Etter et hjerteinfarkt
ETTER et hjerteinfarkt er det normalt å være engstelig og bekymret. Kommer jeg til å få et infarkt til? Blir jeg hemmet på grunn av smerter og mindre krefter og overskudd?
John, som vi fortalte om i artikkel nummer to, håpet at det daglige ubehaget og brystsmertene skulle gi seg etter hvert. Men etter noen måneder sa han: «Det har ikke gitt seg ennå. Fordi det ikke har det, og fordi jeg så fort blir trett og hjertet dunker rart, spør jeg hele tiden meg selv: ’Er det like før jeg får et nytt infarkt?’»
Jane, som bor i USA, var en ung enke da hun fikk hjerteinfarkt. Hun innrømmet: «Jeg trodde at jeg ikke kom til å overleve, eller at jeg kom til å få et nytt infarkt og dø. Jeg fikk helt panikk, for jeg hadde tre barn å ta meg av.»
Hiroshi, som bor i Japan, fortalte: «Det kom som et sjokk da jeg ble fortalt at hjertet ikke lenger kunne fungere som før; pumpeevnen var redusert med 50 prosent. Jeg var nesten sikker på at jeg måtte skjære ned på noen av mine gjøremål som et av Jehovas vitner, for jeg klarte bare halvparten av det jeg hadde gjort før.»
Når en merker at en ikke orker det samme som før, kan det være at en får anfall av depresjon og føler at en ikke duger til noe. Marie, en 83 år gammel australier som viet seg til Jehovas vitners forkynnelsesarbeid på heltid, sa: «Det at jeg ikke klarte å være så aktiv som før, gikk inn på meg. Istedenfor å hjelpe andre trengte jeg nå hjelp selv.» Harold i Sør-Afrika sa: «Jeg var arbeidsufør i tre måneder. Det meste jeg klarte da, var bare å gå rundt i hagen. Det var frustrerende!»
Thomas, som bor i Australia, måtte gjennomgå en bypassoperasjon etter at han hadde fått hjerteinfarkt for andre gang. Han sa: «Jeg takler ikke smerte særlig bra, og det at jeg skulle gjennomgå en stor operasjon, var nesten for mye å tenke på.» Jorge bor i Brasil. Han sa om hvordan han hadde det etter en hjerteoperasjon: «På grunn av min dårlige økonomiske situasjon var jeg redd for at min kone kom til å bli sittende alene igjen uten noen til å hjelpe seg. Jeg trodde at jeg ikke kom til å leve noe særlig lenger.»
På bedringens vei
Hva er det som har hjulpet mange til å bli bedre og til å komme seg igjen følelsesmessig sett? Jane fortalte: «Når jeg ble grepet av panikk, vendte jeg meg alltid til Jehova i bønn og kastet mine byrder på ham og lot dem bli der.» (Salme 55: 22) Bønn hjelper en til å få den styrke og sinnsro som er nødvendig når en har bekymringer. — Filipperne 4: 6, 7.
John og Hiroshi var med på rehabiliteringsopplegg. Trening og et riktig kosthold styrket hjertet deres, slik at begge to kunne begynne i jobb igjen. Og de sa at de klarte å komme seg igjen mentalt og følelsesmessig på grunn av den kraft som Guds ånd har til å holde en oppe.
Thomas fikk mot til å gjennomgå operasjonen på grunn av den støtten han fikk av sine kristne brødre. Han sa: «Før operasjonen fikk jeg besøk av en tilsynsmann, og han bad sammen med meg. I en spesielt inderlig bønn bad han Jehova om å styrke meg. Den kvelden tenkte jeg mye på denne bønnen og følte at jeg var veldig heldig som hadde eldste som ham. De eldstes medfølelse under følelsesmessige påkjenninger er i seg selv en del av helbredelsesprosessen.»
Anna, som bor i Italia, mestret depresjonen på denne måten: «Når jeg blir nedfor, tenker jeg på alle de velsignelsene jeg allerede har fått som en av Guds tjenere, og på de framtidige velsignelsene som vil komme under Guds rike. Det gir meg sinnsroen tilbake.»
Marie er takknemlig for Jehovas hjelp. Familien hennes har stått ved hennes side, og hun sier: «Mine åndelige brødre og søstre, som alle har sin egen bør å bære, tok seg tid til å besøke meg, ringe til meg eller sende kort. Hvordan kan jeg vel være lei meg hele tiden, når jeg blir vist all denne kjærligheten?»
Ingen ensomme hjerter
Det er blitt sagt at et hjerte som leges, ikke bør være et ensomt hjerte. Støtten fra familie og venner spiller en viktig, positiv rolle for dem som må få leget sitt hjerte både i bokstavelig og billedlig forstand.
Michael, som bor i Sør-Afrika, sa: «Det er vanskelig å forklare for andre hvordan det er å være helt fortvilt. Men når jeg går inn i Rikets sal, er det veldig oppmuntrende å se den omsorg brødrene viser. Det gjør meg varm om hjertet.» Henry, som bor i Australia, følte seg også styrket på grunn av den dype kjærlighet og forståelse som menigheten gav uttrykk for. Han sa: «Jeg hadde virkelig behov for de omtenksomme og oppmuntrende ordene.»
