Det underjordiske Paris

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I FRANKRIKE

JEG slår nummeret og venter nervøst på at noen skal svare. «Hallo! Hallo!» sier jeg. «Bilnøklene mine har falt ned i gatesluket! Kan dere komme med én gang?» En spesialstyrke fra kloakkvesenet er raskt på pletten. Disse arbeiderne har som jobb å stake opp kloakkledninger, lense oversvømte kjellere og berge de nøklene, brillene, lommebøkene og til og med kjæledyrene som stadig forsvinner ned i de 18 000 gateslukene i Paris. De får tak i nøklene mine, og med et lettelsens sukk takker jeg dem hjertelig.

Dagen etter bestemmer jeg meg for å besøke Musée des Égouts (kloakkmuseet) på venstre Seinebredd, rett overfor de berømte turbåtene og i skyggen av Eiffeltårnet. I omkring 130 år har Paris med stolthet vist fram sin underjordiske verden. Jeg finner ut hvorfor ved å gjøre som de over 90 000 nysgjerrige personene som årlig besøker dette unike museet. Kom og bli med meg når jeg tar en nærmere kikk på det som den berømte franske 1800-tallsforfatteren Victor Hugo kalte «Leviatans tarmer» — kloakknettet i Paris.

«Tarmer» som kan beskues

Etter å ha kommet fem meter under bakken får jeg øye på den første museumsgjenstanden — en utstoppet rotte. Det går kaldt nedover ryggen på meg! For hver innbygger i Paris finnes det etter sigende tre rotter, som fordøyer selv de sterkeste gifter utrolig lett. De er i høyeste grad velnærte. Hver dag setter rottene til livs 100 tonn avfall, det vil si en tredjedel av alt det avfallet som finnes i kloakken.

Steiner, spikrer, nøkler og andre tunge gjenstander blander seg med avløpsvannet og tetter til kloakkledningene. Til lyden av dryppende vann undersøker jeg de maskinene som renser disse enorme «tarmene», som til sammen er 2100 kilometer lange. Omkring 1000 kloakkarbeidere fjerner årlig 15 000 kubikkmeter avfall. Dårlig sikt, sprutende avløpsvann, slimete vegger og plutselige økninger i vannstanden kan gjøre en kloakkarbeiders jobb temmelig vanskelig.

I gangene her nede ser jeg for øvrig ledningskanaler oppe under takene. De rommer et omfattende nettverk av vannrør, telefonledninger og trafikklyskabler.

Det begynte med romerne

Romerne var de første som bygde et kloakkanlegg i Paris. Under ruinene av de romerske varme badene i Latinerkvarteret finnes det fremdeles 18 meter med romerske kloakkledninger. Men etter at Romerriket hadde gått under, ble det så som så med hygienen. Paris forble en skitten og usunn by i mange hundre år, med bare primitive grøfter eller renner midt i gaten som avløp for flytende avfall. Grøftene stinket og gav grobunn for infeksjonssykdommer. I 1131 døde den eldste sønnen til kong Ludvig VI av en infeksjon etter at han hadde falt i en kloakkrenne.

De åpne kloakkrennene tjente som avfallsplasser, og det samme gjorde de få nye, overbygde kloakkrennene, som lett ble blokkert. Noe som gjorde situasjonen enda verre, var at det strømmet illeluktende gjørme og avfall ut av kloakken når vannstanden i Seinen steg. Den gangen hadde Paris et svært lite «fordøyelsessystem». I 1636 målte «tarmene» bare 23 kilometer og tjente en befolkning på 415 000. Halvannet århundre senere var de bare tre kilometer lengre. På Napoleons tid led Paris av akutt fordøyelsesbesvær.

På 1800-tallet ble de eksisterende kloakkledningene undersøkt og kartlagt. Det viste seg at de bestod av nesten 200 tunneler, som i mange tilfeller hadde vært ukjent tidligere. Hvordan fikk man fjernet all gjørmen, som hadde samlet seg gjennom flere hundre år og nå utgjorde atskillige tonn? Det oppstod et rykte om at det var mulig å finne verdigjenstander under gatene i Paris. Dermed rykket det inn en hærskare av griske skattejegere. De vadet gjennom gjørmen og gravde fram mynter, smykker og våpen.

Organisering av kloakknettet

Kloakknettet ble omsider organisert, modernisert, utvidet og forbundet med hvert hus. Det ble brukt rørledninger som var store nok til å ta unna uventet flom. I 1878 hadde man fått 650 kilometer med farbare kanaler, som fløt under store hvelvinger. «Kloakken er ren, . . . pyntelig,» skrev Victor Hugo.

I løpet av 1900-tallet er anlegget blitt dobbelt så stort. Og kloakkledningene er blitt et speilbilde av byen. På hvilken måte? Hver kloakkledning bærer navnet til den gaten den følger, og nummeret til den bygningen den befinner seg under. I 1991 ble det satt i gang et nytt prosjekt til 2,6 milliarder kroner for å gjennomføre ytterligere forbedringer. Den ti år lange opprustingen av det viktige kloakknettet, som behandler 1,2 millioner kubikkmeter vann pr. dag, omfatter montering av automatisk renseutstyr og et datastyrt kontrollsystem.

Ivrig etter å komme ut i den vanlige Paris-luften igjen avslutter jeg museumsbesøket. Men rundturen under jorden er ikke over. «Skal du se Paris’ innerste dyp, bør du gå til katakombene,» anbefaler en suvenirselger. «Tjue meter under bakken finner du stabler av knokler fra seks millioner mennesker.» Hvor kom de fra?

