Krig — hva vil framtiden bringe?

«I LØPET av 4000 års eksperimentering og repetisjon er krigføring blitt en vane,» har militærhistorikeren John Keegan sagt. Kommer menneskeheten til å avlegge denne vanen? Utallige liv er blitt ofret i strid. Usedvanlig mye energi og enorme ressurser er blitt brukt på krigføring. I årtusener har skarpe hjerner vært engasjert med å tenke ut nye og mer effektive måter å drepe og ødelegge på. Viser folk like stor entusiasme for fredens sak? Det er ikke noe som tyder på det! Ikke desto mindre mener mange at det finnes grunn til å nære forsiktig optimisme.

Erkjennelsen av krigens dårskap

Optimismen er basert på den oppfatning at siviliserte mennesker i vår tid har et annet syn på krig enn folk hadde tidligere. På 1200-tallet skal den mongolske krigeren Dsjengis-khan ha sagt: «Mannens største glede ligger i . . . å beseire fiendens krigere, å forfølge dem, å frata dem deres eiendeler, å tvinge familiene deres gråtende i kne . . . og å ligge med deres koner og døtre.»

En kan vanskelig forestille seg en av verdens ledere komme med en lignende uttalelse i dag. Boken A History of Warfare sier: «Det finnes neppe noe sted i verden i dag hvor det er mulig å oppnå bred fornuftsbegrunnet støtte til den oppfatning at krigføring kan rettferdiggjøres.» Folk flest betrakter ikke lenger krigføring som noe selvfølgelig, naturlig, ærefullt eller edelt. De bloddryppende krigene i det 20. århundre har fått folk til å føle redsel og avsky for det som krig fører med seg. En militærhistoriker har trukket den slutning at denne antipatien mot vold har vært årsak til at dødsstraffen er blitt opphevet i mange land, og til at det har oppstått sympati for dem som nekter å gjøre militærtjeneste.

Avsky for nedslaktingen er ikke den eneste faktoren som har fått folk til å endre holdning. Selvoppholdelsesdriften spiller også en viktig rolle. Moderne våpen, både kjernefysiske og konvensjonelle, har så stor ødeleggende kraft at en krig mellom dagens stormakter ville medføre fare for gjensidig utslettelse. Å innlede en storkrig ville være galskap, det rene selvmord. Mange hevder at det er denne erkjennelsen som i over 50 år har forhindret en kjernefysisk krig.

Det finnes enda en grunn til at noen har et annet syn på framtiden. Når det anses som dårskap å innlede en storkrig, er det ikke bare fordi en kan tape alt, men også fordi en har lite å vinne. Det økonomiske argumentet som brukes for å vise at sannsynligheten for en storkrig angivelig er liten, går ut på følgende: Verdens rike og mektige nasjoner har betydelige fordeler av økonomisk samarbeid. De materielle fordelene som disse nasjonene har i fredstid, er langt flere enn noen som helst fordeler som en krig kan gi dem. De mektige nasjonene har således gode grunner for å holde fred med hverandre. Det vil også være i deres interesse å samarbeide om å løse konflikter mellom mindre mektige nasjoner som truer den økonomiske status quo.

Verdensomspennende bestrebelser på å skape fred

Ønsket om å få slutt på krig er nedfelt i innledningen til FN-pakten, hvor det heter: «Vi, De forente nasjoners folk, . . . er bestemt på å redde kommende slektledd fra krigens svøpe, som to ganger i vår livstid [ved de to verdenskrigene] har brakt usigelig sorg over menneskeheten.» Viljen til å redde framtidige generasjoner fra krig kom til uttrykk i doktrinen om kollektiv sikkerhet, som innebærer at nasjoner skulle forene seg mot enhver stat som defineres som angriper. Hvis en nasjon ville starte en krig, ville den dermed pådra seg det internasjonale samfunns vrede.

Dette er enkelt og logisk i teorien, men stiller seg noe annerledes når teorien skal omsettes i praksis. Oppslagsverket The Encyclopædia Britannica sier: «Til tross for at prinsippet om kollektiv sikkerhet, i noe forskjellige former, spilte en viktig rolle i forbundspakten og er nedfelt i De forente nasjoners pakt, er det i begge tilfeller blitt fullstendig tilsidesatt. Fordi det ikke eksisterer en internasjonal regjering med overordnet myndighet til å avgjøre sakene, har nasjonene ikke klart å bli enige om en utvetydig definisjon av hva som skal regnes som aggresjon, de har i praksis ikke anerkjent prinsippet om at det må gripes aktivt inn overfor enhver som gjør seg skyldig i aggresjon, uansett hvem angriperen er, og de har følgelig ikke opprettet en internasjonal styrke til opprettholdelse av kollektiv sikkerhet, slik det var forutsatt i pakten.»

Ikke desto mindre representerte ideen om å danne et overnasjonalt organ som skulle arbeide for fredens sak, noe nytt i det menneskelige samfunn. For mange som lengter etter fred, står FN-soldaten, med sin blå alpelue, som et symbol på håp. De føler det på samme måte som den journalisten som støttet «ideen om fredssoldaten, som sendes til et konfliktområde, ikke for å føre krig, men for å fremme fred, ikke for å kjempe mot fiender, men for å hjelpe venner».

