Forsøk på å redde barna

«Vi er samlet her på Toppmøtet om barn for å påta oss en felles forpliktelse og komme med en inntrengende, universell oppfordring — til å gi alle barn en bedre framtid.» — FN-konferanse i 1990.

PRESIDENTER og statsministere fra over 70 land var samlet i New York den 29. og 30. september 1990 for å drøfte den livssituasjon verdens barn befinner seg i.

Konferansen henledet hele verdens oppmerksomhet på de forferdelige lidelsene barn blir utsatt for, en global tragedie som har vært feid under teppet. USAs representant, Peter Teeley, bemerket: «Hvis 40 000 ugler døde hver dag, ville folk bli opprørt. Men 40 000 barn dør, og det blir knapt nok lagt merke til.»

Alle de regjeringssjefene som var samlet, sa seg enige i at noe må gjøres, og det snart. De «lovte høyt og hellig å gi barnas rettigheter — deres rett til å leve, til å bli beskyttet og til å utvikle seg — høy prioritet». Hvilke konkrete mål satte de seg?

Over 50 millioner barn går en uviss framtid i møte

Det viktigste målet var å redde de over 50 millioner barn som står i fare for å dø i løpet av 1990-årene. Mange av disse barna kunne reddes hvis man gjennomførte følgende helsetiltak:

• Hvis alle mødre i utviklingsland ble overtalt til å amme barna sine i minst fire til seks måneder, kunne en million barn bli reddet hvert år.

• En utstrakt bruk av oral rehydreringsterapi (ORT) kunne redusere antall dødsfall som følge av diaré til det halve. Hvert år dør fire millioner barn av diaré.a

• Omfattende vaksinering og bruk av rimelige antibiotika kunne forhindre ytterligere millioner av dødsfall som følge av sykdommer som meslinger, stivkrampe og lungebetennelse.

Er det mulig å gjennomføre et slikt helseprogram? Kostnadene ville trolig komme opp i 2,5 milliarder dollar (cirka 19 milliarder kroner) i året ved utgangen av dette tiåret. I global målestokk er dette et meget beskjedent beløp. Amerikanske tobakksprodusenter bruker like mye hvert år bare på sigarettreklame. Hver dag sløser verdens nasjoner bort et tilsvarende beløp på militære formål. Ville det ikke ha vært bedre å bruke pengene på helsetiltak for barn som står i fare for å dø? I FNs erklæring om barnets rettigheter heter det utvetydig at «menneskeheten skylder barnet det beste den har å gi».

Å «gi alle barn en bedre framtid» innbefatter selvfølgelig mer enn bare å redde barna fra en for tidlig død. Sandra Huffman, som leder et amerikansk senter for forebyggelse av underernæring blant barn, forklarer i bladet Time at «ORT ikke forebygger diaré, det forhindrer bare at barn dør av det». Hun tilføyer: «Det vi må gjøre nå, er å fokusere på hvordan vi kan forhindre selve sykdommen, ikke bare dødsfallet.»

For å berge millioner av barns liv og dessuten forbedre livsforholdene deres har man satt i gang en rekke ambisiøse programmer. (Se rammen på side 6.) Det kommer ikke til å bli lett å gjennomføre noen av dem.

Rent vann i nærmiljøet

Felicia Onu brukte tidligere fem timer hver dag på å hente vann til familien. Det vannet hun hadde med seg hjem, var ofte forurenset. (Slikt vann forårsaker hvert år at et stort antall mennesker får guineaorm, noe som medfører at det bryter ut diaré.) Men i 1984 ble det gravd en brønn og satt opp en håndpumpe i landsbyen Ugwulangwu i Øst-Nigeria, hvor hun bor.

Nå behøver hun bare å gå et par hundre meter for å få tak i rent vann. Barna hennes er friskere, og livet er blitt mye lettere for henne. Over en milliard mennesker fikk i likhet med Felicia tilgang til rent vann i løpet av 1980-årene. Men millioner av kvinner og barn bruker fremdeles mange timer hver dag på å slepe på bøtter som inneholder mindre vann enn det som spyles ned i et klosett i den vestlige verden.

Gode og dårlige forhold når det gjelder skolegang

Maximino er en oppvakt 11-åring som bor i et utkantstrøk i Colombia. Selv om han bruker flere timer hver dag til å hjelpe faren med å ta seg av avlingen, gjør han det bra på skolen. Han går på en Escuela Nueva, eller ny skole, som har et fleksibelt program som er utformet med tanke på å hjelpe barn til å ta igjen de andre elevene hvis de har måttet hoppe over noen skoledager. Dette skjer ofte, særlig når det er tid for innhøsting. Det finnes ikke så mange lærere ved den skolen Maximino går på, og det er dårlig med lærebøker. Barna oppfordres til å hjelpe hverandre når det er noe en elev ikke forstår, og de gjør selv det meste av arbeidet med å drive skolen. Dette nye systemet, som er skreddersydd for å dekke behovet i fattige utkantstrøk, blir nå også utprøvd i en rekke andre land.