Jorge satte pris på den store omtanke andre viste ved å hjelpe familien hans økonomisk helt til han kunne begynne å arbeide igjen. Olga, som bor i Sverige, var likeledes takknemlig for den praktiske hjelpen som hun og familien hennes fikk av mange åndelige brødre og søstre. Noen tok seg av innkjøpene, mens andre gjorde rent i huset.
Ofte kan ikke hjertepasienter i samme grad som før ta del i aktiviteter som de har likt å være med på. Sven, som også bor i Sverige, fortalte: «Det hender jeg må la være å gå ut i forkynnelsen når det er for kaldt eller det blåser for mye, for slikt vær framkaller krampetrekninger i årene. Jeg er glad for den forståelse som mange av mine trosfeller viser i den forbindelse.» Og når Sven må holde sengen, kan han lytte til møtene fordi brødrene er så vennlige å ta dem opp på kassett. «De holder meg orientert om hva som foregår i menigheten, og det får meg til å føle meg som en deltager.»
Marie, som er sengeliggende, synes hun er heldig fordi de hun studerer Bibelen med, kommer til henne. På den måten kan hun fortsette å snakke om den strålende framtiden som hun gleder seg til. Thomas er takknemlig for den omtanke han blir vist: «De eldste har vært svært hensynsfulle og gir meg færre oppgaver enn før.»
Familiene trenger støtte
Det kan være at de andre i familien har det like vanskelig som pasienten. Situasjonen er en stor påkjenning, og de kan bli engstelige. Alfred i Sør-Afrika sa om de bekymringene hans kone hadde: «Da jeg kom hjem fra sykehuset, pleide min kone å vekke meg mange ganger i løpet av natten for å høre om jeg fortsatt hadde det bra, og hun insisterte på at jeg skulle gå til legen hver tredje måned til kontroll.»
I Ordspråkene 12: 25 står det at ’engstelse i hjertet gjør det nedbøyd’. Carlo i Italia sier at etter at han fikk hjerteinfarkt, har hans kjærlige og hjelpsomme kone vært mye deprimert. Lawrence, som bor i Australia, sa: «Noe en bør passe på, er at ens ektefelle blir tatt hånd om. Den påkjenningen det er for ektefellen, kan være svært stor.» Vi bør derfor huske på behovene til alle i familien, også barna. Situasjonen kan gå ut over dem både i følelsesmessig og fysisk forstand.
Jonatan, som er nevnt i artikkel nummer to, ble innesluttet etter at faren hans fikk hjerteinfarkt. Han sa: «Jeg følte at jeg ikke kunne ha det gøy mer, for jeg trodde at så snart jeg hadde det gøy, kom det til å skje noe vondt.» Han fortalte faren om at han hadde denne engstelsen, og gikk også inn for å ha god kommunikasjon med andre. Dette førte til at han ikke var så bekymret mer. På den tiden gjorde Jonatan noe annet som hadde stor innvirkning på hans liv. Han sa: «Jeg brukte mer tid på personlig studium av Bibelen og på forberedelsene til våre kristne møter.» Tre måneder senere innviet han sitt liv til Jehova og symboliserte det ved å bli døpt i vann. «Siden da har jeg kommet i et veldig nært forhold til Jehova. Jeg har så mye å takke ham for.»
Etter et hjerteinfarkt har en tid til å revurdere livet sitt. John fikk for eksempel et annet perspektiv på tingene. Han sa: «Du ser hvor tomt det er å trakte etter det som verden trakter etter, og skjønner hvor viktig kjærligheten til familie og venner er, og hvor mye vi betyr for Jehova. Nå prioriterer jeg enda høyere mitt forhold til Jehova, familien og mine åndelige brødre og søstre.» Han tilføyde om det trauma han har vært igjennom: «Jeg kan ikke tenke meg at jeg hadde klart dette uten det håp vi har om en tid da alle disse tingene vil bli bøtet på. Når jeg blir nedtrykt, tenker jeg på framtiden, og det som skjer akkurat nå, fortoner seg da mindre viktig.»
Disse som har overlevd et hjerteinfarkt, erfarer at det går opp og ned mens de er på bedringens vei, men de har sitt håp fast forankret i det riket som Jesus Kristus lærte oss å be om. (Matteus 6: 9, 10) Guds rike skal gi mennesker evig liv i fullkommenhet på en paradisisk jord. Da skal hjertesykdom og alle andre lidelser være borte for bestandig. Den nye verden ligger like foran oss. Ja, vi har fortsatt det beste ved livet i vente! — Job 33: 25; Jesaja 35: 5, 6; Åpenbaringen 21: 3—5.
[Bilde på side 13]
Støtten fra familie og venner spiller en positiv rolle for rehabiliteringen