Skikk og bruk ved giftermål i Ghana

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I GHANA

VERDEN over er det hvert år mange hundre tusen som gifter seg. Vanligvis gjør de det på den måten som er skikk og bruk der de bor.

I Ghana er det vanligst å inngå ekteskap på den måten som blir kalt «tradisjonelt giftermål». Det innebærer blant annet at brudgommens familie betaler brudens familie en brudepris. Tradisjonelle giftermål er vanlige i store deler av Afrika og i Hongkong og Papua Ny-Guinea og på Salomonøyene og dessuten blant guajiroindianerne i det nordøstlige Colombia og det nordvestlige Venezuela, for bare å nevne noen få steder.

I bibelsk tid var det vanlig å betale brudepris. (1. Mosebok 34: 11, 12; 1. Samuelsbok 18: 25) Man oppfattet brudeprisen som en erstatning for tapet av datterens arbeidsinnsats og for de utgifter og det arbeid foreldrene hadde hatt med å oppdra henne og forsørge henne fram til bryllupet. I vår tid blir også brudeprisen oppfattet som en slik kompensasjon.

Foreldrenes rolle

Før i tiden forekom det ikke at unge mennesker i Ghana hadde fast følge. Foreldre traff avtale om ekteskap for sine voksne barn etter at de omhyggelig hadde vurdert gifteferdige unge menn og kvinner som bodde i nærheten. Noen foreldre i Ghana gjør dette den dag i dag.

Den unge mannens familie tar hensyn til slike ting som pikens personlighet, hennes og familiens rykte, eventuelle arvelige sykdommer i familien og, hvis de er Jehovas vitner, hennes åndelighet. Hvis de er fornøyd med det de finner ut, henvender de seg formelt til pikens foreldre og kommer med sitt forslag om ekteskap.

Så undersøker pikens foreldre den unge mannens bakgrunn og hans familie. I tillegg til de nevnte faktorene vurderer de hans evne til å forsørge en kone — er han i arbeid, eller er han arbeidsløs? Hvis pikens foreldre er fornøyd med det de finner ut, sier de ifra om det til den unge mannens foreldre, og foreldrene planlegger i fellesskap detaljene omkring giftermålet, etter at begge de unge har gitt sitt samtykke.

Hvorfor er det fortsatt noen foreldre som går fram på denne måten og finner ektefeller til sine voksne barn? En kvinne i India hvis ekteskap var arrangert av foreldrene, sa: «Hvordan kan en ung person være skikket til å treffe en så viktig avgjørelse? Det er mye bedre å overlate avgjørelsen til dem som ved sin alder og erfaring er kvalifisert til å vite hva som er det klokeste valget.» Mange afrikanere mener det samme som henne.

Men tidene forandrer seg i Ghana. Det blir stadig vanligere å ha følge før man gifter seg. På et passende stadium i forholdet forteller de som har følge, foreldrene sine at de har tenkt å gifte seg. Etter at foreldrene deres har snakket sammen og har forsikret seg om at det vil bli et godt gifte, går familiene i gang med den formelle seremonien som på forskjellige ghaniske språk kalles «bankingen på døren», det vil si ekteskapsdøren.

«Bankingen på døren»-seremonien

Parets foreldre underretter slektningene om datoen for sammenkomsten og formålet med den. Med «slektningene» mener vi den afrikanske storfamilie, som omfatter parets onkler, tanter, søskenbarn og besteforeldre. Når dagen kommer, samles representanter for begge familiene til seremonien. Brudgommen kan velge om han vil være til stede eller ikke. Vi gjengir her i korthet hva som skjedde under én slik seremoni.

Pikens representant (PR): [Snakker til brudgommens representanter] Vi vet hvorfor dere har kommet, men som skikk og bruk tilsier, spør vi likevel: Hva er det som bringer dere hit?

Guttens representant (GR): Vår sønn Kwasi gikk forbi huset deres og så en pen blomst og vil gjerne ha deres tillatelse til å plukke den.

PR: [Spiller uvitende] Det er ingen blomst i dette huset. Det kan dere se selv.

GR: Vår sønn tar ikke feil. Vi vil påstå at det er en slik pen blomst i dette huset. Blomsten heter Afi.

