Aboriginene i Australia — et unikt folkeslag
Av Våkn opp!s medarbeider i Australia
AUSTRALIA kan omtales som et unikt kontinent. Her finner vi kenguruen, dette praktfulle pungdyret, og den kjælne koalaen, som føler seg så hjemme høyt oppe i de mange eukalyptustrærne. De opprinnelige innbyggerne, som er kjent som Australias aboriginer, er imidlertid enda mer spesielle enn landet selv.
Betegnelsene «aborigin» og «aboriginsk» blir ikke brukt i noen nedsettende betydning. De kommer av de to latinske ordene ab origine, som betyr «fra begynnelsen». Selv om betegnelsen kan brukes om den opprinnelige befolkningen i et hvilket som helst land, forbindes den vel først og fremst med Australias urinnvånere.
Da de første europeiske nybyggerne kom til Australia henimot slutten av 1700-tallet, var det anslagsvis 300 000 aboriginer her. To hundre år senere, i 1991, viste folkeregistrets opptegnelser at aboriginene utgjorde under 230 000 av de til sammen nesten 17 millioner innbyggerne i Australia.
Hvem er disse opprinnelige innbyggerne i Australia? Hvor kom de fra? Hvorfor kan vi si at de er et unikt folkeslag? Og hvilket framtidshåp har mange av dem nå?
Livet i Australia før i tiden
De fleste antropologer er enige om at aboriginene i Australia opprinnelig kom fra Asia. Den siste delen av reisen foregikk trolig med flåte eller båt fra Sørøst-Asia, og de kom sannsynligvis i land på nordkysten av Australia. «De var ikke nomader i fullstendig forstand,» sier Malcolm D. Prentis i sin bok A Study in Black and White. «De var heller halvnomader; de slo leir på forskjellige midlertidige leirsteder innenfor sitt eget avgrensede territorium.»
Aboriginene var utmerkede naturvernere; de tok godt vare på miljøet. Én aborigin fortalte: «Vi dyrket jorden, men på en annen måte enn de hvite. Vi gikk inn for å leve sammen med den; de så ut til å utarme den. Jeg ble opplært til å bevare alle ting og aldri ødelegge noe.»
Prentis er enig. Han skriver: «Aborigingruppens velvære hang nøye sammen med floraens og faunaens velvære: Når det gikk bra for den ene, gikk det også bra for den andre. Dette var fornuftig. En stor kengurubestand betydde for eksempel god tilgang på mat for aboriginene, men hvis for mange kenguruer ble drept, var ikke det bra for aboriginene i det lange løp.»
Aboriginene utmerket seg også på andre områder. Språkforskeren R. M. W. Dixon skrev i sin bok The Languages of Australia: «Når det gjelder sosial organisering, er det imidlertid europeerne som virker primitive i sammenligning med australske aboriginer; alle australske stammer hadde nøye uttenkte, godt samordnede slektskapssystemer med detaljerte regler for ekteskapsinngåelse og for den enkeltes rolle ved alle slags sosiale anledninger.»
Musikk og jakt
Noe som er helt spesielt for aboriginene, er et musikkinstrument som kalles en didjeridu. Ordet betyr bokstavelig brummefløyte, noe som forteller mye om den lyden den frambringer. Didjeriduen brukes ikke til å spille melodilinjen, men til å lage en slags bass- og rytmeseksjon til seremonielle samlinger og nattlige dansefester som er kjent som korroborier. Instrumentet gir et brummende akkompagnement til en mannlig sanger som slår to pinner mot hverandre mens han synger.
Didjeriduene lages av omhyggelig utvalgte, hule grener av trær. De fleste instrumentene er mellom én og en og en halv meter lange, men noen har en lengde på hele fire—fem meter. Den som spiller, sitter vanligvis, og han holder instrumentet med begge hender og støtter den ene enden mot bakken mens han blåser inn i den andre.