Kirker forgifter luften

Det var utelukkende på 1700-tallet at katakombene i Paris — en underjordisk gravplass — ble fylt med knokler. Fra middelalderen av ble folk gravlagt i eller i nærheten av kirkene. Denne skikken utgjorde en inntektskilde for kirken, men var svært helsefarlig, ettersom gravplassene lå i hjertet av byen. Dette ble et mareritt for naboene til den største gravplassen i Paris, Saints-Innocents, som med sine 7000 kvadratmeter tok imot de døde fra omkring 20 menigheter, og dessuten uidentifiserte lik og pestofre.

I 1418 bidrog svartedauden med omkring 50 000 lik. I 1572 ble tusenvis av ofre fra massakren på Bartolomeusnatten stuet sammen på Saints-Innocents.a Det hevet seg røster som krevde at denne gravplassen måtte bli stengt. Rundt to millioner lik, som noen steder var stablet ti meter i høyden, hadde hevet bakkenivået med over to meter. Gravplassen gav grobunn for infeksjonssykdommer, og den avgav en råtten stank, som etter sigende fikk melk og vin til å surne. Prestene var imidlertid imot at byens gravplasser ble stengt.

I 1780 revnet en kommunal grav, og lik veltet inn i kjellere i nabolaget. Da var det slutt på tålmodigheten! Gravplassen ble stengt, og det ble forbudt å foreta flere begravelser i Paris. Massegravenes innhold ble overført til steinbruddene i Tombe-Issoire, som ikke lenger var i bruk. Hver natt i 15 måneder gikk det vognkolonner som besørget den makabre transporten. Avgjørelsen om å stenge ble utvidet til å gjelde ytterligere 17 gravplasser og 300 gudshus. Knoklene ble kastet i en 17,5 meter dyp sjakt, der det nå går en trapp fra gaten ned til katakombene.

Et besøk i katakombene i Paris

Fra Denfert-Rochereau-plassen, like sør for Latinerkvarteret, går jeg de 91 trappetrinnene ned til katakombene. I 1787 var de franske hoffdamene blant de første som så seg omkring på denne underjordiske gravplassen i lyset fra brennende fakler. I dag kommer det 160 000 besøkende i året.

Etter trappen følger en tilsynelatende endeløs rekke av ganger der det er lagret lik. Jeg beveger meg svært varsomt, for jeg har i tankene at katakombene dekker mer enn 11 000 kvadratmeter. En mann som het Philibert Aspairt, ble berømt uten å ville det da han prøvde å finne veien gjennom de kilometerlange gangene og gikk seg bort i denne labyrinten i 1793. Skjelettet hans ble funnet elleve år senere, da det ble identifisert ved hjelp av nøklene og klærne hans.

Omkring 30 prosent av arealet under Paris er utgravd. I lang tid var det ingen som førte kontroll med gravearbeidet. Men i 1774 gikk det ikke bedre enn at 300 meter av rue d’Enfer (Helvetesgaten, nå Denfert-Rochereau) braste ned i et 30 meter dypt svelg. Paris stod i fare for å styrte sammen. En skribent utbrøt: «De steinene vi ser over bakken, mangler under føttene våre.» For å støtte opp de underjordiske gangene ble det bygd praktfulle hvelvinger.

«Det er synd at de ikke brola gulvet når de først var i gang,» sukker jeg og ser ned på de sølete skoene mine. Da jeg sklir i en søledam, klarer jeg å gripe tak i en tung bronsedør. Bak døren ligger det en korridor som har vegger som er bygd av menneskeknokler. Grinende hodeskaller og skjøre lårben og skinneben som er ordnet i rader og plassert slik at de danner kors og kranser, utgjør et makabert syn. På noen plater er det inngravert bibelvers og dikt som gjenspeiler menneskers tanker omkring meningen med livet og døden.

Etter at jeg har kommet opp fra katakombene, vasker jeg sølen av skoene mine i rennesteinen og passer godt på at ikke nøklene mine havner i kloakken en gang til. Rundturen i det underjordiske Paris har vært en fascinerende opplevelse som jeg sent kommer til å glemme. Det er uten tvil mye mer ved Paris enn det som umiddelbart springer en i øynene.

[Fotnote]

[Bilde på side 25]

Ved inngangen til en del av kloakknettet i Paris

[Rettigheter]

Valentin, Musée Carnavalet, © Photothèque des Musées de la Ville de Paris/Klisjé: Giet

[Bilde på side 25]

Et besøk i kloakken

[Rettigheter]

J. Pelcoq, Båten: Musée Carnavalet, © Photothèque des Musées de la Ville de Paris/Klisjé: Giet

[Bilde på side 25]

Tverrprofil av kloakken i Paris

[Rettigheter]

Ferat, Musée Carnavalet, © Photothèque des Musées de la Ville de Paris/Klisjé: Briant

[Bilde på side 26]

Grinende hodeskaller og skjøre skinneben ordnet i rader og plassert slik at de danner kors og kranser

[Bilde på side 26]

En innskrift ved utgangen: «Dødens brodd er synden.» — 1. Korinter 15: 56

[Bilde på side 26]

Maskiner som renser kloakkledningene

[Bilderettigheter på side 24]

Kartet i bakgrunnen på sidene 24—27: Encyclopædia Britannica/9. utgave (1899)