PR: Så det er en menneskeblomst du mener. Det er riktig at Afi bor her.

GR: Vi vil gjerne banke på døren og be om Afis hånd — om hun kan gifte seg med vår sønn Kwasi.

Guttens familie tar nå fram en del ting de har med seg, for eksempel noe forskjellig å drikke og noen penger. Hva de kommer med, og hvor mye, avhenger av hvilket folk de tilhører. Denne seremonien tilsvarer omtrent en forlovelse i vestlige land, og i noen tilfeller blir det krevd en forlovelsesring.

Brudens representant spør så bruden i alles nærvær om de tingene som de andre har tatt med, skal godtas. Ved at bruden kommer med et bekreftende svar, er alle som er til stede, øyenvitner til at hun er villig til å gifte seg. Begge familiene ble enige om hvilken dag bryllupet skal stå. Seremonien slutter med at det blir servert forfriskninger.

Bryllupsseremonien

Det er som regel flere til stede når brudeprisen blir betalt og ekteskapet på den måten blir inngått, enn når «bankingen på døren»-seremonien blir holdt. Det er fordi det nå også er mange venner til stede. De samles hjemme hos piken eller hjemme hos en utvalgt representant.

Det er en glad stemning. Unge ugifte menn og kvinner er spent på å se hva som blir gitt for bruden. Men den glade atmosfæren blir mer spent da brudens familie klager over mangler i brudeprisen. Noen i forsamlingen holder pusten når brudens familie ser ut til å stå på sitt. Brudgommens talsmann prøver å overtale brudens familie og få dem til å vise forståelse og hensyn. Stemningen blir mer avslappet igjen da de går med på å godta brudeprisen. Nå er det feststemning, og det blir servert lette forfriskninger.

Brudens talsmann innleder seremonien ved å be forsamlingen om å falle til ro og ønske alle velkommen. Han spør brudgommens representanter om hva deres ærend går ut på. Brudgommens talsmann forteller hvorfor de har kommet, og minner forsamlingen om at døren er blitt banket på allerede, og at det er gitt tillatelse til å gå inn gjennom den.

Begge talsmennene for familiene presenterer deretter nære familiemedlemmer for forsamlingen, deriblant den personen som gifter bort piken, og den som støtter gutten. Seremonien fortsetter.

PR: [Henvender seg til brudgommens representanter] Kan vi få se de tingene vi har bedt om?

Brudens talsmann regner opp de tingene som utgjør brudeprisen, så alle kan bekrefte at de er der. Hvis brudgommens representanter synes at brudens familie har økt kravene, løser de saken privat før bryllupsdagen. Men når brudgommens familie kommer til seremonien, er de forberedt på å forhandle om å få redusert eventuelle ekstra krav hvis noen i familien skulle vise seg å være vanskelige. Uansett hvor en bor, er det slik at den grunnleggende brudeprisen — enten den er høy eller lav — må betales i sin helhet.

Noen familier stiller som vilkår at det skal gis slike ting som drikkevarer, klær, halskjeder og øreringer. I det nordlige Ghana kan brudeprisen innbefatte salt, kolanøtter, perlehøner, sauer og til og med kveg. Brudeprisen omfatter også alltid penger.

Mens forhandlingene pågår, er ikke bruden til stede, men befinner seg like i nærheten og følger med i det som skjer. Brudgommen kan velge om han skal være til stede eller ikke. En som bor langt unna, kan derfor gi foreldrene sine myndighet til å inngå avtale om ekteskap på hans vegne. Men ved den anledningen som blir beskrevet her, er brudgommen til stede. Nå er turen kommet til at hans familie skal komme med et krav.

GR: Vi har oppfylt alt som er blitt krevd av oss, men vi har ikke sett vår svigerdatter.

Seremonien er ikke bare alvor; det er også en anledning da man har det moro. Pikens familie svarer nå på kravet fra guttens familie om å få se bruden.

PR: Vi skulle ønske at bruden var her. Hun har dessverre reist utenlands, og vi har ikke de passene eller visaene vi må ha for å kunne dra og hente henne.

Alle vet hva dette betyr. Brudgommens familie tilbyr seg straks å gi en pengesum — det beløpet som brudgommen har råd til — og vips! De tenkte passene og visaene er klare. Og bruden har kommet tilbake fra reisen!

