sier følgende om seg selv og de andre som var med i gjengen: «De fleste av oss kom fra oppløste hjem. Mange hadde bare vokst opp hos den ene av foreldrene, vanligvis moren, i en stor familie. Det hadde ikke vært noen som hadde hatt tid til å prate med dem. Mange kom fra hjem hvor de var blitt mishandlet og utskjelt, og hvor det ikke hadde vært noen som brydde seg om hvorvidt de hadde følelser eller ikke. I likhet med meg var de glad for å få snakke med noen som hørte på dem.»
Dette ble også understreket av den kanadiske ungdomsrådgiveren Lew Golding: «Ungdommer som har problemer hjemme, henger seg på en gjeng for å få følelsesmessig omsorg.»
Mange gjenger i USA er dannet etter etniske eller kulturelle skillelinjer. De tilbyr dermed de unge fellesskap med andre som har de samme oppfatningene om mat, musikk, språk og mange andre ting. Både unge og voksne har et normalt behov for å føle seg ønsket og godtatt. Men vil slike følelser og behov virkelig bli tilfredsstilt hvis du blir med i en gjeng?
Ordspråkene 17: 17 sier: «En venn viser alltid kjærlighet.» Erfarer virkelig gjengmedlemmer en slik lojalitet og et sant vennskap? Nei, uenighet og til og med slagsmål mellom noen som er med i samme gjeng, er tvert imot altfor vanlig. Misunnelse og uvilje utvikler seg lett i det anspente miljøet som gjengene ferdes i. Meningsforskjeller kan bli oppfattet som illojalitet. Bernard forteller: «Hvis vi kranglet, måtte jeg være på vakt, for plutselig kunne noen trekke fram en kniv eller en pistol. Og disse skulle liksom være vennene mine! Gjenglivet skuffet meg, for jeg hadde ingen virkelige venner.»
Et gjengmedlem som er 18 år, legger til: ’Du har ingen venner, selv ikke i gjengen. Du står alene.’
«Følg ikke mengden»
«Følg ikke mengden i det som er ondt!» (2. Mosebok 23: 2) Dette ble sagt til Guds folk i gammel tid, og prinsippet kan godt anvendes på ungdommer som tenker på å bli med i en gjeng. Du ser kanskje på en gjeng som en kilde til beskyttelse eller et sted hvor du kan finne venner. I virkeligheten er det likevel ikke til å unngå at et gjengmedlem blir presset til å strebe etter «det som er ondt».
Toronto-avisen The Globe and Mail sier angående dette: ’Gjengen blir ens familie. Det betyr at gjengen avgjør hva som er en akseptert oppførsel. I den verden som tenåringer uten tilsyn lever i, kan en «bra» oppførsel innbefatte ran, vold og seksuelle overgrep.’
Bare i 1989 var gjenger i Los Angeles County innblandet i rundt 570 mord. Praktisk talt overalt hvor det finnes gjenger, er det vold. Ethvert forsøk på å unngå å bli innblandet vil bli betraktet som manglende støtte til gjengen eller, enda verre, som feighet. I begge tilfelle kan du selv risikere å bli angrepet. Et gjengmedlem sa: «Du kan ikke si nei til [gjengen].» Er tilhørighetsfølelsen eller beskyttelsen verdt dette presset?
Han som skrev Ordspråkene 1: 10—15, svarer: «Følg ikke syndere, min sønn, når de lokker deg, når de sier: ’Kom og bli med oss! Vi vil ligge på lur for å drepe, og uten grunn sette feller for uskyldige. . . . Du skal få kaste lodd med oss om dette, . . .’ Min sønn, slå ikke lag med dem.»
Et liv med våpen i hånd
Tenk også over hvilke mulige konsekvenser dette kan få for ditt eget ve og vel. Et gjengmedlem sa at ’du må være villig til å dø for de andre i gjengen’. Og det ender ofte slik.