Den dype, resonante lyden av instrumentet skal være sammenhengende, så den som spiller, må blåse inn i instrumentet samtidig som han trekker inn ny luft gjennom nesen, uten å bryte tonen. Dette er en teknikk som minner om den en tubaist må beherske. De som spiller blåseinstrumenter, kjenner teknikken under betegnelsen sirkelpust, og den er ikke lett å mestre.
Når aboriginene jaktet, gjorde de god bruk av en annen spesiell gjenstand — bumerangen. Den ble utviklet blant aboriginene som et jakt- og krigsvåpen. Men for mange turister i vår tid er den blitt nok et velkjent symbol på Australia. De mest kjente bumerangene er bueformede våpen som vender tilbake til kasteren hvis kastet utføres riktig. Men det finnes noen typer av bumeranger som ikke vender tilbake til avsenderen. Den nøyaktige betegnelsen på en slik bumerang er kylie. Den kan brukes til å drepe med.
Aboriginsk kunst
Til å begynne med hadde ikke aboriginene noe skriftspråk som de kunne kommunisere ved hjelp av. Kevin Gilbert, en aboriginsk poet og kunstner, fortalte: ’Kunsten var det mest effektive midlet til kommunikasjon blant aboriginene, og det var det språket som ble forstått av flest.’ Han hevdet at «kunsten overbringer et budskap mer effektivt og har et større betydningsinnhold enn det skrevne ord».
Aboriginenes kommunikasjon ved hjelp av visuell kunst og sketsjer kom derfor til å henge nøye sammen med deres livsstil. Dette innebar at kunsten deres tjente to hensikter: Den fremmet den verbale kommunikasjonen, og den tjente som en hjelp for hukommelsen; den hjalp dem til å huske fortellinger som knyttet seg til stammenes historie og religiøse tradisjoner.
Aboriginene hadde ikke lerret, papir eller lignende, så de malte bildene sine på store steiner, i huler og på bark. Det er de fargene som er vanlige i naturen, som dominerer i all deres kunst. De brukte de fargene som dominerte i det området hvor de laget maleriene. Malingen laget de av stoffer i jorden.
Det trekket som sannsynligvis er mest uvanlig i kunsten deres, er at nesten alle maleriene består av punkter og streker. Til og med bakgrunnen, som ved første øyekast kan se ensfarget ut, viser seg ved nærmere ettersyn å bestå av et innviklet mønster av punkter i forskjellige farger.
En brosjyre til et kurs om markedsføring av aboriginsk kunst i 1990-årene sier at det var i 1980-årene «aboriginenes kunst . . . plutselig tok spranget fra å være ’etnografisk kunst’ til å være ’kommersiell billedkunst». Andre forteller om stor etterspørsel etter disse akrylmaleriene i punktstil og er svært begeistret for at de er blitt så populære.
Aboriginenes språk
De fleste hvite australiere har uriktige oppfatninger om aboriginenes språk. Noen tror for eksempel at aboriginene hadde bare ett språk, og at det var veldig primitivt og bare bestod av noen grynt og stønn. Men ingenting kunne ha vært mer fjernt fra sannheten!
En gang fantes det faktisk mellom 200 og 250 aboriginspråk. Over halvparten av disse språkene er imidlertid utdødd nå. I dag tales bare rundt 50 av disse språkene av grupper på over 100 aboriginer, og det er under 20 aboriginspråk som tales av over 500 personer.
Aboriginenes talespråk er slett ikke primitive; de har tvert imot en høyt utviklet grammatikk. I sin bok The Languages of Australia skrev professor Dixon: «Ikke ett av de rundt 5000 språkene som tales rundt omkring på jorden, kan beskrives som ’primitive’. Alle kjente språk har en innviklet struktur, slik at en beskrivelse av hovedpunktene i grammatikken vil fylle flere hundre sider; flere tusen leksikalske ord brukes i hverdagen i alle språk.»