Noen steder er det vanlig at noen av brudens venninner for moro skyld utgir seg for å være bruden. De som spiller bruden, blir én etter én regelrett vraket av forsamlingen, til den ekte bruden blir presentert under stor applaus. Brudens talsmann ber henne så om å se på de forskjellige tingene som hører med til hennes brudepris. Hun blir spurt om det som brudgommen har kommet med, bør aksepteres. Det blir helt stille, og alle venter spent på svaret. Noen jenter er sjenerte, og andre er frimodige, men svaret er alltid ja, fulgt av en tordnende applaus.

Hvis brudgommen er til stede, krever brudens familie å få treffe ham. Gjestene morer seg storlig hvis en av vennene hans spiller ham. Med en viktig mine reiser vennen seg opp, men han blir straks møtt med mange protester.

Brudens foreldre forlanger å få møte sin svigersønn. Da reiser den ekte brudgommen seg. Han er et eneste stort smil. Brudens familie gir henne lov til å gå bort til sin ektemann. Han setter en ring på fingeren hennes hvis en ring er krevd som en del av brudeprisen. Denne bruken av ringen er noe nytt som er kommet inn fra den vestlige verden. Bruden setter i sin tur en ring på brudgommens finger. Det er en gledefylt stemning, og gratulasjonene strømmer på. Nå for tiden er det noen som tar «bankingen på døren»-seremonien og inngåelsen av ekteskapet på samme dag, siden det er mer lettvint og blir billigere.

Erfarne familiemedlemmer på begge sider og også andre kommer nå med råd til de nygifte for hvordan de kan få et lykkelig ekteskap til døden skiller dem at. Dagen avsluttes med at det blir servert forfriskninger.

Bryllupsseremonien er over! I Ghana blir paret fra den dagen av betraktet som lovformelig gift. Hvis noen av de viktigste medlemmene av pikens familie av en eller annen grunn ikke kunne være med på seremonien, blir noen av drikkevarene sendt til dem som en bekreftelse på at ekteskapet er inngått. Hvis bruden og brudgommen er Jehovas vitner, blir det i noen tilfeller ordnet med at det blir holdt en bibelsk tale, med servering av lette forfriskninger etterpå.

Noen par i Ghana velger å gifte seg på vestlig vis. Det går under betegnelsen «borgerlig vielse» eller «vielse etter loven». En slik vielse kan skje med eller uten foreldrenes samtykke hvis de som gifter seg, er myndige. I de tradisjonelle giftermålene er det et krav at foreldrene har gitt sitt samtykke.

I borgerlige vielser avlegger paret et ekteskapsløfte. Men i de tradisjonelle giftermålene blir det ikke avlagt et slikt løfte. Staten krever at alle tradisjonelle giftermål blir registrert, og Jehovas vitner retter seg etter det. (Romerne 13: 1) Det blir da utstedt en registreringsattest.

I alle år, helt fram til den tiden da Gullkysten, nå Ghana, ble en britisk koloni, ble alle ekteskap inngått på den tradisjonelle måten. Så introduserte britene den vestlige måten å gifte seg på, for sine landsmenn som bodde der. Innfødte ghanesere fikk også lov til å inngå ekteskap på denne måten, og nå har vestlige vielser og tradisjonelle giftermål eksistert side om side i mange år. I Ghana er begge former for inngåelse av ekteskap juridisk anerkjent, og følgelig kan Jehovas vitner godta begge formene. Det er opp til det enkelte par å velge mellom de to måtene.

I noen afrikanske land må tradisjonelle giftermål bli registrert før parene kan betraktes som lovformelig gift. Men i Ghana er tradisjonelle giftermål som er beskrevet her, rettsgyldige uten registrering, for paret blir betraktet som lovformelig gift når seremonien er fullført. Senere blir det tradisjonelle giftermålet registrert bare av hensyn til protokollføringen.

Ekteskapet er virkelig en kjærlig gave Gud har gitt menneskene. Det er en unik gave som ikke engang englene har fått. (Lukas 20: 34—36) Det er et dyrebart forhold som det er verdt å ta vare på, til ære for Jehova Gud, som har innstiftet ekteskapet.

[Bilde på side 23]

Ringene settes på