Gjennom flere tiår førte den kalde krigen til at FN var delt i to maktblokker, som begge var tilbøyelig til å motarbeide uansett hva motparten aktet å foreta seg. Selv om den kalde krigens opphør ikke har medført at det er blitt slutt på konflikter, mistillit og mistenksomhet mellom nasjoner, mener mange at FN i det nåværende politiske landskap har enestående muligheter til å handle i tråd med FN-paktens intensjoner.

Også på andre områder har det i løpet av det 20. århundre foregått en utvikling som gjør at de som lengter etter fred, fatter håp. Her kan for eksempel nevnes det internasjonale diplomati, som har som mål å løse konflikter på en fredelig måte. Humanitær hjelp setter nasjoner i stand til å bringe andre nasjoner på fote og bidrar til å avhjelpe nøden i krigsrammede områder. Fredsarbeid og humanitet er blitt elementer i utenrikspolitikken. De som arbeider for fredssaken, blir æret.

Hvordan krigføring vil kunne arte seg i framtiden

Enhver optimisme i denne forbindelse må imidlertid veies opp mot noen dystre realiteter. Da den kalde krigen opphørte i 1989, uttrykte mange tro på en fredelig, ny ordning. Det ble likevel ikke slutt på krig. I løpet av de etterfølgende sju årene var det anslagsvis 101 konflikter rundt omkring. I de fleste av tilfellene dreide det seg ikke om kriger mellom stater, men om kriger innenfor stater. De ble utkjempet av befolkningsgrupper som brukte enkle våpen mot hverandre. I Rwanda, for eksempel, ble mange drap begått med macheter.

I vår tid er det ofte byer og landsbyer som utgjør slagmarkene, og skillet mellom stridende og sivile er blitt nokså utvisket. Michael Harbottle, som er direktør for sentret for internasjonalt fredsarbeid, skrev: «Tidligere var det kanskje forholdsvis enkelt å forutsi hva som ville skape konflikt, men i dag er årsaksforholdene mye mer kompliserte og mye vanskeligere å ha kontroll over. Det gjøres bruk av vold i en grad som er ufattelig, og som er totalt irrasjonell. Sivilpersoner er like utsatt som de stridende.» Lite tyder på at det er i ferd med å bli slutt på konflikter som utkjempes med enkle våpen.

Imens går utviklingen av høyteknologiske våpen framover med stormskritt i de rike landene. Sensorer som utplasseres i luften, i verdensrommet, i sjøen og på bakken, gjør det i dag mulig for en militær enhet å se ting raskere og tydeligere enn noen gang tidligere, selv i vanskelig tilgjengelige områder som jungler. Straks sensorene har lokalisert et mål, kan raketter, torpedoer eller laserstyrte bomber treffe det — ofte med forbausende presisjon. Etter hvert som de nye teknologiene forbedres og integreres, øker sannsynligheten for at det kan bli utkjempet «fjernstyrt krig», hvor det er mulig for en militær enhet å se og å treffe alt det som tilhører fienden, og å ødelegge mye av det.

Når vi tenker over hvordan krigføring vil kunne arte seg i framtiden, bør vi ikke glemme kjernefysiske våpen, som utgjør en stor trussel ved sin eksistens. Bladet The Futurist kommer med denne spådommen: «Den kontinuerlige, raske utviklingen av stadig flere atomvåpen gjør det mer og mer sannsynlig at vi kommer til å oppleve en eller flere atomkriger i løpet av de neste 30 årene. Atomvåpen kan dessuten komme til å bli brukt av terrorister.»

Hva er problemet?

Hva er det som gjør at man ikke har klart å oppnå verdensfred? En åpenbar grunn er at menneskeheten ikke er forent. Verden er splittet i nasjoner og kulturer som mistror, hater eller frykter hverandre. Man har motstridende verdinormer, oppfatninger og mål. Dessuten har man gjennom tusener av år betraktet bruk av militærmakt som en legitim måte å hevde nasjonale interesser på. En rapport fra instituttet for strategiske studier ved USAs krigshøyskole erkjente at det er slik det forholder seg, og sa deretter: «For mange betydde dette at det bare er en verdensregjering som kan skape fred.»

Noen har kanskje betraktet De forente nasjoner som en verdensregjering. Men det har aldri vært meningen at FN skulle være en verdensregjering med større myndighet enn sine medlemsnasjoner. Denne organisasjonen er bare så sterk som dens medlemsnasjoner tillater den å være. Forholdet mellom disse nasjonene er preget av vedvarende mistenksomhet og uenighet, og den makt de gir FN, er begrenset. Det kan derfor sies at FN snarere gjenspeiler verdenssamfunnet enn former det.

Ikke desto mindre kan vi være sikker på at det snart vil bli fred på hele jorden. Den neste artikkelen viser hvordan det vil skje.

[Uthevet tekst på side 5]

«MENNESKEHETEN MÅ GJØRE ENDE PÅ KRIG — ELLERS VIL KRIG GJØRE ENDE PÅ MENNESKEHETEN.» — JOHN F. KENNEDY

[Bilde på side 7]

FN er ikke blitt en verdensregjering

[Rettigheter]

FN-foto