Barry J. Blake skriver noe i samme gate om aboriginske språk: «De er høyt utviklede redskaper for kommunikasjon, og hvert av dem er like velegnet til å beskrive aboriginsk erfaringsbakgrunn som engelsk eller fransk er til å beskrive europeisk erfaringsbakgrunn.» Den aboriginske journalisten Galarrwuy Yunupingu støtter denne slutningen. Han sier: «Svært få hvite har gjort noe forsøk på å lære språket vårt, og det er ikke mulig å beskrive vårt forhold til våre forfedres land på engelsk.»
På 1800-tallet ble deler av Bibelen oversatt til to aboriginspråk. Lukas’ evangelium ble oversatt til awabakal, og deler av 1. Mosebok, 2. Mosebok og Matteus’ evangelium ble oversatt til narrinjeri. Det er interessant å merke seg at disse oversettelsene gjengav den allmektige Guds navn med «Yehóa» og «Jehovah» med varianter i overensstemmelse med hvert av språkenes setningslære.
I dag legges det stor vekt på å restituere aboriginspråk og skape større bevissthet blant Australias ikke-aboriginske befolkning om disse språkenes verdi, rikholdighet og skjønnhet. Så nå er det mange som gleder seg over at Australias minister for aboriginenes anliggender har gitt fullmakt til å utarbeide ordbøker på 40 aboriginspråk. Dette vil ikke bare innbefatte språk som blir talt i dag, men også mange som ikke lenger er i bruk, og som skal utforskes ved hjelp av arkiver og andre historiske kilder.
Positive reaksjoner på et fantastisk håp
Da de hvite kom til Australia på slutten av 1700-tallet, utslettet de nesten hele den innfødte befolkningen. I dag er det imidlertid en rekke mindre byer i distriktet hvor en stor andel av innbyggerne er aboriginer, og det finnes fremdeles noen bosetninger hvor befolkningen er utelukkende aboriginsk, hovedsakelig i de indre delene av landet. Mange av dem har det vanskelig. «Vi tilhører ikke fortiden lenger,» skrev én aborigin. «Vi har heller ikke noen tilfredsstillende plass i nåtiden.» Men hun tilføyde: «Mange av oss har et håp for framtiden.»
Årsaken til det er at mange av Australias aboriginer nå kan glede seg over å lese i Bibelen — kanskje på sitt eget språk — at de onde snart ikke skal være mer, og at jorden vil bli gitt tilbake til de menneskene som vil ta godt vare på den. (Salme 37: 9—11, 29—34; Ordspråkene 2: 21, 22) Det er Guds rike som skal utrette dette. Dette riket, som Jesus lærte oss å be om, er en virkelig, himmelsk regjering. (Matteus 6: 9, 10) Mange aboriginer, menn og kvinner, er nå travelt opptatt med å gjøre andre kjent med de store velsignelsene Guds rike vil bringe menneskeheten. — Åpenbaringen 21: 3, 4.
Én aborigin sa følgende om mange australiere: «De forstår at en oppfatning som er felles for hvite, aboriginer og de fleste andre i verden, er feilaktig. Det er den oppfatning at Australia enten tilhører aboriginene, fordi det var de som først oppdaget landet, eller de hvite, fordi de erobret det. Ingen av delene er riktig. Det tilhører Jehova Gud, for det er han som har skapt det.» — Åpenbaringen 4: 11.
Ja, vår Skaper, Jehova Gud, eier både Australia og resten av jorden. Og som en oppfyllelse av den bønnen Jesus lærte oss å be, vil Guds rike komme, og hele jorden vil bli gjort til et paradis, hvor det vil bo mennesker av alle raser og nasjonaliteter, mennesker som elsker den sanne Gud og tjener ham.
[Bilde på side 17]
Didjeriduen er et musikkinstrument som er spesielt for aboriginene
[Bilde på side 17]
Eksempler på aboriginsk kunst
[Rettigheter]
Gjengitt med tillatelse av det australske turistinformasjonskontor
[Bilde på side 18]
Mange aboriginer gjør nå andre kjent med det gode budskap om Guds rike