Tusener av kilometer fra Colombia, i en asiatisk storby, bor en annen oppvakt 11-åring, som heter Melinda. Hun sluttet nylig på skolen for å kunne arbeide 12 timer om dagen med å samle biter av metall og plast på en av byens enorme søppelfyllinger. «Jeg vil gjerne hjelpe faren min, så vi kan ha noe å spise hver dag,» sier Melinda. «Hvis jeg ikke hjalp ham, hadde vi kanskje ikke råd til mat i det hele tatt.» Selv på en god dag tjener hun bare to—tre kroner.

Barn i helsetjenesten

I utkanten av Bombay i India er det et slumkvarter som heter Malvani, som i lang tid har vært hjemsøkt av endemiske sykdommer. Nå er forholdene langt om lenge begynt å bli bedre, takket være energiske helsearbeidere som Neetu og Aziz. De besøker familier og undersøker om småbarna er vaksinert, og om de lider av diaré, skabb eller anemi. Neetu og Aziz er bare 11 år gamle. De har meldt seg som frivillige til å arbeide i et prosjekt hvor større barn får i oppdrag å passe på helsen til barn under fem år. Som følge av Neetus og Aziz’ og flere titalls andre barns innsats er nesten alle de minste i Malvani vaksinert, de fleste av foreldrene vet hvordan de skal gi oral rehydreringsterapi, og de hygieniske forholdene er jevnt over blitt bedre.

Verden over blir det gjort store framskritt når det gjelder å vaksinere småbarn mot de vanligste sykdommene. (Se oversikten på side 8.) I Bangladesh er nå over 70 prosent av barna vaksinert, og i Kina er godt over 95 prosent vaksinert. Eksperter i helsespørsmål mener at hvis alle utviklingsland vaksinerte minst 90 prosent, ville man oppnå kollektiv immunitet. Når det store flertall av befolkningen er vaksinert, er det mye vanskeligere for en sykdom å spre seg.

Fattigdom, krig og AIDS

Ikke desto mindre er det et sørgelig faktum at mens det gjøres gode framskritt innenfor helseomsorg og skolegang, er andre problemer like rotfestet som før. Tre av de problemene som det er vanskeligst å få bukt med, er fattigdom, krig og AIDS.

I de senere år er de fattige i verden blitt enda fattigere. Realinntekten har gått ned med minst ti prosent i fattige strøk i Afrika og Latin-Amerika i løpet av de siste ti årene. Foreldre i disse landene, hvor 75 prosent av inntekten går til mat, har rett og slett ikke råd til å gi barna et variert kosthold.

’Gi barna grønnsaker og bananer’, var den beskjeden Grace fikk på det lokale helsesentret. Men Grace, som bor i Øst-Afrika og har ti barn, har ikke penger til mat, og hun har ikke nok vann til å dyrke grønnsaker og bananer på den ett mål store jordflekken familien eier. De har ikke noe annet valg enn å prøve å klare seg med mais og bønner og finne seg i at de av og til må gå sultne. Hvis utviklingen fortsetter slik som nå, er det lite sannsynlig at utsiktene kommer til å bedre seg for Grace og familien hennes, og heller ikke for millioner av andre familier som er i en lignende situasjon.

Enda så fattige barna til Grace er, står det bedre til med dem enn med åtte år gamle Kim Seng i Sørøst-Asia, som har opplevd at faren ble drept i en borgerkrig, og at moren deretter døde av sult. Kim Seng, som selv holdt på å dø av underernæring, fant til slutt ly i en flyktningeleir. Mange av de fem millioner barna som lever under elendige forhold i flyktningeleirer verden over, har vært igjennom lignende ting.

Ved århundreskiftet var bare fem prosent av alle krigsofre sivile. Nå har andelen av sivile krigsofre kommet opp i hele 80 prosent, og de fleste av disse er kvinner og barn. De som unngår fysiske skader, lider likevel følelsesmessig. «Jeg kan ikke glemme den måten mamma ble drept på,» sier et flyktningebarn i det sørlige Sentral-Afrika. «De grep mamma og gjorde stygge ting med henne. Etterpå bandt de henne og stakk henne med kniv. . . . Noen ganger drømmer jeg om det.»