Tenk på den annen side over hva Jesus lærte disiplene sine den natten han ble arrestert. Jesus var ubevæpnet og stod overfor en voldelig pøbelflokk. Ville Jesus at disiplene hans skulle slå seg sammen og forsvare ham med vold? Peter trodde det. Han trakk sverdet sitt, angrep en av mennene i flokken og hogg av øret hans. Jesu reaksjon må imidlertid ha overrasket Peter veldig. Jesus helbredet mirakuløst mannens øre og sa til Peter: ’Stikk sverdet på plass igjen. For den som griper til sverd, skal falle for sverd.’ — Matteus 26: 52.
Hva lærer vi av dette? Det å bære våpen for å kunne forsvare seg er ikke bare ubibelsk, men også dumt og upraktisk. Et ordspråk sier det slik: «Den som legger vinn på det onde, han får det over seg selv.» — Ordspråkene 11: 27.
Hvordan du kan oppnå en virkelig tilhørighet
For cirka 50 år siden ble det foretatt en undersøkelse som beskrev forskjellige faktorer som bidrog til at det ble dannet gjenger. Noen av problemene som ble nevnt, var et mangelfullt familieliv, fattigdom, forverring av boligområdene og dårlig utdannelse. Gjengenes virksomhet har ikke bedret på situasjonen i det hele tatt. Den har heller ikke hjulpet ensomme ungdommer til å finne sanne venner. Den kristne menighet setter deg imidlertid i forbindelse med folk som har ditt beste i tankene. Hvorfor ikke dyrke vennskap med slike mennesker?
Hvordan kan du imidlertid beskytte deg hvis du bor i et område hvor det er vanlig med gjenger? En senere artikkel vil drøfte dette.
[Ramme på side 18]
’Jeg ble med i en gategjeng’
«Jeg var 17 år gammel. Vennene mine og jeg var lei av å se at folk ble skutt, overfalt og voldtatt i nabolaget vårt. Vi tenkte at vi kunne få en slutt på dette hvis vi dannet vår egen gjeng. Samtidig ønsket jeg å føle tilhørighet til en gruppe. Så vi dannet en gjeng.
Vi begynte å patruljere i nabolaget, og snart kom andre gjenger for å sette oss på prøve. To av medlemmene våre ble angrepet av en rivaliserende gjeng. Den ene av dem ble slått i ansiktet med et balltre, og den andre ble stukket med kniv. Vi hevnet uretten og ble snart den mest fryktede gjengen i strøket.
Jeg oppdaget imidlertid at gjengmedlemmer ikke er sanne venner. Du kunne ikke stole på alle og enhver. Noen ville ikke støtte deg hvis du var i vanskeligheter. Noen hadde heller ikke de samme idealene som meg — de begynte å overfalle og til og med drepe folk uten noen som helst grunn. Jeg begynte derfor å avsky min lodd i livet. Jeg trodde at Gud eksisterte, men lurte på hvorfor han tillot så mye urettferdighet. På skolen lærte jeg også at kirken hadde vært ansvarlig for inkvisisjoner og for at hele sivilisasjoner var blitt ødelagt i Guds navn. Jeg mente at religionen var et skalkeskjul for å tjene penger.
En dag bad jeg til Gud om at han måtte hjelpe meg til å finne den organisasjonen han brukte. Jeg bladde raskt igjennom en bibel som jeg hadde fått av en onkel, og der leste jeg Apostlenes gjerninger 20: 20. Der stod det om å gå fra hus til hus. De eneste jeg kjente til som gjorde det, var Jehovas vitner. Så jeg fant ut hvor den lokale Rikets sal var, og gikk dit neste formiddag. Med tårer i øynene gikk jeg bort til et av vitnene og hvisket: ’Jeg ønsker å lære.’ Jeg hadde funnet Guds folk. Min tid som gjengmedlem var over.» — Denne mannen, som ønsker å være anonym, tjener nå som presiderende tilsynsmann i en av Jehovas vitners menigheter.
[Bilde på side 17]
Hvorfor ikke dyrke vennskap med mennesker som virkelig har ditt beste i tankene?