Så lenge det fortsetter å bryte ut væpnede konflikter i land etter land, virker det som om det ikke er til å unngå at uskyldige barn kommer til å fortsette å lide under krigens herjinger. Den internasjonale spenningen går også ut over barn som ikke er direkte involvert i konfliktene. Militæret legger beslag på penger som kunne ha vært brukt til bedre skolegang, hygiene og helseomsorg. Industrilandenes militærutgifter er større enn den samlede årsinntekten til hele den fattigste halvparten av menneskeheten. Og verdens 46 fattigste land bruker like mye penger på militært utstyr som de bruker på helsetiltak og utdanning til sammen.

Det er også noe annet skremmende som utgjør en trussel mot barn, i tillegg til fattigdom og krig. I løpet av 1980-årene, mens man gjorde betydelige framskritt i kampen mot meslinger, stivkrampe og diaré, dukket det opp en ny sykdom, nemlig AIDS. Verdens helseorganisasjon anslår at ti millioner barn vil være smittet innen år 2000. De fleste av disse kommer aldri til å bli to år gamle, og nesten ingen av dem vil leve i mer enn fem år. «Med mindre noe blir gjort snart, kan AIDS komme til å ødelegge alle de framskrittene vi har gjort de siste ti årene når det gjelder å redusere barnedødeligheten,» sier den haitianske barnelegen Reginald Boulos.

Av denne korte redegjørelsen ser vi tydelig at det til tross for rosverdige framskritt fortsatt er en enorm oppgave å nå målet, å «gi alle barn en bedre framtid». Finnes det håp om at drømmen en dag vil bli til virkelighet?

[Fotnote]

[Ramme på side 6]

Målene for 1990-årene — den utfordring det er å redde barna

De nasjonene som deltok på Toppmøtet om barn, kom med en rekke konkrete løfter. De håper å nå følgende mål innen år 2000:

Vaksinasjon. De vaksinasjonsprogrammene som er igangsatt, redder tre millioner barn hvert år. Men det er fremdeles to millioner som dør. De fleste av disse dødsfallene kunne unngås hvis minst 90 prosent av alle barna i verden ble vaksinert.

Skolegang. I løpet av 1980-årene gikk antall skoleelever faktisk ned i mange av verdens fattigste land. Målet er å snu denne tendensen og sørge for at alle barn har mulighet til å gå på skolen før dette tiåret er omme.

Underernæring. Talsmenn for FNs barnefond sier: «Med riktig politikk . . . er verden nå i stand til å gi alle barn mat og overvinne de verste formene for underernæring.» Det ble framsatt forslag om hvordan man kan halvere antall underernærte barn i løpet av inneværende tiår. Hvis det lykkes, vil 100 millioner barn slippe å sulte.

Rent vann og gode sanitærforhold. Brundtland-rapporten, som kom i 1987, sier: «I utviklingslandene er antallet vannkraner nesten en bedre målestokk på helsetilstanden i et område enn antallet sykehussenger.» For tiden er det over en milliard mennesker som ikke har tilgang til rent vann, og dobbelt så mange er uten sanitæranlegg. Målet er å skaffe hele menneskeheten tilgang til rent drikkevann og gode sanitærforhold.

Beskyttelse. I løpet av de siste ti årene er over fem millioner barn skadet eller drept i krig. Ytterligere fem millioner barn er blitt hjemløse. Disse flyktningene, og også millioner av gatebarn og barn som utnyttes som arbeidskraft, har et desperat behov for beskyttelse. FNs konvensjon om barnets rettigheter, som over 100 land nå har ratifisert, har som formål å beskytte alle disse barna mot vold og utnytting.

[Oversikt på side 7]

(Se den trykte publikasjonen)

DE VIKTIGSTE ÅRSAKENE TIL DØDSFALL BLANT BARN

(Barn under fem år)

ANTALL MILLIONER DØDSFALL HVERT ÅR (anslag gjort i 1990):

Kikhoste 0,51 millioner

Stivkrampe hos nyfødte 0,79 millioner

Malaria 1,0 millioner

Meslinger 1,52 millioner

Andre luftveisinfeksjoner 2,2 millioner

Diaré 4,0 millioner

Andre årsaker 4,2 millioner

Kilder: WHO og UNICEF

[Oversikt på side 8]

(Se den trykte publikasjonen)

FRAMGANG I VAKSINASJON AV BARN I UTVIKLINGSLAND 1980—1988

Prosentdel av barn under 12 måneder som er blitt vaksinert

ÅR

1980 1988

DPT3* 24% 66%

POLIO 20% 66%

TUBERKULOSE 29% 72%

MESLINGER 15% 59%

* DPT3: Trippelvaksine mot DIFTERI, KIKHOSTE OG STIVKRAMPE.

KILDER: WHO og UNICEF (tallene for 1980 innbefatter ikke Kina)

[Bilderettigheter på side 4]

Foto: Godo-Foto